tirsdag 17. oktober 2017

Drømmereise og ørkenvandring






Et forsøk på en ravende, usaklig-treffende bokanmeldelse 




Steinar Løding: «Jernalderdrøm, første bok» Roman, Gyldendal 1997

Overfor geni-forklarte bøker er det ikke forfatteren som er dårlig, men du, leseren som er dum hvis du ikke blir begeistret. Slik føles det. Det er mulig at Steinar Lødings «Jernalderdrøm -første bok» besitter en epokegjørende kvalitet, men jeg våger ikke ta så hardt i. De første 200 sidene av romanen er full av historisk-leksikalske artikler og fotnoter. Det imponerer mer enn det fengsler. En selv-kommenterende åttelags roman med tre parallelle fortellinger og tosiders setninger og sølesprut-våte-skittengråe-tungebrekker-bindestreks-ord…. det er muligens moderne, men kommuniserer det, får det fram det som forfatteren har på hjertet? Løding er en lærd mann, men kan han skrive romaner? Ja, til sine sider og tider er han glimrende. Boka som helhet er det neppe.

Begynnelsen er en litterær overdose og ørkenvandring gjennom svære orddynner. De fengslende partiene underveis er strengt rasjonert. Så kommer en "normal", fortellende hoveddel som er den reneste oase, med klaser av de lekreste skrivefrukter. Vi suges med på Young Oldsongs ørkenvandring, og den er virkelig spennende. En sanselig beretning; en fryser og svetter seg gjennom sidene. Oldsong er en engelsk amatørarkeolog som i 1870-årene drar til Ninive for å tyde Asubanipals leirtavler om en stor syndflod. Det skal bekrefte "den store fortellingen"; bibelens syndflod-fortelling.

Oldsong er en usikker, følsom sjel som oppdager sin rolle som representant for engelsk imperialisme. Han kvalmes over det Herre/knekt-spillet han blir en del av, han mister troen på sine oppdragsgivere, sin misjon og sin naturlige overlegenhet. Denne oppvåkningen, denne erkjennelsesreisen, er skildret med en tvingende realisme. Det formidler bokas budskap langt mer effektivt enn de innskutte digresjonene i bokas første, pratsome del.

Forfatterkommentarene kan være interessante og tidvis morsomme, men de blir vage sympatierklæringer sammenliknet med Oldsong-fortellingens mektige anskuelses-undervisning. De minner om 70-tallets hvit-mann- syndsbekjennelser på vegne av europeisk historie og kultur: upresise, generelle botsøvelser. I Oldsong-fortellingen trer den konkrete uretten og lidelsen fram, mens de abstrakte ideene bak århundrers religioner og imperier forvitrer for øynene våre.

Noe av det samme skjer i bokas første del, hvor en kommenterende forteller skildrer et gresk tilbaketog på 400-tallet før Kristus, nedtegnet av Xenofon. Vi får se avstanden mellom Xenofons høystemte skrivestil og det han faktisk opplever (men tier om), det unevnelige konkrete som spotter hans ha-stemte stortaleri på vegne av makten. Fortelleren sitter på Kreta og leser fagbøker. Han har, som ventelig kan være i en norsk roman, sitt private havari å fortelle om og et henimot ordløst forhold til en kvinne. Det er kanskje ikke her Løding er på sitt beste eller mest nyskapende, selv om det fortelles via fotnoter.

Løding skriver ikke enkelt. Men det går an å skjønne det han sier, det er mer ordrikt enn vanskelig. Lødings messende, intense form kan virke både søkt og maniert. Eller også - når det fungerer - dypt fascinerende, som skapt for sitt ærende. Derfor mitt tvesinn. Det skal virkelig innhold til for å forsvare en slik dvelende, langsom form hvor leseren stadig må vente på at fortelleren skal vimse seg tilbake til det han akkurat holdt på å si. Å dikte er også å fortette (verdichten), kutte ut det uvesentlige. Et par hundre færre sider hadde ikke vært noen ulykke. Men så begynner en kanskje å nyte denne langsomheten; slutter å rase videre for å komme til poenget, rusler i stedet med seg alle poengene.

For meg kommer redningen når arkeologen Young Oldsong umerkelig overtar fortellerstafetten. Hans reise i 1870 til vår sivilisasjons vugge og hans tvil på denne sivilisasjonens mening - det ble for meg et litterært høydepunkt på flere hundre sider. Det er vevd sammen med bokas øvrige tematikk og den raffinerte komposisjonen som bærer den. En får lyst å slå seg litt løs etter å ha lest Lødings sprelske innfall, kanskje gi en slags ide om boka ved å etterape dens setningsbygning: 


Du må være våken og høre etter; etter hvert fremkaller Lødings strøm av assosiasjoner, refleksjoner og slagg minst tre ulike historier som langsomt, gjennom fryktelig lange setninger avbrutt av innskutte bisetninger og springende assosiasjoner, tålmodighetsslitende langsomt trer fram til et slags bilde, akkurat som denne bulimiske setningen bare meget langsomt og gjennom anstrengelser lar seg avlure en slags mening, - det får du som kompetent avisleser bedømme hvis redaksjonen tillater et slikt eksperiment - der er i det hele tatt verd å tenke over at denne geni-forklarte forfatteren bruker et språk som får G.H.Brundtlands talestrøm til i sammenlikning å virke forbilledlig enkel, uten at hun dermed er «lapidarisk tydelig» som Carl von Ossietzky sa det i sin forsvarstale for den tyske domstolen i Weimar-republikkens siste dager; han stod anklaget for å ha hånet soldatæren ved å trykke Kurt Tucholskys tekst hvor det het at «soldater er mordere», og han påpekte rolig at det finnes en århundrelang tradisjon som «har betjent seg av et lapidarisk tydelig språk», som har kalt krigens håndverk for mord, og det slår meg mens jeg former denne ravende, uforståelige setningen, at kanskje er det sånne langsomme, krevende forfattere som i lengden framstår som tydelige, vesentlige og presise i sin beskrivelse av samtiden, til tross for sine ørsmå opplag og verbale piggtråd-sperringer av henholdsvis «tidsskrifttysk» og kilometerlange punktumfrie perioder - mens de som den gang var på alles lepper av forfattere og redaktører og påkostede jobbsøkere til det internasjonale meritokratiet - at de rett og slett snakket bambus og fortettet tåke på en grei og lettfattelig måte [Hvem er de tykke og hvem er de smale, hvem har i lengden noe å komme med ? Der skal en ikke dømme etter utseende. Kanskje burde Løding skrevet en enda smalere bok, målt i centimeter. Men du milde propell for en ordkunstner, vittig hund og bydende moral-filosof som stundom titter fram mellom dette strengt regisserte kaoset. Jeg burde forresten ikke herme etter Lødings roman, huff, dette ble en pratsom og selvopptatt tekst som ikke holder seg til saken, mine saklige og beskjedne kolleger kommer til å flå meg (saken er den at Lødings tekst delvis kan være nettopp slik, og egne feil er det jeg har minst tålmodighet med hos andre), - det får holde med dette her, enda jeg ikke har skrevet en eneste fotnote. Nå kommer haiene på desken og kutter meg i biter bakfr…er denne hakeparentesen for lang for lang ?] Ja.

Løding har voldt meg møye, men det var så avgjort møyen verdt. Mer tør jeg ikke si. Dette får være mer enn nok.

Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !