onsdag 1. juli 2020

Den kulturelle vendingen i venstresidens ideologi.





Et utdrag fra Richard Rorthys «A cultural left.» 
Hentet fra «Achieving our country». [originalen kan lastes ned her]

Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidskriftet 
Raritan 16, sommeren 1996 

Jeg vil be leseren merke seg årstallet. Det er i skrivende stund snart et kvart århundre siden det ble publisert, men jeg vil tro mange vil kjenne igjen de fenomen som beskrives.  Rorthys bruk av begrepene sadisme og egoisme er uvanlig i denne sammenhengen. Med sadisme menes ulike former for mobbing som er begrunnet i fordommer mot etnisk bakgrunn, kjønn eller seksuell legning. Med egoisme forstås et atomisert samfunn der alle er sin egen lykkes smed og hvor den som oppfordrer til økonomisk redistribusjon og solidaritet med mindre heldigstilte grupper taler for døve ører. 

Angrepspunktet for Rorthy er venstresiden. Det er en lojal kritikk fra en som selv forstår seg som en del av den, men som med fortvilelse ser hvordan visse utviklingstrekk har fremmedgjort den akademiske venstresiden fra store deler av den amerikanske befolkning. Og siden Norge fortsatt er svært påvirket av trender i USA - bare med noen års forsinkelse - har jeg valgt å oversette store deler av dette essayet til norsk. Fordi jeg synes det er viktig. Fordi jeg tror denne analysen fra den gang sier noe om hvordan vi havnet der vi er i dag. Enjoy, som det heter på nynorsk.:

[..] For den reformistiske venstresiden håpet at de sterkestes dårlige behandling av de svake generelt, og rasediskrimineringen spesielt, skulle vise seg å være en følge av økonomisk urettferdighet. De så på den sadistiske ydmykelsen av afro-amerikanere og andre grupper som enda et eksempel på den egoisme som gjennomsyret en ureformert kapitalistisk økonomi. De så på fordommene mot disse gruppene som noe de rike egget de fattige opp med for å hindre at de fattige vendte sin vrede mot sine økonomiske undertrykkere. Venstresiden før 60-tallet gikk ut fra at når den økonomiske ulikheten og usikkerheten minsket ville fordommene også gradvis forsvinne. Sett i retrospektiv virker denne troen på at det å avskaffe [den økonomisk motiverte] egoismen skulle føre til en eliminering av sadismen feilslått.

Sadismen ble anerkjent for å ha dypere røtter enn økonomisk usikkerhet. Den deilige gleden en kunne ha ved å skape en klasse av antatt underlegne, for så å kunne ydmyke individuelle medlemmer av denne klassen, ble sett slik Freud så det – som noe som alle kunne ha en mørk fryd over, om så alle skulle bli rike. Gjennom å slik la Freud delvis erstatte Marx som kilde for sosial teori, ble sadismen snarere enn egoismen venstresidens fremste angrepspunkt. Arvtakerne etter 60-tallets New Left har innenfor akademia skapt en kulturell venstreside. Mange medlemmer av denne venstresiden har spesialisert seg i det de kaller «politics of difference» eller «identitet» eller «anerkjennelse». Dette «kultur-venstre» tenker mer på stigma enn på penger, mer på dypere og skjulte psykoseksuelle motivasjoner enn på overfladisk og åpenbar grådighet. 

Dette skiftet i oppmerksomhet kom samtidig med at intellektuelle begynte å miste interessen for fagforeninger, delvis som et resultat av bitter skuffelse over at fagforeningsmedlemmenes sviktende vilje til å støtte George McGovern fremfor Richard Nixon i 1972. Samtidig ble den venstristiske gjæringen, som før 60-tallet hadde vært sentrert i universitetenes samfunnsvitenskapelige avdelinger, flyttet over til de litterære fakulteter. Studiet av filosofi – for det meste fransk og tysk undergangsfilosofi – erstattet det av politisk økonomi som en essensiell forberedelse til deltakelse i initiativer på venstresiden.

