fredag 24. mars 2017

Dagens anti-intellektuelle Trumpister er positivisme-kritikernes ideologiske lausunge.


Hvordan gikk vi oss bort ifra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap. Det var jo slett ikke meningen?




Filosofen Hans Skjervheim argumenterte for at samfunnsforskningen ikke kunne være objektiv og interessefri på samme måte som naturvitenskapene. (and right he was). Det var en nyttig og nødvendig kritikk av den falske analogien mellom naturvitenskap og samfunnsstyring som preget 60-tallet. Den velbegrunnede skepsisen mot å kamuflere egne verdistandpunkt som nøytral sakkunnskap var en viktig og relevant kritikk av arbeiderpartistaten og dens trickle down-syn på kunnskap.

Men dette fikk en hjemmerullet rød mix nr 3-versjon på 70-tallet. Den halvfordøyde vulgærversjonen av positivismekritikken ble en politisk desisjonisme som mente at siden den objektive Virkeligheten i bestemt form entall likevel ikke lar seg gripe, så er mine 'alternative fakta' like gode som dine elitistiske, som jeg trygt kan skrote ulest. 
En kunne avvise sakkunnskap og langdryg teori (med unntak av noen hellige tekster) ved å 'avsløre' at det stod politisk suspekte interesser bak denne kunnskapen. Og da var nok sagt. Og mens du snakker på vegne av dine snevre klasseinteresser, snakker vi på vegne av arbeiderklassen og tapre og ærlige Hansen.


Dagens høyrepopulistiske utgave har gjort noen små utskiftninger mht avsløringens retorikk. Nå er trylleordene ikke lenger "småborgerlig", men "Politisk Korrekt" eller 'selvbestaltet moralsk elite'. Og man snakker på vegne av 'folk flest'. Raseriet mot dem som forsøker å bringe inn moralsk refleksjon i debatten er felles - til tross for at egen moralsk indignasjon er selve grunntonen i denne klagesangen.  Disse retoriske judogrepene er naturligvis lite egnet til å øke innsikt og kunnskap gjennom debatt. En debatt som i følge Habermas skulle utgå fra en konsensus om at det er det beste argument som er det avgjørende, ikke hvem avsenderen er, eller hvilke motiver han/hun måtte ha. 
Men etter oppdagelsen av det interessebetingede ved kunnskap handler nå det meste om avsenderen. Liker vi ham/henne? Er hun/han en av oss? Oppskriften på å vinne debatten er å ikke gå inn på de argumentene en ikke kan svare på, bare gjenta skjellsordene som avslører motpartens gruppeinteresser. Da har den historiske dialektikken tatt oss fra maktkritikk av et innbilt kunnskapsmonopol til en maktfullkommen ignorering av kunnskap.

Er det noen vei ut av dette uføret, dette sammenbruddet i den offentlige samtalen? Jeg vet ikke, men jeg tror det er viktig og nødvendig å forsøke en felles plattform der fakta ikke er irrelevante og neglisjerbare. Og selv om vår utvelgelse av fakta og beskrivelse av verden er farget av vårt perspektiv, våre interesser og verdiprioriteringer, så er det mulig og nyttig å gjøre offentlig rede for dem når vi snakker med folk som har et annet ståsted.

Det er ofte en frustrerende og tilsynelatende bortkastet jobb, og en når aldri fram til en fullgod forståelse av hverandre. Men alternativet er et babelsk sammenbrudd i den offentlige samtalen. Og det åpner for et syn på politikk som beveger seg bort fra det deliberative demokratiet og over i det autoritære.En feiring av våre stammeforestillinger og identiteter. Og en kynisme som oppfatter argumenter og fakta som irrelevant ettersom det likevel bare er et lag av sminke over naken egeninteresse og viljen til makt. Når idealet om legitimering og begrunnelse er gjort irrelevant gjenstår bare estetiseringen av politikk. Vi skal seire fordi vi er de kuleste og det er vi som ruler. Bare vent. Når vi kommer til makta vil sånne som deg havne i fengsel. Lock her up.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !