torsdag 30. november 2017

Hamsuns bekymrede venner



Tore Stuberg: "Hamsun, Hitler og pressen
        Lese-selskapet forlag, 2009

Hva er det med Hamsuns Hitler-beundring som vekker slikt voldsomt engasjement hos lesere og skribenter ? Hamsuns tilfelle er jo ikke så spesielt, det finnes jo mange kunstnere med sans for radikale løsninger og forakt for massene. Jeg vet ikke så nøye, lider selv av samme mani og har brukt mer tid på sekundær-litteratur om Hamsun enn forfatterens egne bøker.

Tore Stuberg har tatt for seg det første tiåret etter verdenskrigen og den debatt som ble ført mens inntrykket av landsforræderen Hamsun ennå var ferskt. Stoffet er oversiktlig ordnet og greit presentert. De viktigste bidrag og synspunkter blir referert. Det lar seg faktisk gjøre, ettersom perspektiv og innfallsvinkler i denne perioden er forbløffende få. Man kunne være uenige i konklusjon, men det er bare en håndfull som utfordrer premissene i debatten. I den første perioden synes det totalt umulig å godta at noen kan være både genial dikter og fascist. Dagbladet danner et klart unntak, men hovedforklaringen blir at Hamsuns opptreden under krigen må skyldes senilitet, manglende informasjon o.l. Dette kan han da ikke ha ment!

I 1946 kommer den famøse formuleringen "varig svekkede sjelsevner" - som skulle bli stående som en ufrivillig bauta over norsk rettspsykiatri med dens velvillige umyndiggjøring av mennesker. Dermed ble det ikke reist noen landssvik-tiltale, og de som så seg tilfreds med det kunne lande på den konklusjon at vår folkekjære dikter likevel ikke hadde vært noe dårlig menneske, men en forvirret stakkar. Langfeldt, som har fått æren for uttrykket, skrev så sent som 1958 at det "forblir uforståelig ut fra normal-psykologiske betraktninger at han ikke snudde om etter hvert". Kanskje er det minst like utrolig at slike "normalpsykologiske betraktninger" fortsatt står så sterkt i vårt land.

De sakkyndiges betraktninger kom i et pussig lys da Hamsun kom med sin siste bok; "På gjengrodde stier". De fleste anmeldere konkluderer med at stilisten Hamsun fortsatt er oppegående, men flere etterlyser et selvoppgjør fra forfatteren. For dem som måtte mene at bokanmeldelser alltid var bedre før, kan en jo sitere N.Chr.Brøgger i Nationen, som så seg i stand til å skrive at det var ham uforståelig "at noen kan benekte at den er skrevet av en mann med varig svekkede sjelsevner". De fleste anmeldere holder forfatteren og agitatoren Hamsun fra hverandre. De som opponerer, som retter et ideologikritisk søkelys mot dikteren Hamsun, er få. Her skal nevnes Hans Heiberg, Mimi Sverdrup Lunden og Aasmund Brynhildsen. 


Brynhildsens tidskriftsartikkel (som er utgitt i bokform- "Svermeren og hans demon") blir nevnt på grunn av det oppstuss den vakte. Den hadde fortjent en bredere presentasjon. Det er vel det til da mest grundige forsøk på å etablere en sammenheng mellom Hamsuns samfunnssyn og hans geniale litteratur, en påvisning av de ideologiske brokker vi kan finne i tekstene. (Brynhildsens artikkel "Hamsun i bar skjorte", som kom før krigen, er i samme gate.) Sigurd Hoel, som fremfor noen bidro til å dreie fokus på nazismen fra et politisk til et psykologisk fenomen, var heller ikke blind for disse elementene, men han beskrev dem som "stener i åkeren", som fremmedlegemer. Hamsuns diktning hadde rikere kilder å øse av.

Å kunne anerkjenne og glede seg over stor litteratur med en tendens en er uenig i, bør være mulig, også overfor Hamsun. Å påpeke tendens likeså. I følge Brynhildsen var Hamsun mindre skizofren og inkonsekvent enn det norske folk. Men man kan forstå bestyrtelsen. Det ironisk tvetydige, det flerstemmige som preger Hamsuns litteratur, gjør at en ofte forbauses over enøyde og primitive uttalelser fra forfatteren. Bøker er ofte klokere enn sin forfatter.

Det er i grunnen rart å se den a-politiske, estetiserende idyll som boka avdekker. Dette er bare ti år etter at nazismen nød stor anerkjennelse i brede borgerlige kretser. Nå må man plutselig være gal for å være nazist. Flere hadde jo før krigen pekt på dystert ideologisk slektskap hos Hamsun. Etter krigen blir fokus flyttet fra ideologikritikk og antifascisme over til det upresise " nasjonal/unasjonal holdning", og det får oftest lite med litteratur eller menneskesyn å gjøre. Litteraturkritikken sysler nesten bare med estetiske og psykologiske kriterier. Det skulle bli annerledes senere. Boka skildrer en litterær offentlighet som er preget av få og klare røster, fjernt fra det mangfold som tross alt synes å råde i dag. Til gjengjeld lager man ikke lederartikler om forfattere lengre, deres rolle er langt mindre. Heldigvis og dessverre.

Ivar Bakke