tirsdag 27. november 2018

Noen ganger



 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.



Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres 
«vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. 
Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 



Jeg kan stusse av gjenkjennelse når 
mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  


Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.


                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]

torsdag 22. november 2018

Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018






Etter Anders Behring Breiviks terrorhandlinger i 2011 er dette ikke lenger bare et akademisk spørsmål: Hvor går grensen mellom det å være tilhenger av anti-demokratiske ideer, og det å tippe over i kategorien [politisk] ekstremisme? 
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) drar grenselinjen slik: «En ekstrem person eller gruppe aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Ekstremisme henspeiler kun på virkemidler og ikke hva som er målet.»

Forfatterne Sørensen og Brandal, som har gitt ut flere bøker i en serie fra Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST), har en noe videre definisjon enn PST av fenomenene ekstremisme og radikalisering, uten at de dermed tar til orde for økt overvåkning. Snarere innbyr deres bøker til en åpen demokratisk refleksjon og bevisstgjøring. Den siste boka er en historisk gjennomgang av ulike politiske grupper og ideologier i Norge som har det til felles at de har stilt seg fiendtlig til vårt demokratiske styresett. De fleste av dem – med unntak av nettopp Breivik og nazistene under krigen – har i praksis nøyd seg med å bifalle revolusjonær voldsbruk i andre land. Den revolusjonære omstyrtingen av vår egen styreform, som de i prinsippet fant nødvendig, stod ikke øverst på dagsordenen. Det befant seg et sted ut i det ideologiske langtidsvarselet. Man valgte for det meste å ikke gå under jorda, og arbeidet åpent for sin sak innenfor de rammer og kanaler som et liberalt demokrati tilbyr alle, også sine fiender.

Lengdesnittet gjennom perioden 1918 – 2018 innbyr til refleksjoner over hvorfor vi i Norge unngikk at saken ble satt på spissen, at ideologiske dødsfiender ikke gikk fra ord til handling. Forfatterne tilskriver vårt fredeligere forløp bl.a. det forhold at statsmaktens voldsmonopol viste tilbakeholdenhet og unngikk konfrontasjon og eskalering. I de fleste andre land har de politiske motsetningene skapt blodigere historie enn vår.

Ett av bokas mange fortrinn er at forfatterne anvender sin idéhistoriske ballast på konkrete historiske hendelser som de har stor detaljkunnskap om. Teksten blir en fruktbar veksling mellom historiefagets modellskeptiske insistering på den konkrete kontekst, das einmalige ved alle historiske hendelser, og statsvitenskapens lovoppstillende (nomotetisk) jakt etter det prinsipielle og allment overførbare.

Vi begynner i 1918 -1919. For 40 år siden ville forfatterne trolig høstet en skittstorm av protester mot sin beskrivelse av hendelsene. Det er en på mange måter systemlojal og selvbevisst sentrumsposisjon som forfektes. En 292 sider lang Kråkerøytale, som Georg Johannesen ville sagt det. Dette i motsetning til mye koselig whig-history, der vi med fasiten i hånd forklarer det jo alle må skjønne; at gårsdagens revolusjonære naturligvis vil vokse fram til stødige landsfedre og samfunnsstøtter som ga oss barnetrygden, folkepølsa og danseplattingen vi i dag tumler rundt på. Bokas perspektiv fastholder stedig det aktørene den gang visste og forholdt seg til: en arbeiderbevegelse som i stor grad mente at de uhyggelige hendelsene i Russland var et ideal og en inspirasjon. 


Martin Tranmæl taler

Revolusjonsbegeistringen, som oppbevares trygt i ungdommens minnealbum og politisk memoarlitteratur, har siden vært forskånet for forstyrrende kunnskaper om bolsjevikenes redselsregime. Revolusjonen har gjennom flere generasjoner, i den grad den er blitt tematisert, vært gitt en provinsiell birolle som et edelt sinnelags-bakteppe for våre nasjonale småkrangler, et bevis på ens idealistiske ungdomstid. Og som en allvitende gymnasiast humrer de fleste i dag nedlatende til datidens revolusjonsfrykt.
Forfatterne holder fram samtidens kontekst og trusselbilde, og viser til hvordan det gamle systemet maktet gjennom viktige reformer å imøtekomme arbeiderbevegelsens legitime krav og dermed styrke den moderate fløyen der. Og virkningen var tilsvarende hos de mer pragmatiske motspillerne på borgerlig hold. Det fantes krefter på begge fløyene som agiterte for ‘det endelige oppgjør’, som ville inndra de demokratiske rettighetene til motparten. Alltid legitimert som realisme og selvforsvar, ofte motivert av angst.

