Det er mange intellektuelle som har forsøkt å forstå og forklare fenomen i samtiden som går under navn som etnisk nasjonalisme, høyrepopulisme, sammensvergelsesteorier, eliteforakt etc. Demokratiet ser ikke ut for å være en styreform som er vunnet en gang for alle.
Eller sagt på en annen måte: Mange fra snakkeklassen er bekymret over at de ikke lenger har monopol på å definere sannheten og nå ser sine privilegier truet fordi vanlige folk, som de ser på som deplorables, endelig selv kommer til orde gjennom sosiale medier og alternative offentligheter. For folk er jo ikke dumme. De har gjennomskuet løgnene i mainstream media.
Forvirret? Det er ikke så enkelt å henvende seg til en offentlighet der samme fenomen oppleves og beskrives så radikalt forskjellig, avhengig av hvem en spør. Jeg skal forsøke å si noe om en bok som trolig ikke blir lest av så mange av dem som den omhandler. De har sine egne offentligheter. Og det er synd at det ofte er så mange vanntette skott, fordi dette er av de mest skarpsindige og opplysende presentasjoner jeg har lest på lenge om demokratiets krise og det gåtefulle folket, ofte omtalt som Folk Flest. «Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett», som Asle Toje sa det. Han taler ofte og gjerne for de tause og kneblede. Eirik Høyer Leivestads bok har et annet siktemål. Den beskriver massen forstått som
«en kollektiv personifisering av demokratiet som kulturell kraft: en kraft som iblant havner i konflikt med seg selv, og som ikke uten videre lar seg feire som «progressiv» i enhver sammenheng.»
Leivestad underviser i filosofi og idéhistorie
ved Kulturakademiet i Berlin. Og det bærer hans første bok preg av på en god
måte. Den er lærd og røper en fortrolig omgang med de forfattere som trekkes inn,
og som, slik Quentin Skinner har lært oss, får sine ideer bedre forstått når de
blir kontekstualisert i det som var
deres samtids sentrale hendelser og stridstema. Teksten er ikke skrevet i et utilgjengelig
stammespråk, den åpner opp og vekker interesse for idehistorie ved gang på gang
å demonstrere hvor relevant det kan være å vite litt om hva andre før
oss har tenkt om fenomen som opptar oss i dag.
«I slike spørsmål er det mye å lære av de lærdes visdom, men i demokratiets navn må vi samtidig tillate oss å behandle dem med vennlig respektløshet. De lærdes refleksjoner har nemlig en tendens til å reflektere holdninger og fordommer som selv hører til det demokratiske grunnproblem. Samtidig som de intellektuelle gjerne har tjent som demokratiseringens fortropp og talspersoner, har de ofte satt ord på frykten for at den samme demokratiseringen vil oppheve skillene mellom høy og lav, viten og meninger, individ og masse. Forfatteren Stendhal oppsummerte denne ambivalensen med brutal ærlighet i 1835: «Jeg kan ikke utstå pøbelen, men under navnet folket er jeg lidenskapelig opptatt av kampen for deres lykke.»
Etter den franske revolusjon har svært mye intellektuell
energi blir brukt til å forstå massen.
«De konservative fryktet dem, de liberale mønstret dem med dyp ambivalens, mens nasjonalister og sosialister etter hvert skulle tevle om deres gunst. For mange skulle det nettopp bli massen som legemliggjorde motpolen til opplysningstidens visjoner, ikke minst for de om på dr. Stockmann[1]-manér tok på seg folkeopplysningens uriaspost.»
Noe av det vellykkede ved boka er dens liberale ambivalens
til sitt eget tema. Den nøyer seg ikke med å framvise de aristokratiske og
antidemokratiske trekkene hos intellektuelle som har beskrevet massen eller mobben
som en anarkistisk trussel mot en fungerende styringselite basert på sakkunnskap.
(Anders Johansen har skrevet godt om det i boka «Komme til orde», som du kan
lese om her.)
Og den reduserer heller ikke disse beskrivelsene av den oppagiterte mobben til bare å
være en elites ideologiske jamring over egne truede privilegier. De kan være
det også, bevares, men de beskrivelsene av hendelser som hentes fram fra glemselen peker på reelle
fenomen,
uaktet de ulike forfatternes holdning til massedemokratiet. Her bryter Leivestad heldigvis med en lang reduksjonistisk tradisjon som høyrepopulismen nå begjærlig har adoptert fra
venstresiden, en mistankens hermeneutikk som reduserer argumenter og fakta til
noe man har «gjennomskuet» som vikarierende motiver for egne gruppeinteresser, og følgelig slipper å argumentere mot meningsinnholdet i.
