søndag 16. april 2017

Gudsbekjemperen Zapffe





Peter Wessel Zapffe: ”Lykksalig pinsefest”

Pax Forlag 1999


Tittelen krever en nærmere forklaring. "Gudsbekjemperne" var en intellektuell gruppe i det tsaristiske Russland. Til forskjell fra senere ateistiske varianter var deres motstand mot kristendommen ikke en summarisk avvisning av "uvitenskapelig overtro". I stedet for å diagnostisere religionen utenfra, tok de dens begreper og tankesystem på alvor. Ikke bare intellektuelt, men også moralsk. Deres konklusjon er negativ: Det er ikke snakk om "en kirke som har sviktet" en god og riktig religion. Selve religionens raison d´être avvises: Forestillingen om en rettferdig Gud som kan stille moralske fordringer til menneskene. Vi er alle ufullkomne. Men målt opp mot de moralske standarder vi forventer at skrøpelige mennesker skal leve opp til framstår kristendommens allmektige Gud ikke bare som ufullkommen, men forbrytersk. Å ta avstand fra ham blir et spørsmål om simpel lojalitet (jeg hadde nær sagt kristenplikt) overfor ofrene. Ikke å gjøre det, blir å gjøre felles sak med despoten. "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes." En avviser Gud, ikke av rasjonelle, men av moralske årsaker.

Hvordan makter Zapffe å gjøre en slik krass innfallsvinkel så tvingende logisk og moralsk innlysende ? Og hvordan klarer han å gjøre det vesentlig for leseren hva slags svar kirken har til de teologiske og moralske spørsmål som stilles? Det skyldes den akse han har valgt å dreie boka rundt, utgangspunktet for de fire samtalene han har diktet: Brannen i Grue kirke. 

Slik tegneren Andreas Bloch forestilte seg hendelsen
Den 26.mai 1822 er 1. Pinsedag, og kirken i Grue i Solør er fylt til trengsel. Med ett bryter en voldsom brann ut, og 116 mennesker brenner inne, for en stor del kvinner og barn. Takket være en dyktig bruk av historiske aktstykker får leseren et svært livaktig bilde av hendelsen. Gjennom noen korte riss trer enkeltmennesker fram for våre øyne: Mødre med dåpsbarn, et par som det skal lyses til ekteskap for, en far og hans umistelige solstråle, Veslemari. Hvordan forholder kirkens menn seg til denne tragedien, hva sier de til de pårørende? Hvordan prøver de i etterkant å bringe et slikt destillat av meningsløs lidelse i harmoni med sitt religiøse kart, der en kjærlig Gud sørger for sine? Og hvis de som
overlevde skal takke sin allmektige Gud for sin skjebne - hvem skal de da tilskrive ansvaret for de drepte?

Zapffes litterære grep er effektivt: Fire personer møtes fire ganger til samtale. I det første møtet blir de tre satt inn i hendelsen av fjerdemann. I det andre gjennomgåes kirkelige reaksjoner på tragedien - alt sammen ut fra autentiske aktstykker. Så, i de to siste møtene, lar Zapffe de svært så ulike deltagerne - en konservativ og en liberal teolog, en ateistisk "anklager" og gruppens sekretær - måle krefter i en filosofisk mannjevning som er både spennende og lærerik.
Det som gjør dette til noe annet og mer enn fascinerende tankelek, er forfatterens store alvor. Det er lett å merke at Zapffe virkelig har prøvd å fravriste kirken noen svar som kunne gjøre ham mildere stemt overfor en verdensorden som synes å bestå av blinde tilfeldigheter, amoralsk slump. Til kirkens tradisjonelle avvisning av "intellektuelle spissfindigheter" som irrelevante, gir Zapffe følgende svar: "Det første vi må fordre, er at teologen vedkjender sig både de ord han bruker, og disse ords uundgåelige konsekvenser. Uundgåelige, såfremt ordene skal ha mening og ikke bare være magiske formler."

Nå er det trolig et stort flertall som aldri vil ta seg bryet med å gå egne og andres "magiske formler" kritisk etter i sømmene. Det er ubehagelig å tenke, spesielt hvis en har en mistanke om at virksomheten skulle ende opp med at en må forkaste forestillinger som kaster et lunt og forsonlig skjær over tilværelsens meningsløse sider. "For vår menneskelige forstand er det mye som kan synes meningsløst", medgir våre prester, før de fortsetter med sine trøstende ord. For Zapffe blir det en humanistisk plikt overfor de døde å ikke beskrive det meningsløst onde som om det egentlig var best slik; en kjærlig Gud har villet det slik, og han skjønner best. Den kristelige øvelsen i å harmonisere konkret lidelse med abstrakte formler minner om totalitære ideologers rettferdiggjøring av mord som politisk våpen. Den konservative teologen slår kjekt fast at det ikke er vi som skal dømme om Guds moral, men han som skal dømme om vår. Til dette svarer Zapffe: Ingen skal lure meg vekk fra solidariteten med hans vergeløse ofre.

Kirken har mistet atskillig innflytelse fra 1822 til 1972, da boka kom ut første gang. En nåtidig leser vil kanskje synes at Zapffe selv virker forbigått av historien, at han polemiserer mot en kristelig motpart som i dag stort sett er blitt borte. Uansett er boka et mektig opprør mot en slavementalitet som - for å kunne beholde harmonien - byr oss å skjønnmale det vi opprøres av. Det er en klassisk problemstilling, levert med Zapffes ubestikkelige logikk og burleske humor.

Flere skulle ta seg bryet å lese den.

Ivar Bakke