Det akademiske kultur-venstre anerkjenner – på en nokså distansert og opphøyet måte – de gjenværende reformistenes aktiviteter. Men de har beholdt en overbevisning som ble forsterket på slutten av 60-tallet. De tror at systemet, og ikke bare lovene må forandres. Reformisme er ikke godt nok. Fordi selve vokabularet av liberal politikk er infisert av tvilsomme premisser som bør bli avslørt. Venstresidens første oppgave må bli, akkurat slik Confucius sa det, å korrigere navnene på ting. Viktigheten av å gjøre det man på 60-tallet kalte «naming the system» gis forrang fremfor reformering av lovene. «Systemet» blir noen ganger identifisert som «seinkapitalisme», men kultur-venstre er ikke så opptatt av hva alternativet til markedsøkonomien skulle være, eller hvordan kombinere politisk frihet med en sentralisert økonomisk beslutningstaking. Ei heller har den brukt mye tid på å spørre seg om hvorvidt amerikanere blir for lite beskattet, eller hvor stor velferdsstat landet har råd til, eller om hvorvidt USA skulle trekke seg ut av North American Free Trade Agreement. [NAFTA]

Når høyresiden proklamerer at sosialismen har feilet og at kapitalismen er det eneste alternativ, har kultur-venstre lite å komme med som svar. For det foretrekker å ikke snakke om penger. Dets hovedfiende er en mentalitet snarere enn et sett av økonomiske ordninger, en tenkemåte som en forutsetter er roten til både egoisme og sadisme. Denne måten å tenke på blir noen ganger kalt «kaldkrigs-ideologi», noen ganger «teknokratisk rasjonalitet» og noen ganger «fallosentrisk». (Det kulturelle venstre kommer opp med nye kallenavn hvert år). Det er en tenkemåte som blir dyrket frem av de patriarkalske og kapitalistiske institusjonene i det industrialiserte vesten. For å kullkaste denne tenkemåten må vi i følge det akademiske venstre lære amerikanerne opp til å gjenkjenne det som er spesifikt annerledes. [«otherness»]For dette formål har folk på venstresiden hjulpet til å sette sammen akademiske disipliner som kvinnehistorie, «black history», «gay-studies», spansk-amerikanske studier og migrasjonsstudier. Dette ledet Stefan Collini til å bemerke at i USA, men ikke i UK, betyr termen «cultural studies» en studie av ofre.  
Cellinis valg av uttrykk har vært forhatt, men han fikk frem et godt poeng; nemlig at slike studieprogram ikke ble skapt ut fra den formen for nysgjerrighet omkring ulike former av menneskers liv som ga støtet til kultur-antropologi, men snarere ut fra en forståelse av hva USA behøvde for å kunne gjøre seg selv til et bedre sted. Det fremste motivet for den nye retningen innen tildeling av stipend i USA siden 60-tallet har vært trangen til å gjøre noe for folk som har vært ydmyket, til å hjelpe ofrene for sosialt aksepterte former for sadisme ved å gjøre denne sadismen sosialt uakseptabel. 

Mens der top-down-initiativene til den gamle venstresiden hadde forsøkt å hjelpe folk som var ydmyket av fattigdom og arbeidsledighet – eller det Richard Sennet kalte «de skjulte skadene av klasse» - så har oppmerksomheten til venstresiden etter 60-tallet vært rettet mot mennesker som var blitt ydmyket av andre grunner enn økonomisk status. Ingen setter opp et program for studier av arbeidsløse, hjemløse, eller de som bor i campingvogner, fordi de arbeidsløse og hjemløse eller de som bor i campingvogner er ikke «de andre» i en relevant betydning av ordet. For å være annerledes i denne forstand må du bære et uutslettelig stigma, et som gjør deg til et offer for sosialt akseptert sadisme istedenfor bare økonomisk egoisme. 

Denne delen av det kulturelle venstre har hatt en ualminnelig suksess. I tillegg til å være sentra for genuint original akademisk lærdom har de nye akademiske programmene gjort det de halvveis bevisst var designet til å gjøre: det har bidratt til å minske sadismen i vårt samfunn. Spesielt mellom akademikere, der den nonchalante påføringen av ydmykelser er langt mindre sosialt akseptert enn den var under de første 2/3 av århundret. Tonen i hvordan utdannede menn omtaler kvinner, og hvordan utdannede hvite omtaler afro-amerikanere, er svært annerledes enn den var før 60-tallet. Tilværelsen for homoseksuelle amerikanere, beleiret og farlig som den fortsatt er, er bedre enn den var før Stonewall. 


Adopsjonen av holdninger som høyresiden kaldflirer over som «politisk korrekte» har gjort Amerika til et langt mer sivilisert samfunn enn det det var for 30 år siden. Bortsett fra et par høyesterettsavgjørelser har det vært liten forandring til det bedre i vårt lands lover siden 60-tallet. Men forandringen i måten vi behandler hverandre er enorm.
Denne forandringen skyldes for en stor del de hundretusener av lærere som har gjort sitt beste for å få sine studenter til å forstå de ydmykelser som tidligere generasjoner av amerikanere har påført sine medborgere. Ved å velge Toni Morrisons «Beloved» istedenfor George Elliots «Silas Marner» i videregående litteratur-klasser og ved å velge historier om homoseksuelle tenåringers selvmord i nybegynnerkurs i litterær komposisjon, så har disse lærerne gjort det vanskeligere for sine studenter å være sadistiske enn det var for studentenes foreldre. Ved å favorisere kvinner ved ansettelser innen akademia, og ved å oppmuntre studenter til å våge å skrive om undertrykkelse av kvinner, så har høyskoler og universiteter hjulpet til å forandre relasjoner mellom kvinner og menn i det amerikanske samfunn.  
Det er fortsatt lett å bli ydmyket som kvinne i Amerika, men denne formen for ydmykelse forekommer ikke så ofte som for 30 år siden. Amerikansk akademia har gjort like mye for å overvinne sadisme i de siste 30 år som det gjorde for å overvinne egoisme i de forutgående 70 årene. Ved å oppmuntre studentene til å være det spottende konservative kaller «politisk korrekte» har man gjort landet vårt til et langt bedre sted. 

Amerikansk venstreside har mye å være stolte over. Deres konservative kritikere, som ikke hadde noen tiltak å foreslå mot verken amerikansk sadisme eller egoisme har en hel del å skamme seg over. Hva disse kritikerne fordømmer som politisering av universitetene, er et uttrykk for den samme opprørthet over grusomhet som fikk studenter og lærerkollegium ved Charles University i Praha til å gjøre motstand mot kommunistene i 1948, og studenter og lærerkollegium ved universitet i Sør-Afrika til å protestere mot apartheidlovene. Alle universitet som er verdt navnet har alltid vært sentra for sosial protest. Hvis amerikanske universitet noensinne slutter å være slike sentra, vil de miste sin selvrespekt og respekten hos verdens lærde.
Det er tvilsomt hvorvidt de nåværende kritikerne av universitetene som blir kalt «konservative intellektuelle» fortjener den betegnelsen. For intellektuelle skal formodentlig være obs på og kommentere spørsmål om sosial rettferdighet. Men selv de mest lærde og tenksomme blant nåtidens konservative latterliggjør dem som reiser sosiale spørsmål. Selv har de ingen ting å si om hvorvidt en kan hjelpe barn i ghettoene uten å heve skattenivået hos dem som bor i forstedene, eller hvordan folk som tjener minimumslønn kan klare å skaffe seg brukbare boliger. De synes å betrakte en diskusjon om slike tema som uttrykk for dårlig smak.

Ikke desto mindre er de en mørk side ved den suksesshistorien jeg har fortalt om det kulturelle venstre etter 60-tallet. I den samme periode som den sosialt aksepterte sadismen har gått jevnt tilbake, har den økonomiske ulikheten og usikkerheten økt jevnt og trutt. Det er som om den amerikanske venstresiden ikke klarte å håndtere mer enn ett initiativ av gangen, som om en enten måtte ignorere sosiale stigma for å konsentrere seg om penger, eller vice versa.