«For folk er ikke dumme», heter det ofte med stor moralsk patos hos de krenkede. Jo, noen ganger er det nettopp det folk kan være. For eksempel når de i flokk jager eller annen minoritet som blir gjort til syndebukk. Og når de selv tror på de løgnene som skal rettferdiggjøre handlinger in the heat of the moment som de aldri ville tenkt på å utføre alene. Når de abdiserer fra plikten til å bruke sin egen dømmekraft og begeistret lar en politisk lederskikkelse «denken für uns». Det har skjedd før og det skjer igjen.[2]
Max Scheler
Det idehistoriske sveipet fra den franske revolusjon og fram
mot vår tid fokuserer på fenomenet massemedia og dannelsen av en offentlig opinion.
Og på fenomenet ressentiment. Nå
er det skrevet mye god idehistorie om ressentiment på norsk fra før, men
Leivestad utfyller bildet ved å
i tillegg til Nietzsches bruk av ordet minne om Max Scheler, som påpekte det nye ved de økte forventningers misnøye: i det føydale Europa ville den livegne bonden neppe finne på å måle seg med
godsherren – mens de moderne ideer om allmuens stemmerett og deltakelse som
medborgere i demokratiet åpner opp for helt andre forventninger. «Idet den universelle likhetens
bakside var universell sammenligning, ville ressentimentet øke i takt med
misforholdet mellom formell status og reell makt.» Og denne opplevelsen av å
tilhøre de misaktede og forfordelte kan danne basis for en gruppeidentitet og
en offerrolle som en ikke egentlig ønsker å kvitte seg med. Den gir tilhørighet
og forklarer alt en selv ikke fikk til som en funksjon av en urett som ‘de der
oppe’ har begått mot en. Ofte er dette kombinert med en form for nostalgi som
dikter opp en svunnen idealisert tid som en holder opp som motbilde mot en
samtid som en ønsker å unnslippe, og som beskrives i de mørkeste farger.
Så den frustrerte opplevelsen av at systemet er rigget til fordel for en privilegert elite og deres barn – forskjellen mellom formell status og reell makt – fører ikke nødvendigvis til tålmodig politisk reformarbeid for økt sjanselikhet. For det forutsetter en tillit til systemet, en tro på at organisert protest mot urett nytter og at ens stemme vil bli hørt. I Europa i mellomkrigstiden var det mange som hadde mistet troen på at demokratiet noensinne ville kunne levere varene. «De fleste av velgerne hadde intet å vinne - bare en ødelagt tilværelse å hevne», som journalisten Carl von Ossietzky skrev i 1932. Men det fantes de man kunne låne øre til som lovet oppreisning for de fornedrede:
«Massen som mente seg forfordelt av løftet om likhet, henfalt til vrangforestillinger om sin egen moralske, kulturelle og biologiske overlegenhet. Lidenskapelige angrep ble rettet oppad og nedad: mot de korrupte, rotløse elitene, mot de fremmede, parasittære, fattige og forkomne. Fabler om å gjenskape en fordums gullalder ga støtet til et opplysningsforaktende politisk delirium iverksatt i stor stil. Et par tiår etter at den var utkommet, var Schelers Das Ressentiment im Aufbau der Moralen (1912) blant de forkullede restene etter nazistenes bokbål.»
Jeg velger å fremheve dette aspektet ved boken. Det er fristende å også gå inn på forfatterens drøftelse av Frankfurterskolens og senere Baudrillards bidrag til medie- og kulturkritikk, men du skal snart scrolle videre. Leivestad er kritisk, men det er en informert kritikk, skrevet av en som har lest de forfatterne det er tale om (ingen selvfølge, dessverre). Og denne tempererte omgangen med ulike begreper og ideer åpner opp for anerkjennelse og drøftelse av innsikter, også når de stammer fra dem en kritiserer. Det er en velsignet ferdighet i en tid hvor mange offentlige intellektuelle og fast thinkers lanseres som om man skulle velge et fotballag en reservasjonsløst heier på - eller en farlig folkeforgifter som man må ta avstand fra, og hvor det blir vanskelig å få ørenslyd for hva det er folk forsøker å si, midt i all vreden og larmen.
[1]
Fra Henrik Ibsens dr. Stockmann i «En folkefiende». Som modell for denne
figuren stod legen dr. Ernst Ferdinand Lochmann, som mot et flertall av norske
kolleger kjempet en durabelig kamp for smitteteorien om kolera i 1850
[2]
Et ferskt eksempel er fra Washington 6. januar 2021. Det vil nok bli skrevet
mange bøker som forsøker å analysere de hendelsene. Leivestads bok er et godt
sted å begynne, selv om den ble skrevet før mobbens angrep på det hvite hus.