Til tross for at dagens mote sier at det er lov, ja nesten
påbudt å gå med lue, så er ikke det et plagg jeg gjerne tar på meg. «Ta nu hua
på deg», det var sånt som mødre maste om da jeg var liten gutt. Vi måtte jo
ikke fryse når vi skulle ut og leke. Og vi skulle jo ut og leke. Eller når vi skulle på skolen. Det kunne jo gjerne være
kaldt på vei til skolebussen om morgenen. Så da var det å tre lua nedover ørene.
Jeg synes fortsatt det ser helt johan ut, sånn rent objektivt. Som liten gutt
var man jo klipt en gang for alle, så selv om det satt langt inne å skulle innrømmet
det, kunne nok mødre ha rett i at det gjorde godt å få ørene tildekket med en hjemmestrikket
lue. Men i skolegårdens lek ble det fort varmt under topplokket, og da kunne
ørene fungere som kjøleribber. Dessuten var det av grunner som jeg ikke helt
kan gjøre rede for i dag mye kulere å skyve lua langt fram i panna, men altså ikke over
ørene.
Forøvrig eksisterte ikke ordet «kul» på min dialekt før langt utpå 70-tallet, og til da hadde mange av oss fått langt hår som uansett dekket ørene. Med tiden spredte dette fjortis-ordet kul seg nordover, og det lange håret kom og gikk for de fleste av oss, akkurat som årene. And we are fortsatt very kul, and feiring Christmas every jul. Men det å være kul er en sportsgren som krever utholdenhet og aldri sviktende oppmerksomhet.
Når jeg i dag ser folk i min egen svimlende alder som i uvitenhet eller ren trass vandrer rundt
med en viltvoksende grå krattskog av hår rundt (og i) ørene, samt en voksende
måne over der igjen, tenker at de heller burde lytte til det mødrene fra barndomslandet
foreskrev uregjerlige gutter; klipp håret og ta på deg lue. Som Creedence sang
det: I see a bad moon rising. Uff ja, men lets face it; det er bedre å velge luas
komfort fremfor ungdommens stil og fart, nå som det toget likevel er gått. Og
forresten går kule ungdommer omkring med lue nå, sommer som vinter, ute og inne. Til og med shorts og lue, samtidig. Litt som piggdekk på en åpen kabriolet om sommeren, hvis du skjønner.
På grunn av en rivende sivilisatorisk utvikling i vår del av
verden har jeg kunnet utsette dette sannhetens øyeblikk. The moment of lue. Jeg
går nemlig fortsatt uten, og jeg fryser ikke. Jeg har på meg headset ute, eller [h]øretelefoner
som man sa i gamle dager. Og jeg hører på telefonen. Den virker smartere enn
meg når jeg fomler med gammelmanshendene for å slå av musikken hvis jeg plutselig treffer
noen som jeg vil si hei til. Faren min fortalte forresten at det ikke var uvanlig at voksne
folk sang når de gikk etter veien i den bygda vi begge vokste opp i. I edru
tilstand. Med barn tilstede. Det er vanskelig å forestille seg. I alle fall,
jeg foretrekker å taust nyte medbragt musikk der jeg går. Uten lue.
Men hvor var jeg. Jo jeg var på vei hjem fra stampuben min. Ikke helt edru, det er så, men ettertenksomt lyttende til musikk. I øyeblikkets hint av sentimentalitet tenker jeg at denne låta her ble faktisk ikke så dum. At den skulle jeg jammen gitt mye for å kunne spille for foreldrene mine.
Hør på denne trompeten, pappa. Helen Hillevi heter hun som spiller. Er det ikke fint?
Hør på trommene som guttungen spiller. Er han ikke flink?
Jeg har lagt på ekko i starten av det. Det skal høres ut som hornmusikkens skarptrommehvirvler når de laget rikosjetter mellom husveggene i mai.
Hodet mitt er fullt av minner som
danser uberegnelige som rikosjetter. Et ras av assosiasjoner kan bli utløst av
de forskjelligste ting. De har det til felles at de gjerne involverer mennesker
som var viktige deler av min livsverden. De hørte så selvsagt til der, og til sammen
dannet de verdenen slik man hadde lært den å kjenne, evige, umistelige. Og de er nesten alle sammen borte nå. «Men har'n bjeller, så får dom låte, og har'n viser, så få dom
fram», skrev Prøysen. Så jeg har laget en sang til dem. De umistelige. «Og itte
kæille je det å gråte om aua vassflyg når'n tæk en dram.»