Et symptom på denne manglende evnen til å gjøre to ting samtidig er at det er blitt overlatt til plumpe demagoger som Patrick Buchanan å høste politisk fordel av det økte gapet mellom rik og fattig. Mens venstresiden snudde ryggen til har overgangen til middelklasse hos det hvite proletariatet som begynte under andre verdenskrig og fortsatte opp gjennom Vietnamkrigen stanset opp og utviklingen er blitt reversert. Amerika proletariserer nå sin middelklasse, og denne prosessen vil sannsynligvis kulminere i et populistisk nedenfra og opp-opprør av den typen Buchanan håper å oppmuntre til.

Det industrialiseringen var for Amerika på slutten av det 19. århundre, er globalisering på slutten av det 20. Det problem som Dewey og Croly stod overfor – hvordan forhindre at lønnsslaveriet ødela håpet om likhet – ble delvis løst gjennom venstresidens initiativ mellom 1910 og 1965. Men et problem som Dewey og Croly aldri så for seg har tatt dets plass, og tiltak som kanskje kan gjøre noe med dette nye problemet har knapt noen gang blitt skissert. Problemet er at lønnsnivå og sosiale rettigheter som arbeidere i Europa, Japan og Nord-Amerika nyter godt av, ikke lenger står i noe forhold til det nyåpnede globale arbeidsmarkedet.    
Globaliseringen produserer en verdensøkonomi der et hvert forsøk fra enkeltland på å forhindre en forverring av arbeidsfolks kår bare vil gjøre dem arbeidsledige. Denne verdensøkonomien vil snart være eid av en kosmopolitisk overklasse som ikke har mer sans for samhold med arbeidere noe sted enn det de store amerikanske kapitalistene anno 1900 hadde med immigrantene som bemannet deres bedrifter. Den økende avhengigheten blant amerikanske universitet av pengegaver fra utlandet, amerikanske politiske partis avhengighet av bestikkelser fra utlandet, og den amerikanske økonomiens avhengighet av salg til utlandet av amerikanske statsobligasjoner, er eksempler på tendenser som gjør seg gjeldende. Denne skremmende økonomiske kosmopolitismen har som et biprodukt en behagelig kulturell kosmopolitisme.  

Grupper av vitale unge entreprenører vil fylle de dyreste setene i fly som krysser verdenshavene, mens de bakre setene blir tynget ned av tykke professorer som meg, som suser av gårde til tverrfaglige konferanser, arrangert på behagelige steder. Men denne nylig ervervede kulturelle kosmopolitismen er begrenset til den rikeste fjerdedelen av amerikanere. Den nye økonomiske kosmopolitismen spår en framtid der de andre 75 prosentene av amerikanere vil se sin velstand minke år for år. Vi vil sannsynligvis ende opp i et Amerika som er oppdelt i sosiale klasser som går i arv. Dette Amerika vil være styrt av det Michael Lind (i «The Next American Nation») kalte «overclass»; den høyt utdannede og kostbart preparerte øverste 25-prosenten. En av de mest skremmende sosiale trendene er illustrert ved det faktum at i 1979 hadde barn fra den øverste sosioøkonomiske fjerdedelen av amerikanske familier 4 ganger så stor sannsynlighet for å få en college-utdannelse som dem fra den laveste fjerdedelen. Nå er deres sjanser 10 ganger større. Det er som om at en eller annen gang rundt 1980 bestemte barna til dem som under den store depresjonen nådde opp og fram til forstedene at de skulle trekke opp stigen etter seg. De bestemte seg for at selv om sosial mobilitet hadde vært riktig for deres foreldre, var den ikke tillatt for neste generasjon.

Disse folkene fra forstedene ser ikke noe galt i å tilhøre en kaste av arvet velstand, og har innført det Robert Reich (i sin bok «The Work of Nations») kaller «de suksessrikes separasjon». En gang på 70-tallet stanset den amerikanske middelklasseidealismen opp. Under president Carter og Clinton har Demokratene overlevd gjennom å distansere seg fra fagforeningene og fra en hver tale om redistribusjon, og beveget seg inn i et sterilt «sentrum». Partiet har ikke lenger en synlig og støyende venstrefløy som intellektuelle kan identifiserer seg med og som fagforeningene kan regne med støtte fra. Det er som om distribusjon av inntekt og velstand har blitt et for farlig tema å nevne for en hver amerikansk politiker, for ikke å snakke om en hver sittende president. Politikerne frykter at det å nevne slikt vil føre til at de mister stemmene fra de eneste amerikanerne som man kan stole på deltar ved valg; de som bor i forstedene. Så valget mellom de to store partiene koker ned til et valg mellom kyniske løgner og skremt taushet.
Hvis dannelsen av arvende klasser fortsetter uhindret, og hvis presset fra globaliseringen skaper slike kaster, ikke bare i USA men i alle de gamle demokratiene, ender vi opp i en Orwelliansk verden. I en slik verden vil det kanskje ikke finnes noen analogi til Big Brother eller noen offisiell ideologi som er analog til Ingsoc. Men det vil være en analogi til «the Inner Party», nemlig de internasjonale, kosmopolitiske, superrike. De vil foreta alle viktige avgjørelser. Analogien til Orwells «Outer Party» vil være utdannede og komfortabelt velstående proffer – det Lind kaller «overclass», sånne som du og meg. Jobben til slike som oss vil være å sørge for at avgjørelsene som blir tatt av «the Inner Party» blir utført glatt og effektivt. 

Det vil være i de internasjonale superrikes interesse å holde vår klasse relativt velstående og fornøyd. For de trenger folk som kan late som om de tilhører den politiske klassen til hvert enkelt av de ulike nasjonalstatene. For å holde proletarene rolig vil de superrike måtte opprettholde forestillingen om at nasjonal politikk en dag vil kunne gjøre en forskjell. Ettersom økonomiske beslutninger er deres privilegium, vil de de oppfordre politikere både til høyre og venstre til å spesialisere seg på kulturelle spørsmål. Målet er å fokusere proletariatets oppmerksomhet mot andre tema, å holde de nedre 75% av amerikanere og de nedre 95% av verdens befolkning opptatt med etniske og religiøse fiendtligheter og debatter om seksualmoral.

Hvis proletarene kan bli distrahert vekk fra sin egen fortvilelse gjennom media-skapte pseudobegivenheter, inklusive en og annen kortvarig og blodig krig, vil de superrike ha lite å frykte. Refleksjoner over denne mulige verdenstilstanden inviterer til to svar fra venstresiden. Det første vil være å insistere på at ulikheten mellom land må minskes, og at den nordlige hemisfære må dele sin velstand med den sørlige. Det andre svaret er å insistere på at det primære ansvaret i hvert enkelt demokratiske nasjonalstat ligger hos dets minst fremgangsrike borgere. Disse to svarene er åpenbart i konflikt med hverandre. Det første svaret leder tankene mot at de gamle demokratiene skulle åpne sine grenser, mens det andre foreslår å stenge dem. Det første svaret kommer naturlig for akademikere på venstresiden, som alltid har vært internasjonalt orientert. 

Det andre svaret kommer naturlig fra medlemmer av fagforeninger og fra de marginalt sysselsatte som lettest lar seg rekruttere av høyrepopulistiske bevegelser. Fagforeningsmedlemmer har sett bedrift etter bedrift stenge, bare for å gjenoppstå i Slovenia, Thailand eller Mexico. Det er ikke rart om de oppfatter resultatet av internasjonal frihandel som velstand for direktører og aksjeeiere, en bedre levestandard for arbeider i utviklingsland, og en mye dårligere levestandard for amerikanske arbeidere.   
Intet under hvis de oppfatter amerikansk venstre-intelligentsia for å være på lag med direktørene og aksjeeierne i form av å dele felles klasseinteresser. For vi intellektuelle, som for det meste er akademikere, vi er også temmelig skjermet fra globaliseringens virkninger, i alle fall på kort sikt. For å gjøre tilstanden enda verre, synes vi ofte å være mer interessert i arbeiderne i utviklingslandene enn i skjebnen til våre egne medborgere. 

