fredag 1. januar 2021

Rune Lykkeberg: Vesten mot Vesten.

Det er jammen ikke lett å skulle tolke samtidens medieflimmer, å skille ut det vesentligste og være på høyde med sin egen samtid. Å sette seg ned med Rune Lykkebergs bok er som å lukke vinduet mot et torg av skrikende gateselgere, den er et velsignet øyeblikk av ro til refleksjon og ettertanke, et asyl av langsom tid i en hverdag full av hektisk støy. Vår tilgang til faktakunnskap har aldri vært lettere. Men forståelse er noe annet og langt mer strevsomt å få taket på. Lykkeberg kommer oss til hjelp her. Han tilhører ikke ‘de grusomme forenklere’ som skaffer orden gjennom en altforklarende teori. Hans styrke er ikke originalitet, men en sjelden kombinasjon av dannelse og formidlingsevne, historisk bevissthet og sans for det aktuelle og tidstypiske. En allmennpraktiserende bildungsburger som ikke vender seg bort fra samtiden i vemmelse, men øser av sin enorme kunnskap og hjelper oss til empatisk forståelse.

Tidsånd er de tanker i tiden som tenker seg selv, det innforståtte som man ikke trenger å begrunne, det som først i ettertid framstår som synlige tankeformer, brokker av ideologi. Lykkeberg henter fram dypstrukturen i bøker og filmer, artikulerer budskapet i populærkulturens tidstypiske fortellinger om hvem vi er. Det er en intellektuell svir å se en slik lærd og usnobbet vilje til å forstå populærkulturelle uttrykk som preger oss i våre formative år, og som gjør oss alle til barn av tiden som vi vokser opp i.

Lykkeberg undersøker det faktum at Vesten har vendt seg mot seg selv. De reaksjonære strømningene som brer seg i Vesten, og som særlig kom til uttrykk i de to demokratiske valgene i 2016 som ga oss henholdsvis Trump og Brexit, er et selvoppgjør, skriver han. Den kulturelle elitens oppdragelse av folket til antiautoritær tenkning har gjennom historiens list båret uventede frukter i form av store velgergrupper som ikke lenger anerkjenner den nåværende liberale elitens autoritet. Og det var jo ikke meningen.

Nå som mange av oss puster lettet ut over at den surrealistiske perioden med Donald Trump synes å bli avløst av en tilbakevending til en slags normalitet av kompetanse og business as usual, er det klokt å gjøre et alvorlig forsøk på å forstå hva det er som gjør at tilliten til Vestens tradisjonelle ledersjikt fortsatt er så lav.

Det er i de senere år skrevet flere bøker som forsøker å forklare og oppsummere kritikken mot det politiske og økonomiske establishment som høyrepopulismen står for. Lykkeberg er i sin vilje til å forstå ikke en samtidsopportunistisk intellektuell, han deler ikke den utbredte fordom at folket i sin uutgrunnelige visdom alltid har rett. En slik falsk beskjedenhet, der man selv i all enkelhet bare er et talerør for de krenkede og oversette og med deres moralske patos angriper eliten, er det eldste trikset i folkedemagogens håndbok. Lykkeberg gjør intet forsøk på å skjule sitt eget ståsted. Han er en liberal, dannet borger som utøver en lojal kritikk – forandre for å bevare. Men hans evne til å sette egne reaksjoner i parentes og forsøke å forstå fenomen som ofte tar frastøtende og logisk forvirrende former, er forbilledlig.

Richard Rorty skrev en gang at vår estetiske smak og vår samvittighet er produkter av det miljø vi vokste opp i. «Vi anstendige, liberale humanister – representanter for det moralske fellesskap som både jeg og mine kritikere tilhører – er bare heldigere og ikke mer innsiktsfulle enn de bøllene som vi slåss mot. Dette synet blir ofte avvisende omtalt som kulturrelativisme. Men det er ikke relativistisk i den forstand at det impliserer at et hvert moralsyn er like bra. Vårt moralsyn er – det tror jeg bestemt – mye bedre enn noe konkurrerende syn, selv om det er veldig mange mennesker som vi aldri vil klare å omvende til det.» *

Slik jeg leser Lykkeberg står han langt fra en selvgratulerende urban sosial forakt overfor de udannede vulgære som ikke kan kodene. I stedet leter han etter de legitime grunnene til å være mistenksom overfor den rådende orden. Det var f.eks. det liberale demokratiets ledersjikt som tok USA inn i en krig på grunnlag av løgner. Store deler av den vestlige presse glemte sin kritiske rolle og ble etter 11. september til voktere av enigheten i en slags krigspsykose. Og det var det samme ledersjikt som møtte finanskrisen i 2008 med virkemidler som bare økte forskjellene og lot makten til de finansielle elitene for en stor del være urørt. Og vestlig presse har gjennom tiår solgt globaliseringen som en God Ting™. Globaliseringens dramatisk negative virkninger har i første omgang rammet en arbeiderklasse hvis erfaringer og kultur lå fjernt fra de informerte og velutdannedes. Vi som lever av å behandle det skrevne ord på vårt eget morsmål utgjør slik sett en slags skjermet sektor overfor globaliseringens konkurranse, så lenge det varer.

Lykkeberg er tross alt optimist, kanskje mer av plikt enn av legning. Han viser til at det som utfordrer det liberal-demokratiske hegemoni fortsatt kan tolkes som en demokratisk impuls: Nye grupper forlanger å bli sett og lyttet til, de vil at deres skjebne og erfaringer skal telle med i det nasjonale vi som man fortsatt forstår seg som en del av, til tross for at nesten alt av slike kollektive tankeformer er blitt møtt med en unyansert fordømmelse. Skal en nøytralisere de farlige sidene ved de populistiske og antidemokratiske bevegelsene, må en gjøre noe med de problemene som de springer ut av.

«Når vi en gang ser tilbake på det som utløste det politiske oppbruddet, de kulturelle omveltningene og de dramatiske endringene i det 21. århundre, må vi innrømme at det var berettigede reaksjoner på urimelige og urettferdige forhold»

Her er Lykkebergs kritikk velsignet informert, konkret, og samtidig sympatisk forstående for hvordan det oppleves å bli plassert i en av gruppene som av ulike grunner ikke synes å ha fremtiden for seg.

Det er sjelden en leser et slikt bredt og ambisiøst forsøk på samtidsdiagnose i sakprosaens form. Her kombineres statistisk nøkkelinformasjon og tolkninger av film, litteratur og kulturhistorie. Slike store lerret har gjerne vært reservert for det skjønnlitterære felt. Lykkebergs samtidsbeskrivelse er så rikholdig på fortolkende kunnskap at jeg vil beskrive det som storslagent i sitt perspektiv. Men han blir aldri ullent abstrakt eller ha-stemt. Dette er en praktisk humanisme som ikke bedriver ord, og som beveger seg uanstrengt og velinformert mellom ulike «store fortellinger» om hvem vi er og hva som styrer vår slette tid og verdens skjeve gang. Det er den syntetiserende oversikten som gir leseren en behagelig følelse av å skjønne mer av det uoversiktlige og kaotiske vi står midt oppi. Samtidig som forfatteren gjennom sin beskjedenhet unngår å framstå som en insisterende bløffmaker som skriver over ævne. For å lande et slikt ambisiøst prosjekt uten å forstrekke seg, kreves det helt spesielle evner. Rune Lykkeberg synes å ha det som trengs.

*
Richard Rorty. Philosophy and Social Hope (s. 15).