torsdag 19. november 2020

Paa gjengrodde sauestier.

 

Nils-Fredrik Nielsen mente at ekte sekstiåttere har et rikt begrunnelsesliv. Som eks- melkebonde vil jeg si at småbrukere av min generasjon ikke er så borte de heller. Eller det vil si, de fleste av dem er jo det nå, borte fra statistikken over gårdbrukere som fortsatt driver. Men mange av oss hadde et rikt begrunnelsesliv for eksistensen av et norsk landbruk overfor et storsamfunn som sleit med å forstå verdien av det vi drev med. EU-striden i 1994 ble en mobilisering av alt som kunne mønstres av argumenter og støttespillere i noe vi oppfattet som en eksistenskamp for opprettholdelse av levende bygder og en fremtid for primærnæringene. Det ble nei, og bøndene slapp EUs sjokkterapi, selv om utviklingen fortsatte ufortrødent sin skjeve gang.   

Marie Aukrust har skrevet en bok som mange ville tatt imot med åpne armer den gang, og som er et sterkt defensorat for tapte saker. Familiejordbruk, utmarksbeite, seterdrift. Ingen skal beskylde henne for opportunisme. «Der villgraset gror» er en offensiv debattbok om «Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider». Men sant å si tror jeg mange bønder vil bli litt fjern og glassaktig i blikket av alle honnørord og djerve forslag. Aukrust skriver vakkert sin egen barndom og de mange bånd som bandt henne til det jordbrukssamfunnet hun vokste opp i på 50- og 60-tallet. Med bred pensel er hun også innom en rekke filosofer. Det blir mer kapitteloverskrifter enn en drøftende presentasjon. Et slags lynkurs i den norske fjellbuddhismens idehistorie. Biologen Aukrust skriver også om en rekke av dagens problemområder i moderne agro-industri, samt diverse tegn på kulturelt forfall. Min største innvending mot disse kapitler er at hun sveiper innom for mange tema, det minner om kaffedrøset på et Skjervheim-seminar. «Da e so gale! Då vi var ungar... osb.» Som hun selv skriver: «Boka her gjer berre plass til overfladisk handsaming av ulike tema, men kanskje kan ei spire såast for enkelte til å finn ut mer og engasjere seg.»

Det er litt utilfredsstillende, fordi bildet av EUs politikk i dag, med sitt enorme dokumentasjons- og standardkrav til dyrevelferd og matsikkerhet, er annerledes og mer miljøvennlig enn i 94. Med forfatterens fagbakgrunn kunne hun sikkert skrevet mer inngående kritisk og fokusert på færre aspekter ved moderne husdyrhold. Den overfladiske oppramsingen av likt og ulikt blir til en nokså unyansert modernismekritikk som jeg ikke helt kan stemme i på, selv etter mange års lesning av «Folkevett». En ting er sikkert; den måten man drev husdyrhold på i Norge for 60 år siden ville aldri passert dagens standardkrav til dyrevelferd fra Mattilsynet. Mye har blitt bedre. Men agro-industriens bruk av antibiotika er fortsatt et ankepunkt, eller sårbarhet for sykdommer i store monokulturer av planter eller dyr. Alt dette er kjente områder hvor norsk landbruk scorer godt i sammenligning med resten av verden. Og spiren er forhåpentlig sådd for at lesere vil finne ut mer og ikke bare engasjere seg.

Det jeg savner er en analyse hos forfatteren av hvorfor det blir færre bønder. Mener hun virkelig at statens tilskudd til modernisering og utbygging er den store synderen her, og at flere hadde fortsatt som bønder hvis de bare ble nødt til å fortsette uten kapital til å fornye driftsapparatet? Før jamnstillingsvedtaket i 1975 var det nesten null nyrekruttering, gjennomsnittsalderen hos bøndene steg med nesten ett år i året. Så fikk bøndene bli med på velstandsøkningen. Da investerer man i driftsutstyr, ikke silkesjal. Arbeidskraft er dyrt i Norge, og vi har lav arbeidsløshet. Det stimulerer til å ta i bruk teknisk innovasjon. 


Foto: Julie Lunde Lillesæter

Hva skjer når det gjøres tekniske kvantesprang i kapasitet og dagens bonde høster like mye på en dag som det en hel familie strevde med i ukevis, eller når en melkerobot greit kan betjene 60 kyr med lavere kostnader pr liter enn 3 familiebruk, og med bedre jurhelse som bonus? Jo da går prisen pr produsert enhet ned. Når dette skjer i et lukket norsk marked der kjøttforbruket av lyse kjøttslag går opp og melkeforbruket ned, må en bremse på produktiviteten for å ikke få priskrakk. Statlige tilskudd tilsvarer ca. hele arbeidsinntekten til et familiebruk, men hver arbeidsplass har hatt en enorm produktivitetsøkning. Samme mengde produsert av færre hender. Denne utviklingen ønsker Marie Aukrust å reversere.

Norsk landbruk har stor reservekapasitet. Av distriktspolitiske grunner subsidieres melkeproduksjon i strøk som ikke kan produsere korn. Nettopp fordi man ikke tenker lokal sjølberging ut fra lokale ressurser, men har en nasjonal arbeidsdeling som totalt sett «tar hele landet i bruk» lar vi Trøndelag og Østlandets brede bygder – som lett kunne forsynt hele landet med melk og kjøtt – produsere matkorn og forkorn til sine kolleger i mindre gjestmilde strøk. Det synes jeg er fornuftig. Men vi vi kan ikke ignorere fenomenet marked og etterspørsel heller. 

Sauekjøtt har lenge blitt eksportert med tap eller oppmalt til hundefór. Det blir for en stor del produsert av folk som henter hovedinntekten utenfor gården. Det er årsaken til at de var mindre utsatt for konjunktursvingninger enn dansk agro-industri. Om 10 år vil en veldig stor andel av disse sauebøndene være pensjonister. De som i dag driver med sau eller kyr, kjører ofte langt etter rundballer som de henter hos sine tidligere yrkeskolleger. Bønder og fiskere utgjør en stadig mindre andel av dem som bor på bygda, og de genererer stadig færre arbeidsplasser. Hvis en fortsatt insisterer på at det er primærnæringene som skal sørge for at bygdene overlever, ser det virkelig mørkt ut. Så for å bruke Lenins vending; hva må gjøres?  

Bokas opplisting av «beredskap for nye tider» foreslår å skrote det avlsarbeid som har vært drevet siden 1935 på NRF-kua, og velge gamle ‘norske’ raser som melker mindre og har lavere kjøttproduksjon. Vi må tilpasse dyreholdet til lokale ressurser som eng i omløp og utmarksbeite. Geita kan sørge for åpne landskap igjen, noe som gjør at vi kan ta i bruk fjellbeiter og seterdrift igjen. For å nevne noe.

Når det gjelder global strategi for matforsyning, mener hun at modernisering av jordbruket, motivert av ønsket om å avhjelpe sulten i verden, er forfeilet. «Det blir ikkje færre fattige om fleire mistar høve til å dyrke maten dei treng, sjølv om satsinga i beste fall aukar totalproduksjonen»

Nei? Men hvordan har det seg da at i forfatterens levetid så har verdens befolkning mer enn fordoblet seg, samtidig som antallet folk som sulter har gått drastisk ned? Hvor mange som ble reddet fra sultedøden av den grønne revolusjonen er vanskelig å sette tall på. India doblet hveteproduksjonen fra 1961 til 1970. Fra 1966 til 2005 økte hvetearealene i verden med 1,6 prosent, men avlingene økte med 112%. Til tross for et nesten doblet folketall (+ 93 prosent) var det 10 prosent mer til hver. (Dag og Tid, 16. okt.2020) Moderne gensløyd gir robuste arter med mindre behov for bruk av sprøytemiddel. Det samme gjelder punktsprøyting av ugras utført av selvgående maskiner i åkerkulturer. For meg er dette ganske tungtveiende argumenter for moderne landbruk, spesialisering og arbeidsdeling. Det er nettopp i de landene der en stor del av befolkningen fortsatt driver tradisjonelt småskala selbergings-jordbruk basert på lokale ressurser at man fortsatt opplever sult. Det var nettopp den globale handelen med mat som sørget for at det ble slutt på uår og sult i Norge, og som tvang kornbønder i randsonene til å gå over til å produsere melkeprodukter for salg til byene. Dette er ikke tusenårige norske mattradisjoner, men et historisk sett moderne fenomen, bl.a. takket være u-hjelp fra sveitsere (derav uttrykket "sveiser" om en som steller kyr) som lærte oss moderne husdyrhold og meieridrift. 

Det er jo ingen tvil om at det landbruk Marie Aukrust ser for seg vil være langt mer arbeidsintensivt, kreve flere dyr og større grasareal for å produsere samme mengde melk og kjøtt. Bruken av fossilt brennstoff til produksjon, lagring og transport av en fôrenhet gras er ikke nødvendigvis mindre enn en fôrenhet soya eller mais produsert i Brasil. I 1949 hadde vi 750 000 melkekyr i Norge. I 2020 er tallet 208 000. Produksjon av vinterfôr til flere dyr vil gi større CO2-avtrykk. Hvis vi skal finne norsk arbeidskraft som er villig til å gjøre dette arbeidet må deres arbeidsvederlag enten tas gjennom dramatiske prisøkninger i markedet eller en massiv økning i statlige overføringer. Dessuten må en gjenta den politikk som preget Norge for 200 år siden, med avskoging og desimering av rovviltstammene. Jeg ser ikke helt for meg at man finner en politisk plattform for slike tiltak.

Nå er det godt mulig at man en gang i en mørk framtid opplever et sammenbrudd i global handel, og at man blir tvunget til å overleve på de naturressursene som hvert enkelt land har. På slike kalamiteter er vi dårlig forberedt. Den malthuske logikk som gjennom århundrer tilpasset folketallet i tråd med naturens lokale ressurser var mangelen på mat, i tillegg til pest og krig. Slik var tingenes orden i tusenvis av år. I dag kan vi med Nordal Grieg si at «finnes her nød og sult skyldes det svik» - ikke global mangel på mat. Og om 50 år er verdens befolkning trolig i sterk tilbakegang. Imens må vi spise mindre kjøtt. Noen av grunnene til det kan du lese om i Marie Aukrusts bok.