Mange som har skrevet om sosioøkonomisk politikk har advart mot at de gamle industrialiserte demokratiene går mot en Weimar-aktig periode hvor populistiske bevegelser kan kuppe konstitusjonelle regjeringer. Edward Luttwak for eksempel har antydet at fascismen kan bli Amerikas fremtid. Poenget i hans bok «The Endangered American Dream» er at medlemmer av fagforeninger og uorganiserte uutdannede arbeidere vil før eller senere innse at deres regjering ikke en gang forsøker å forhindre at lønnsnivået synker eller at arbeidsplasser blir eksportert. Omentrent samtidig vil de innse at hvitsnipp-arbeidere fra forstedene, som selv er livredde for å bli overtallig, ikke vil gå med på å bli hardere beskattet for å skape sosiale fordeler for andre. På dette stadiet vil noe briste. 



Den delen av velgerne som ikke bor i forsteder vil finne at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en ‘sterk mann’ å stemme på, en som er villig til å forsikre dem om at så snart han er valgt vil ikke de selvgode byråkratene, de sleipe advokatene, de overbetalte meglerne og postmoderne professorer lenger være de som bestemmer. Et scenario slik det Sinclair Lewis beskriver i romanen «It Can’t Happen Here» vil da kunne utspille seg. For så snart en slik sterk mann kommer til makten vil ingen kunne forutsi hva som kan skje. I 1932 var de fleste spådommer om hva som ville skje hvis Hindenburg utnevnte Hitler til rikskansler vilt overoptimistiske.



En ting som svært sannsynlig vil skje er at det en har oppnådd de siste 40 år for svarte og brune amerikanere og for homoseksuelle vil bli utslettet. Vitser fulle av kvinneforakt vil igjen komme på moten. Ord som «nigger» og «jøde» vil igjen bli hørt på arbeidsplassene. All den sadismen som den akademiske venstresiden har forsøkt å gjøre uakseptabel for sine studenter vil komme tilbake. Alt det krenkede sinnet som dårlig utdannede amerikanere bærer overfor akademikere som skulle lære dem folkeskikk vil finne sitt utløp.

Men en slik gjenkomst av sadisme vil ikke gjøre noe med følgene av [den økonomiske] egoismen. For etter at min forestilte sterke mann kommer til makten vil han raskt slutte fred med de internasjonale superrike, akkurat som Hitler sluttet sin fred med de tyske industriherrene. Han vil påberope seg det gloriøse minnet om gulfkrigen for å provosere til nye militære eventyr som vil generere kortsiktig økonomisk gevinst. Han vil være en katastrofe for landet og verdenen. Folk vil undre seg over hvorfor det var så liten motstand mot hans uunngåelige vei mot makten. De vil spørre: hvor var venstresiden? Hvorfor var det bare høyreorienterte som Buchanan som snakket til arbeiderne om konsekvensene av globaliseringen? Hvorfor kunne ikke venstresiden kanalisere det voksende raseriet til dem som nettopp var blitt deklassert?

