Natt på jorden

 

Det ble til at jeg leste Bjørn Westlies bok «Mørke år - Norge og jødene på 1930-tallet». Det var en sterk leseropplevelse å atter møte disse fragmentene av norsk mellomkrigstid, satt sammen til et bilde som nesten er til å miste pusten av. Ikke fordi det var så mye nytt, men fordi det likevel var så mye som i denne korte boka til sammen ga et nærmest klaustrofobisk bilde av norsk fremmedfiendtlighet. Jeg har selv tilbragt en del tid over gulnede avisutklipp og forskjellige bøker som hver for seg avdekker ulike brokker av jødehatets nære historie i Norge. På mindre enn 200 sider makter Westlie å formidle et helhetsinntrykk av en forgangen tid uten å virke overfladisk oppramsende. Det er både medrivende og kortfattet fortalt med sansen for den talende detalj. Og samtidig virker det solid og preget av en mangeårig fortrolig omgang med en rekke ulike detaljstudier vi etter hvert har fått fra denne perioden.

Westlie skriver mest om den formen for skepsis overfor jøder som ikke tar form av den komplette sammensvergelsesteorien vi kjenner fra nazistenes raselære. (Selv om avisa Nationen den gang befant seg i det nærmeste nabolaget). Fokuset er rettet mot de forsøksvis mer stuerene kommentarene og vurderingene som begrunner avvisningen av jødiske flyktninger i beklagende ordelag.

Men her er det glidende overganger, og en klassisk retorisk figur er å si at vi kan ikke ta imot så mange jødiske flyktninger fordi da vil det skape jødehat. Og så skal man dessuten, i følge denne liksom-nøytrale og 'saklige' skrivestilen, være nyansert og realistisk i bedømmelsen av de stadig verre nyhetene fra Nazi-Tyskland. Så man vil ikke fordømme, bare forstå, og spør seg om ikke jødene selv har litt skyld i... Noen av disse sitatene er til å bli fysisk uvel av, som spaltemetere av kalkede graver hvis innhold det er vanskelig å skjule stanken fra. Det er så rent og pent og velanstendig. Man tar naturligvis avstand fra vold og «rasehat», men vi må jo forstå hvorfor Tyskland gjør som de gjør, som det ofte heter. 

Aftenposten 4. april 1933

Og øvelsen i «balanse» består for det meste i å hente fram negative klisjeer fra den antisemittiske propagandaen som liksom skal forklare den sørgelige tilstanden som Tyskland nå har havnet i, og som vi heldigvis har sluppet i Norge. For vi er nå heldigvis blitt såpass strenge og rettferdige, ikke fullt så naive i vår norske troskyldighet og redelige handel og vandel, så «noget jødeproblem» har vi ikke. Men oppgjøret med jødene bør ikke tas for hastig og voldsomt, formaner Aftenposten.

Selv har jeg transkribert flere titalls intervju, gjort på 80-tallet, med norske jøder som forteller om mellomkrigstiden i Norge, fra da de selv var barn og ungdommer. Og  jeg gjenkjenner noen av navnene som Westli streifer innom i sin fortelling. Det bildet disse lange intervjuene ga var ikke så entydig dystert som Westlies mange eksempler. Kanskje fordi de beskrev en barndom hvor foreldrene var lettet over å ha rømt fra voldelige pogromer, og her i Norge hadde funnet et nytt feste for seg og sine. Og hvor barna som forteller ofte var omgitt av nære slektninger, venner og klassekamerater. Lenge en historie om vellykket integrering og meritokratisk suksess. Mange sa at de følte seg hjemme og trygge, helt til katastrofen kom i form av en okkupasjonshær.

Men noen fikk med seg brokker av foreldrenes lavmælte, bekymrede samtaler om de nifse hendelsene utenfor Norges grenser.  Og kanskje hadde far lest Aftenpostens forsøk på å skjønnmale det stadig mer fiendtlige klimaet overfor Tysklands jøder. Eller en storebror hadde kanskje hørt Anders Langes antisemittiske tirader. Noen gløtt av de uhyggelige signalene utenfor den lille krets fikk mange med seg likevel. Enkelte kom i kontakt med flyktningbarn fra Tyskland eller Østerrike. Noen hadde søsken som fulgte med i hendelsene nede i Europa. Og noen fikk sleivbemerkninger i skolegården, selv om mange av de intervjuede uoppfordret understreket at de ikke kunne minnes noe slikt. 

Men for dem som den gang var politisk interesserte og fulgte med i hendelsene utenfor vårt lille land, så må mellomkrigstiden ha vært en katastrofe i svært langsom kino hvor alt tilsynelatende gikk galt for dem man heiet på. Og hvor det til sist ikke fantes noe vern mot den organiserte og spontane ondskapen som lik en flodbølge feide bort så mye av det en hadde å holde kjært. Og som en kanskje hadde trodd alltid skulle være der.

