mandag 12. desember 2022

Natt på jorden

 




Det ble til at jeg leste Bjørn Westlies bok «Mørke år - Norge og jødene på 1930-tallet». Det var en sterk leseropplevelse å atter møte disse fragmentene av norsk mellomkrigstid, satt sammen til et bilde som nesten er til å miste pusten av. Ikke fordi det var så mye nytt, men fordi det likevel var så mye som i denne korte boka til sammen ga et nærmest klaustrofobisk bilde av norsk fremmedfiendtlighet. Jeg har selv tilbragt en del tid over gulnede avisutklipp og forskjellige bøker som hver for seg avdekker ulike brokker av jødehatets nære historie i Norge. På mindre enn 200 sider makter Westlie å formidle et helhetsinntrykk av en forgangen tid uten å virke overfladisk oppramsende. Det er både medrivende og kortfattet fortalt med sansen for den talende detalj. Og samtidig virker det solid og preget av en mangeårig fortrolig omgang med en rekke ulike detaljstudier vi etter hvert har fått fra denne perioden.

Westlie skriver mest om den formen for skepsis overfor jøder som ikke tar form av den komplette sammensvergelsesteorien vi kjenner fra nazistenes raselære. (Selv om avisa Nationen den gang befant seg i det nærmeste nabolaget). Fokuset er rettet mot de forsøksvis mer stuerene kommentarene og vurderingene som begrunner avvisningen av jødiske flyktninger i beklagende ordelag.

Men her er det glidende overganger, og en klassisk retorisk figur er å si at vi kan ikke ta imot så mange jødiske flyktninger fordi da vil det skape jødehat. Og så skal man dessuten, i følge denne liksom-nøytrale og 'saklige' skrivestilen, være nyansert og realistisk i bedømmelsen av de stadig verre nyhetene fra Nazi-Tyskland. Så man vil ikke fordømme, bare forstå, og spør seg om ikke jødene selv har litt skyld i... Noen av disse sitatene er til å bli fysisk uvel av, som spaltemetere av kalkede graver hvis innhold det er vanskelig å skjule stanken fra. Det er så rent og pent og velanstendig. Man tar naturligvis avstand fra vold og «rasehat», men vi må jo forstå hvorfor Tyskland gjør som de gjør, som det ofte heter. 

Aftenposten 4. april 1933


Og øvelsen i «balanse» består for det meste i å hente fram negative klisjeer fra den antisemittiske propagandaen som liksom skal forklare den sørgelige tilstanden som Tyskland nå har havnet i, og som vi heldigvis har sluppet i Norge. For vi er nå heldigvis blitt såpass strenge og rettferdige, ikke fullt så naive i vår norske troskyldighet og redelige handel og vandel, så «noget jødeproblem» har vi ikke. Men oppgjøret med jødene bør ikke tas for hastig og voldsomt, formaner Aftenposten.

Selv har jeg transkribert flere titalls intervju, gjort på 80-tallet, med norske jøder som forteller om mellomkrigstiden i Norge, fra da de selv var barn og ungdommer. Og  jeg gjenkjenner noen av navnene som Westli streifer innom i sin fortelling. Det bildet disse lange intervjuene ga var ikke så entydig dystert som Westlies mange eksempler. Kanskje fordi de beskrev en barndom hvor foreldrene var lettet over å ha rømt fra voldelige pogromer, og her i Norge hadde funnet et nytt feste for seg og sine. Og hvor barna som forteller ofte var omgitt av nære slektninger, venner og klassekamerater. Lenge en historie om vellykket integrering og meritokratisk suksess. Mange sa at de følte seg hjemme og trygge, helt til katastrofen kom i form av en okkupasjonshær.

Men noen fikk med seg brokker av foreldrenes lavmælte, bekymrede samtaler om de nifse hendelsene utenfor Norges grenser.  Og kanskje hadde far lest Aftenpostens forsøk på å skjønnmale det stadig mer fiendtlige klimaet overfor Tysklands jøder. Eller en storebror hadde kanskje hørt Anders Langes antisemittiske tirader. Noen gløtt av de uhyggelige signalene utenfor den lille krets fikk mange med seg likevel. Enkelte kom i kontakt med flyktningbarn fra Tyskland eller Østerrike. Noen hadde søsken som fulgte med i hendelsene nede i Europa. Og noen fikk sleivbemerkninger i skolegården, selv om mange av de intervjuede uoppfordret understreket at de ikke kunne minnes noe slikt. 

Men for dem som den gang var politisk interesserte og fulgte med i hendelsene utenfor vårt lille land, så må mellomkrigstiden ha vært en katastrofe i svært langsom kino hvor alt tilsynelatende gikk galt for dem man heiet på. Og hvor det til sist ikke fantes noe vern mot den organiserte og spontane ondskapen som lik en flodbølge feide bort så mye av det en hadde å holde kjært. Og som en kanskje hadde trodd alltid skulle være der.

Jeg vet at ordet barbari er problematisk. Men det er en klaustrofobisk forutanelse av barbariets komme en kjenner pusten av når en leser Westlies siste bok. Sivilisasjonssammenbruddet, alle onde instinkter som litt om litt slippes løs, hvor «bare ord» gnager over båndene som holder dem i sjakk.  Og de mange sitatene som i grunnen speiler en slags samtidsopportunisme som 
vil 'forstå' det som nazistene kalte «den nye tid» og ri motstandsløst med på den bølgen som tilsynelatende seiret på alle fronter.

Tidsånden fikk kampen for medmenneskelighet, barmhjertighet og rettferd til å høres ut som tomme ordhylser fra en forgangen tid. Kynismen rår. For dagene er onde. Det er i sannhet mørke år. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv å ikke lese flere bøker om dette tragiske tema. 

Uten den nazistiske okkupasjonen hadde man neppe drept de norske jødene. Det meste av antisemittismens historie ender jo ikke med mord i industriell målestokk. Men med det som siden kom, kan en si at mellomkrigstidens jødefiendtlige tidsånd i dens mange fasonger gjorde nazistenes vanvittige prosjekt lettere å gjennomføre.

Men disse stadige dråpene av mistro og skepsis, fremmedfiendtlighet og oss selv nok-holdninger, det er ikke hele historien om denne tiden. Det viser også Westlies bok. Det fantes stemmer som stod opp mot uretten. Det fantes klokskap og hjertelag, den gang som nå. Hjertets modige klokskap altså, og ikke bare billig etterpåklokskap, som er den bransjen som jeg ofte jobber i. Og likevel er etterpåklokskap et bedre alternativ enn glemsel. Westlies bok gir et incitament til ikke å glemme, holde seg våken, lese tegnene i tiden som vi lever i, ikke gå trøtt av å holde vakt om vår felles menneskelighet.