Det blir ofte sagt at vi amerikanere på slutten av det 20.århundre ikke lenger har noen venstreside. Ettersom ingen benekter eksistensen av det jeg har kalt det kulturelle venstre, blir dette jevngodt med å innrømme at venstresiden ikke er i stand til å engasjere seg i nasjonal politikk. Det er ikke lenger en venstreside som kan bli bedt om å ta tak i globaliseringens konsekvenser. For å få landet til å ta tak i disse konsekvensene må dagens kulturelle venstreside forandre seg ved å åpne for kontakt med det som er igjen av den gamle reformistiske venstresiden, og i særdeleshet med fagforeningene. Den må snakke mye mer om penger, selv om følgen skulle bli at en måtte snakke mindre om stigma.
[..]
Venstresiden må slutte å klekke ut enda mer abstrakte og fornærmende benevnelser for «systemet» og begynne et forsøk på å konstruere inspirerende bilder av vårt land. Bare gjennom å gjøre dette kan den begynne å forme allianser med folk utenfor akademia, og i særdeleshet med fagforeningene. Utenfor akademia vil amerikanere fortsatt ønske å føle patriotisme. De vil fortsatt ønske å føle seg som en del av en nasjon som kan ta hånd om sin egen skjebne og gjøre landet til et bedre sted. Hvis ikke venstresiden former noen slike allianser vil den aldri oppnå innflytelse over lovene i USA. 
For å kunne forme dem vil det kreve at en glemmer Baudrillards fremstilling av USA som Disneyland, som et land av simulacra, og begynne å foreslå endringer i lovene til et virkelig land, bebodd av virkelige mennesker som gjennomgår unødvendig lidelse som for en stor del kan avhjelpes av myndighetenes intervensjon. Ingen ting vil kunne gjøre mer for å gjenopplive den amerikanske venstresiden enn en enighet om en konkret sosialpolitisk plattform, et folkets charter, en liste av konkrete reformer. Eksistensen av en slik liste, delt og debattert i det uendelige, like velkjent for professorer som av produksjonsarbeidere, inngravert i minnet hos både spesialutdannede og dem som gjør rent på deres toaletter, vil kunne revitalisere en venstreside-politikk. De problemene som kan løses gjennom tiltak fra myndighetene, og som en slik liste vil agitere for, er i større grad de som omhandler [økonomisk] egoisme enn sadisme. Men for å frembringe slike forbedringer ville det hjelpe hvis venstresiden forandret måten den i dag diskuterer sadismen.  

I den grad den befattet seg med undertrykt minoriteter, så gjorde 60-tallets reformistiske venstreside det ved å proklamere at vi alle, svarte, hvite og brune, er amerikanere, og at vi skulle respektere hverandre som sådan. Denne strategien frembragte platoon-filmene, som viste amerikanere av ulik etnisk bakgrunn som kjempet og døde side ved side. Jamført med dette, ønsker dagens venstreside at Amerika ikke skal være en smeltedigel, fordi vi trenger å respektere hverandre i vår forskjellighet. Denne venstresiden ønsker å bevare ulikhetene fremfor å ignorere dem. Forskjellen mellom den gamle og den nye strategien er viktig. Valget mellom dem utgjør forskjellen mellom det Tod Gitlin kalte «felles drømmer» og det Arthur Schlesinger kaller oppløsningen av Amerikas enhet. [«disuniting»]  



Å være stolt over å være svart eller homofil er et fullstendig fornuftig svar på den sadistiske ydmykelsen en har vært gjenstand for. Men i den grad denne stoltheten hindrer noen fra å også være stolt over å være en amerikansk borger, fra å tenke på sitt land som kapabel til forandring, eller være villig til å gå sammen med streite eller hvite i reformistiske initiativ, er det en politisk katastrofe. Det retoriske spørsmålet i platoon- filmene – «hva betyr vel våre forskjeller sammenlignet med det vi har felles som fellow Americans?» - kommenterte ikke stolthet over forskjeller, like lite som det fordømte det. Intensjonen ved å stille det spørsmålet var å hjelpe oss til å bli et land hvor en persons forskjellighet i stor grad ville bli ignorert av andre, med mindre vedkommende selv ønsket å gjøre andre oppmerksom på den. 

Hvis det kulturelle venstre insisterer på sin nåværende strategi – ved å be oss respektere hverandres forskjellighet fremfor å be oss slutte med å legge merke til den – så må de finne en ny måte å skape en fellesskapsfølelse på på det nasjonalt politiske nivå. For bare en retorikk som betoner fellesskap kan forme en vinnende majoritet i nasjonale valg. Jeg betviler at en vei dithen vil bli funnet.  [..]

Oversatt av Ivar Bakke