Jeg vet at ordet barbari er problematisk. Men det er en klaustrofobisk forutanelse av barbariets komme en kjenner pusten av når en leser Westlies siste bok. Sivilisasjonssammenbruddet, alle onde instinkter som litt om litt slippes løs, hvor «bare ord» gnager over båndene som holder dem i sjakk.  Og de mange sitatene som i grunnen speiler en slags samtidsopportunisme som vil 'forstå' det som nazistene kalte «den nye tid» og ri motstandsløst med på den bølgen som tilsynelatende seiret på alle fronter.

Tidsånden fikk kampen for medmenneskelighet, barmhjertighet og rettferd til å høres ut som tomme ordhylser fra en forgangen tid. Kynismen rår. For dagene er onde. Det er i sannhet mørke år. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv å ikke lese flere bøker om dette tragiske tema. 

Uten den nazistiske okkupasjonen hadde man neppe drept de norske jødene. Det meste av antisemittismens historie ender jo ikke med mord i industriell målestokk. Men med det som siden kom, kan en si at mellomkrigstidens jødefiendtlige tidsånd i dens mange fasonger gjorde nazistenes vanvittige prosjekt lettere å gjennomføre.

Men disse stadige dråpene av mistro og skepsis, fremmedfiendtlighet og oss selv nok-holdninger, det er ikke hele historien om denne tiden. Det viser også Westlies bok. Det fantes stemmer som stod opp mot uretten. Det fantes klokskap og hjertelag, den gang som nå. Hjertets modige klokskap altså, og ikke bare billig etterpåklokskap, som er den bransjen som jeg ofte jobber i. Og likevel er etterpåklokskap et bedre alternativ enn glemsel. Westlies bok gir et incitament til ikke å glemme, holde seg våken, lese tegnene i tiden som vi lever i, ikke gå trøtt av å holde vakt om vår felles menneskelighet.

Hjertets hoderegning

 

Det faller meg relativt lett å ikke fortape meg i en nostalgi som drar blikket bort fra dagen i dag. Jeg gleder meg over mange ting som jeg nå kan gjøre, og over mangt jeg ikke lenger må gjøre - hvorav noe som jeg i dag ikke hadde maktet uten hjelp. Å være bonde er ikke noe yrke å bli gammel i.  

Tenk å leve av å være transkribent, et yrke som ikke eksisterte i den form da jeg var en ung mann med livet foran meg. Og som virkelig ikke krever all verden, verken intellektuelt eller fysisk. Sammenlignet med å skulle gjøre levebrød av et lite gårdsbruk er den kroppslige og intellektuelle anstrengelsen for en tur i parken å regne. Jeg har det lille som trengs. Å skrive på pc kan jeg. Skriftlig beveger jeg meg rund i mitt eget morsmål med tilnærmet full førlighet. Måtte det vare inn i støvets år.

Å bli gammel er å miste grepet om mange ting som man før tok for gitt, og følgelig ikke ofret en tanke. Det er ikke så artig å være vitne til. Jeg husker et slikt tilfelle. Jeg var 22 år og landbruksavløser på nabogårdene, og en dag skulle en nabo få støpt grunnmuren til et nytt melkerom. Og gamle Eilert skulle hjelpe oss. 

Han hadde vært en av modernitetens pionerer i bygda vår, innehaver av det man den gang kalte anleggsmaskiner, og han drev en tid med arbeidsoppdrag på anbud.  Teknologiens gjennombrudd i et gammelt jordbrukssamfunn krevde nye ferdigheter og kunnskaper, og de som ikke hang med var før eller senere ute av dansen. 

Eilert hadde peiling på mangt. Han var lenge mannen mange dro til når noe måtte sveises – dette var før alle bønder hadde fått egne sveiseapparat. Han forstod seg på dynamitt, og det kom godt med når for store steiner skulle fjernes under nydyrking. Han hadde en tid reist rundt og slaktet. Han var «både bukk og bjørn», som vi sa om allsidige folk. Eilert hadde laget en kulefanger til luftgeværet mitt, sveist sammen av «skoningen» fra gamle hestevognhjul. De hadde rette tykkelse og krumning. 





Nå skulle han hjelpe naboen og fylle sand i sementblanderen med frontlaster, mens jeg skulle hive inn sement og trille betong. Ting måtte gå kvikt unna slik at vi fikk fylt forskalingen innen dagen var omme. Men Eilert hadde det ikke i fingrene lenger. Ved et par anledninger holdt han på å velte blanderen. Og jeg, som inntil nylig bare var guttungen til naboen, måtte overta traktorkjøringa for den forhenværende kretsmester. Det skjedde uten store fakter eller overflødig replikkveksling. Men vi vekslet blikk, og det rakk å brenne seg fast i minnet.

Jeg husker det fortsatt, og jeg tenker på det her jeg sitter. Jeg faller i tanker over en driftsbygning som nå står tom og to menn som nå er borte, Eilert og bonden han så gjerne skulle hjelpe.

Foto: Solveig Brennvik

«Vi er skrøpelige dødelige skapninger, oppmerksomme på vår dødelighet selv når vi skyver den vekk fra oss, latt i stikken av vår egen forvirring. Og sånn skrudd sammen at når vi sørger over dem vi har mistet sørger vi også over oss selv. Som vi var. Som vi ikke lenger er. Som vi en dag overhode ikke lenger vil være til.»

Joan Didion. The Year of Magical Thinking