søndag 28. oktober 2018

Kristin Buvik Sivertsen: Omsorg



Kristin Buvik Sivertsen

Jeg sliter med å finne en åpningsakkord til denne teksten. En setning som skal holde deg fast og få deg til å lese oppmerksomt videre selv om du kanskje ikke egentlig har tid og i grunnen nesten ikke leser norske romaner og i hvert fall ikke krim. Sånn er det blitt for mange.               I for one. 

Denne romanen benytter noen av krimsjangerens fortellergrep uten å være krim. Den har kvasse brokker av samfunnskritisk refleksjon, men er ingen agiterende «altså-bok». Og den unnlater ikke å berøre emosjonelt, tross sine lange parti med informerte essayistiske refleksjoner. Det er ambisiøst, men forfatteren virker på høyde med sitt stoff. 



Fortellergrepet som benyttes er en politikvinnes forsøk på å finne ut av hva som skjedde forut for et dødsfall i en omsorgsbolig for psykiatriske pasienter. Hun intervjuer flere av «brukerne» som det nå så eufemistisk heter (en kunne like gjerne sagt «de innsatte»). Og hun intervjuer noen av de profesjonelle omsorgsarbeiderne. De ulike vitneopptakene framstår i sine ulike språklige stilleier som individer, deres skjebner angår oss, og deres svært ulike perspektiv kaster på hvert sitt vis lys over hendelsene – som jo er hensikten med opptak av vitneutsagn. Men mest av alt gir disse bruddstykkene av erfart virkelighet en tilskyndelse til videre refleksjoner. Over hva slags forståelse av sykdom og omsorg som ligger til grunn for en slik institusjon, over den tvetydige grensevandringen mellom omsorg og kontroll, profesjonell definisjonsmakt og avmakt.

Det er noe djervt ved ansatsene til samtidsdiagnose, når det zoomes ut og vi merker forfatterens kritiske undersøkelse av tidsåndens doxa, våre blinde flekker, selvfølgelighetene ingen trenger å begrunne. Det trekkes diskret veksler på omfattende lesning, fra Hans Skjervheims «Objektivismen og studiet av mennesket» til Sven Lindqvists «Exterminate all the brutes». 


Er dagliglivet i en omsorgsbolig en ekstremt tydelig utgave av mekanismer vi ved nærmere ettertanke kan kjenne igjen, et slags narrespeil for vår tid? Og er det ubehagelige berøringspunkter mellom fortidens strengt paternalistiske sivilisasjonsprosjekt av det europeere så på som usiviliserte folk og dagens «war on terror»

     Det heter selvfølgelig ikke å sivilisere lenger, eller å annektere kolonier, men for eksempel å demokratisere eller å bekjempe terrorisme. Alt kan forsvares innenfor et humanistisk verdensbilde.
                                                                - lar hun en av romanfigurene si.  

Og kanskje består storpolitikkens europeiske paternalisme et stykke på vei i det Skjervheim kalte «det instrumentelle mistaket», at en mister av syne forskjellen mellom å «regne med folk og å regne med folk», det vil si lytte til deres egen stemme. Og at en slik kalkulerende, instrumentell forståelse preger også våre maternalistiske omsorgsinstitusjoner med sine mer subtile mekanismer for kontroll, disiplinering og umyndiggjøring, der poten så visst har klør hvis man er ulydig eller utakknemlig. 

Det finnes en iboende makt-asymmetri og rollekonflikt i møtet mellom en profesjonell utøver av omsorg og mottaker av denne, en asymmetri som ny-ordet «bruker» bare delvis makter å tildekke. Som om det var en frivillig transaksjon på et marked. Som om klient og omsorgsarbeider snakket i øyenhøyde. 

Men så, når det er sagt, har romanen også andre stemmer: Gikk ikke pendelen vel langt i kritikken av de store psykiatriske institusjonene og deres autoritære og 
invalidiserende trekk, er det nødvendigvis i de dårlige pasientenes interesse å late som om de kan ta vare på seg selv og bli herre over sine kaoskrefter. Er ikke omsorg også det å sette grenser for begjær og tildriv når det virker ødeleggende på et menneske som er slave under dem? 

Kristin Buvik Sivertsen ser det ikke som sitt kall å svare. Hun har skapt et ureduserbart romanunivers av ambivalens og flerstemmighet. Hun levendegjør ekte dilemma det ikke finnes noen vinn-vinn-løsning på. Det berører emosjonelt og pirrer ens intellektuelle nysgjerrighet.

Den profesjonelles overveldende møte med hverdagens kryssende hensyn, mellom moralsk forpliktelse og stoppeklokke, selvbeskyttelse og idealisme – det er beskrevet lojalt, med godt øyemål og, ja, omsorg i blikket.