tirsdag 27. november 2018

Noen ganger



 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.



Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres 
«vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. 
Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 



Jeg kan stusse av gjenkjennelse når 
mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  


Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.


                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]