«Våren og høsten 1918 var den offentlige debatten kanskje mer polarisert enn noen annen gang i norsk historie, med en borgerpresse som så revolusjonære spøkelser ved høylys dag, og en venstrepresse som – i alle fall tidvis – gjorde sitt beste for å nøre opp under revolusjonsfrykten. Et eksempel på dette var da Olav Scheflo og Sverre Krogh, begge fremstående partimedlemmer, tidlig i januar 1918 uttalte til Bergensavisen Arbeidet at norske sosialister hadde fått bindende løfte fra den russiske regjeringen om at det kunne sendes 50 000 russiske soldater til Norge dersom de norske sosialistene «ved et vellykket kup maatte faa makten paa et eller andet sted».

I nabolandet Finland eskalerte motsetningene til en grusom borgerkrig. Kunne det skjedd her? Kontrafaktiske spekulasjoner. Men til de av mine venner på venstresiden som prinsipielt avvisende trekker fram Hitler hver gang noen argumenterer for å sivilisere politiske utgrupper gjennom å inkludere dem i parlamentarisk samarbeid vil jeg si: – var ikke integreringen av den norske revolusjonære arbeiderbevegelsen gjennom kompromisser og normalt politisk arbeid et godt eksempel på en vellykket utgave av en slik strategi?

Fedrelandslaget bidro ikke til å inkludere og moderere, men å sette saken på spissen:

«I november 1925 sendte lagets landsstyre et brev til regjeringen med krav om at både DNA og NKP måtte forbys. Begge partiene var i følge Fedrelandslaget «i strid med vår grunnlov og vår straffelovgivning og må oppløses». Begrunnelsen var at begge partiene «vedkjenner seg å ha til formål å omstøte vår bestående rettsorden med revolusjonære midler».

Lagets organisatoriske drivkraft, Joachim Lehmkul, hadde i likhet med Aftenposten stor sans for sterke menn som Mussolini, men mente at Italias vei ikke var vår: «Diktaturprinsippet har aldri vært norsk og vil aldri bli det».
Dette var en klassisk ambivalent posisjon i borgerlige kretser. (Men ikke bare i borgerlige kretser)

«Aftenposten har tydelig nok tilkjennegitt vår mening at for et hvert selvstendig, opplyst og kultivert folk er diktaturet en uverdig statsform. Men vi har også gjordt oppmerksom på at hvis friheten brukes til vold mot annerledes tenkende - kfr. skogskonfiiktene - kan man tilslutt bli stående overfor to diktaturer, og da velger vi selvsagt det minste. Vi velger langt heller Italia eller Tyskland fremfor Russland. Den terror det Tyske diktatur utfører er ikke verre enn det som Arbeiderpartiet utfører her.»  Aftenposten 21.3.33.

De deler av høyresiden som forsvarte Hitler og Mussolini samtidig som de snakket om å fortsatt velge vår egen nasjonale demokratiske vei, de fikk opplevde den tvilsomme fornøyelse at Hitler la veien om deres eget land, noe som gjorde deres double thinking til en uholdbar posisjon og fremtvang et nytt verdi- og veivalg. Mange av dem hadde skjønt tegninga før den tid.

NS rolle som revolusjonære, som ved hjelp av tyske bajonetter avviklet vår demokratiske statsform, gis et eget kapittel. Likeledes drøftes det hvorfor rettsoppgjøret etter krigen i så stor grad vektla landsforræderiet fremfor det revolusjonære kuppet mot landets lovlig valgte regjering. Historikeren Hans Fredrik Dahl har også påpekt dette. Kanskje ligger mye av forklaringen i at, som forfatterne anfører, det var «knapt noen som i de første etterkrigsårene omtalte nasjonalsosialismen som revolusjonær.» Slikt var noe man reserverte for venstresiden. Som en sentral person i rettsoppgjøret, Johs. Andenes, anførte etter å ha redegjort for de folkepedagogiske grunnene for dette veivalget: «Det er ikke alltid det som er mest praktisk i øyeblikket, er det beste på lang sikt».

