torsdag 22. november 2018

Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018






Etter Anders Behring Breiviks terrorhandlinger i 2011 er dette ikke lenger bare et akademisk spørsmål: Hvor går grensen mellom det å være tilhenger av anti-demokratiske ideer, og det å tippe over i kategorien [politisk] ekstremisme? 
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) drar grenselinjen slik: «En ekstrem person eller gruppe aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremisme henspeiler kun på virkemidler og ikke hva som er målet.»

Forfatterne Sørensen og Brandal, som har gitt ut flere bøker i en serie fra Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST), har en noe videre definisjon enn PST av fenomenene ekstremisme og radikalisering, uten at de dermed tar til orde for økt overvåkning. Snarere innbyr deres bøker til en åpen demokratisk refleksjon og bevisstgjøring. Den siste boka er en historisk gjennomgang av ulike politiske grupper og ideologier i Norge som har det til felles at de har stilt seg fiendtlig til vårt demokratiske styresett. De fleste av dem – med unntak av nettopp Breivik og nazistene under krigen – har i praksis nøyd seg med å bifalle revolusjonær voldsbruk i andre land. Den revolusjonære omstyrtingen av vår egen styreform, som de i prinsippet fant nødvendig, stod ikke øverst på dagsordenen. Det befant seg et sted ut i det ideologiske langtidsvarselet. Man valgte for det meste å ikke gå under jorda, og arbeidet åpent for sin sak innenfor de rammer og kanaler som et liberalt demokrati tilbyr alle, også sine fiender.

Lengdesnittet gjennom perioden 1918 – 2018 innbyr til refleksjoner over hvorfor vi i Norge unngikk at saken ble satt på spissen, at ideologiske dødsfiender ikke gikk fra ord til handling. Forfatterne tilskriver vårt fredeligere forløp bl.a. det forhold at statsmaktens voldsmonopol viste tilbakeholdenhet og unngikk konfrontasjon og eskalering. I de fleste andre land har de politiske motsetningene skapt blodigere historie enn vår.

Ett av bokas mange fortrinn er at forfatterne anvender sin idéhistoriske ballast på konkrete historiske hendelser som de har stor detaljkunnskap om. Teksten blir en fruktbar veksling mellom historiefagets modellskeptiske insistering på den konkrete kontekst, das einmalige ved alle historiske hendelser, og statsvitenskapens lovoppstillende (nomotetisk) jakt etter det prinsipielle og allment overførbare.

Vi begynner i 1918 -1919. For 40 år siden ville forfatterne trolig høstet en skittstorm av protester mot sin beskrivelse av hendelsene. Det er en på mange måter systemlojal og selvbevisst sentrumsposisjon som forfektes. En 292 sider lang Kråkerøytale, som Georg Johannesen ville sagt det. Dette i motsetning til mye koselig whig-history, der vi med fasiten i hånd forklarer det jo alle må skjønne; at gårsdagens revolusjonære naturligvis vil vokse fram til stødige landsfedre og samfunnsstøtter som ga oss barnetrygden, folkepølsa og danseplattingen vi i dag tumler rundt på. Bokas perspektiv fastholder stedig det aktørene den gang visste og forholdt seg til: en arbeiderbevegelse som i stor grad mente at de uhyggelige hendelsene i Russland var et ideal og en inspirasjon. 


Martin Tranmæl taler

Revolusjonsbegeistringen, som oppbevares trygt i ungdommens minnealbum og politisk memoarlitteratur, har siden vært forskånet for forstyrrende kunnskaper om bolsjevikenes redselsregime. Revolusjonen har gjennom flere generasjoner, i den grad den er blitt tematisert, vært gitt en provinsiell birolle som et edelt sinnelags-bakteppe for våre nasjonale småkrangler, et bevis på ens idealistiske ungdomstid. Og som en allvitende gymnasiast humrer de fleste i dag nedlatende til datidens revolusjonsfrykt.
Forfatterne holder fram samtidens kontekst og trusselbilde, og viser til hvordan det gamle systemet maktet gjennom viktige reformer å imøtekomme arbeiderbevegelsens legitime krav og dermed styrke den moderate fløyen der. Og virkningen var tilsvarende hos de mer pragmatiske motspillerne på borgerlig hold. Det fantes krefter på begge fløyene som agiterte for ‘det endelige oppgjør’, som ville inndra de demokratiske rettighetene til motparten. Alltid legitimert som realisme og selvforsvar, ofte motivert av angst.

«Våren og høsten 1918 var den offentlige debatten kanskje mer polarisert enn noen annen gang i norsk historie, med en borgerpresse som så revolusjonære spøkelser ved høylys dag, og en venstrepresse som – i alle fall tidvis – gjorde sitt beste for å nøre opp under revolusjonsfrykten. Et eksempel på dette var da Olav Scheflo og Sverre Krogh, begge fremstående partimedlemmer, tidlig i januar 1918 uttalte til Bergensavisen Arbeidet at norske sosialister hadde fått bindende løfte fra den russiske regjeringen om at det kunne sendes 50 000 russiske soldater til Norge dersom de norske sosialistene «ved et vellykket kup maatte faa makten paa et eller andet sted».

I nabolandet Finland eskalerte motsetningene til en grusom borgerkrig. Kunne det skjedd her? Kontrafaktiske spekulasjoner. Men til de av mine venner på venstresiden som prinsipielt avvisende trekker fram Hitler hver gang noen argumenterer for å sivilisere politiske utgrupper gjennom å inkludere dem i parlamentarisk samarbeid vil jeg si: – var ikke integreringen av den norske revolusjonære arbeiderbevegelsen gjennom kompromisser og normalt politisk arbeid et godt eksempel på en vellykket utgave av en slik strategi?

Fedrelandslaget bidro ikke til å inkludere og moderere, men å sette saken på spissen:

«I november 1925 sendte lagets landsstyre et brev til regjeringen med krav om at både DNA og NKP måtte forbys. Begge partiene var i følge Fedrelandslaget «i strid med vår grunnlov og vår straffelovgivning og må oppløses». Begrunnelsen var at begge partiene «vedkjenner seg å ha til formål å omstøte vår bestående rettsorden med revolusjonære midler».

Lagets organisatoriske drivkraft, Joachim Lehmkul, hadde i likhet med Aftenposten stor sans for sterke menn som Mussolini, men mente at Italias vei ikke var vår: «Diktaturprinsippet har aldri vært norsk og vil aldri bli det».
Dette var en klassisk ambivalent posisjon i borgerlige kretser. (Men ikke bare i borgerlige kretser)

«Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her.»  Aftenposten 21.3.33.

De deler av høyresiden som forsvarte Hitler og Mussolini samtidig som de snakket om å fortsatt velge vår egen nasjonale demokratiske vei, de fikk opplevde den tvilsomme fornøyelse at Hitler la veien om deres eget land, noe som gjorde deres double thinking til en uholdbar posisjon og fremtvang et nytt verdi- og veivalg. Mange av dem hadde skjønt tegninga før den tid.

NS rolle som revolusjonære, som ved hjelp av tyske bajonetter avviklet vår demokratiske statsform, gis et eget kapittel. Likeledes drøftes det hvorfor rettsoppgjøret etter krigen i så stor grad vektla landsforræderiet fremfor det revolusjonære kuppet mot landets lovlig valgte regjering. Historikeren Hans Fredrik Dahl har også påpekt dette. Kanskje ligger mye av forklaringen i at, som forfatterne anfører, det var «knapt noen som i de første etterkrigsårene omtalte nasjonalsosialismen som revolusjonær.» Slikt var noe man reserverte for venstresiden. Som en sentral person i rettsoppgjøret, Johs. Andenes, anførte etter å ha redegjort for de folkepedagogiske grunnene for dette veivalget: «Det er ikke alltid det som er mest praktisk i øyeblikket, er det beste på lang sikt».

Da den nye generasjonen historikere meldte seg på 70-tallet var det også lite opportunt å betone nasjonalsosialismens revolusjonære trekk. Tvert imot, fascismen ble forstått som den tilspissede borgerlige reaksjon mot de revolusjonære krefter. Hvis en skal tro Kjartan Fløgstad var det i grunnen mye den samme gjengen som trakk i trådene i NATO-landet Norge etter krigen også. Men dette er altså slikt som gir kampen om forståelsen av historiske hendelser en evne til å øke blodtrykket, som i en viss forstand gjør all historie til samtidshistorie. Brandal og Sørensens historiske perspektiv er langt fra Dimitrov eller Fløgstads. Mine assosiasjoner går i retning av John Sanness, for de 2-3 nerdene blant dere som måtte forbinde noe med den hedersmannen.    

Kapitlet om venstresiden og demokratiet 1945 – 2000 gir en gjennomgang av trusselvurderingen av NKP og bakgrunnen for overvåkningen, beredskapslovene, kampen om fagbevegelsen og frykten for russisk okkupasjon etter mønster fra Øst-Europa. Det forklarer nøkternt det internasjonale bakteppet og avveiningene man gjorde, og i noen grad om protestene fra liberalt hold mot Arbeiderpartiets utkast til beredskapslover. Så følger beskrivelsen av AKP-perioden. Det brukes lite plass på å reflektere over hva summen av det demokratiske establishments mottiltak gjorde med vilkårene for en fri og demokratisk meningsdannelse i perioden. 

Hvor demokratisk i ånd og gjerning var nå disse beskytterne av landets sikkerhet og deres folkepedagogiske voktere av enigheten i presse og fagbevegelse, lederskribenter med et manikeisk syn på dissens som så det som sitt samfunnsoppdrag å hamre inn det «som alle rettenkende mennesker vet»? Hva med de anti-intellektuelle trekkene, den konspirative tenkningen og bruken av kommuniststemplet mot alle kritiske stemmer, nær sagt uansett tema – ble ikke dette i sin egen rett en trussel mot demokratiet og selvstendig tenkende medborgere? Her hadde det vært ønskelig med noen flere prinsipielle refleksjoner fra forfatterne.     

Den siste perioden omhandler høyreekstremisme, anti-jihadisme og voldelig islam. Her er det mye god formidling av kunnskap, spesielt kapitlet om Breivik utgjør en verdifull oppsummering av momenter som er blitt anført i den løpende debatten. La meg avslutte med en varm anbefaling av boka, og et sitat som kan stå som et viktig allment poeng:

«De siste hundre årenes politiske idéhistorie har gitt oss en veritabel orgie av virkelighetsoppfatninger som man ut fra konsensuspregede forestillinger i dagens Norge vil betrakte som hinsides all fornuft, som vanvittige. Problemet er bare at slike oppfatninger har hatt stor oppslutning i perioder. [..]
Igjen er impact-argumentet viktig: Uansett hvor ravende gal en person som fremfører uvanlige politiske ideer måtte være, kan det meget vel hende at andre, i utgangspunktet psykisk friske mennesker, kan overta ideene og formidle dem videre. Da vil ideene ha interesse uavhengig av opphavsmannens mentale utrustning.»