Da den nye generasjonen historikere meldte seg på 70-tallet var det også lite opportunt å betone nasjonalsosialismens revolusjonære trekk. Tvert imot, fascismen ble forstått som den tilspissede borgerlige reaksjon mot de revolusjonære krefter. Hvis en skal tro Kjartan Fløgstad var det i grunnen mye den samme gjengen som trakk i trådene i NATO-landet Norge etter krigen også. Men dette er altså slikt som gir kampen om forståelsen av historiske hendelser en evne til å øke blodtrykket, som i en viss forstand gjør all historie til samtidshistorie. Brandal og Sørensens historiske perspektiv er langt fra Dimitrov eller Fløgstads. Mine assosiasjoner går i retning av John Sanness, for de 2-3 nerdene blant dere som måtte forbinde noe med den hedersmannen.    

Kapitlet om venstresiden og demokratiet 1945 – 2000 gir en gjennomgang av trusselvurderingen av NKP og bakgrunnen for overvåkningen, beredskapslovene, kampen om fagbevegelsen og frykten for russisk okkupasjon etter mønster fra Øst-Europa. Det forklarer nøkternt det internasjonale bakteppet og avveiningene man gjorde, og i noen grad om protestene fra liberalt hold mot Arbeiderpartiets utkast til beredskapslover. Så følger beskrivelsen av AKP-perioden. Det brukes lite plass på å reflektere over hva summen av det demokratiske establishments mottiltak gjorde med vilkårene for en fri og demokratisk meningsdannelse i perioden. 

Hvor demokratisk i ånd og gjerning var nå disse beskytterne av landets sikkerhet og deres folkepedagogiske voktere av enigheten i presse og fagbevegelse, lederskribenter med et manikeisk syn på dissens som så det som sitt samfunnsoppdrag å hamre inn det «som alle rettenkende mennesker vet»? Hva med de anti-intellektuelle trekkene, den konspirative tenkningen og bruken av kommuniststemplet mot alle kritiske stemmer, nær sagt uansett tema – ble ikke dette i sin egen rett en trussel mot demokratiet og selvstendig tenkende medborgere? Her hadde det vært ønskelig med noen flere prinsipielle refleksjoner fra forfatterne.     

Den siste perioden omhandler høyreekstremisme, anti-jihadisme og voldelig islam. Her er det mye god formidling av kunnskap, spesielt kapitlet om Breivik utgjør en verdifull oppsummering av momenter som er blitt anført i den løpende debatten. La meg avslutte med en varm anbefaling av boka, og et sitat som kan stå som et viktig allment poeng:

«De siste hundre årenes politiske idéhistorie har gitt oss en veritabel orgie av virkelighetsoppfatninger som man ut fra konsensuspregede forestillinger i dagens Norge vil betrakte som hinsides all fornuft, som vanvittige. Problemet er bare at slike oppfatninger har hatt stor oppslutning i perioder. [..]
Igjen er impact-argumentet viktig: Uansett hvor ravende gal en person som fremfører uvanlige politiske ideer måtte være, kan det meget vel hende at andre, i utgangspunktet psykisk friske mennesker, kan overta ideene og formidle dem videre. Da vil ideene ha interesse uavhengig av opphavsmannens mentale utrustning.»  

torsdag 15. november 2018

Playing for time




                                                       


I didn't see that coming

                       
Egentlig skulle man jo lest på lekser til torsdagsprøven på landbruksskolen. Men det ble ofte utsatt til fordel for musikk og spell. Skogbrukslære var sikkert nyttig det, men man kan ha varig glede av andre øvelser også. El-gitar hadde vært saker da, men den måtte vente helt til jeg ble 33. Og nå henger den der på veggen og stirrer på meg. Det er mangt en kan utsette. Og gjør en det lenge nok, blir mye for sent eller irrelevant. Playing for time, sier engelskmennene. Den ligger her. Tror jeg har gjort litt for lite av det i det siste. Playing altså. Det har blitt utsatt. 

Men her er er altså neste låt ut. En takk til min sønn og gode hjelper Aksel Bakke som har pushet meg til å ikke gi opp spillinga, og med urokkelig tålmodighet har forsøkt å bibringe  den gamle faren sin grunnleggende ferdigheter i miksing og innspilling. Denne trallen heter «I didn't see that coming» Og den kan du høre på her.                                                                                                               Og hvis du ikke har tatt skrekken, så ligger det et par til her.