søndag 25. juni 2017

Jammer fra elfenbenstårnet.



                                              


Arthur Schopenhauer: Om det gode og det slette.
Oversatt av Sverre Dahl. Pax forlag, 1997

Aldri er diktere og tenkere mer konvensjonelle og uoriginale enn når de gir seg til å beklage sin samtids slette smak. Schopenhauers bok Parerga und Paralipomena, som «Om det gode og slette» er utdrag fra, kom ut i 1851. Blant mye klokt og sant, finnes også en temmelig udestillert forakt for massen. En lett komisk visshet om at når jeg selv ikke høster den ære og berømmelse som min storhet fortjener, så er det fordi tiden bare langsomt anerkjenner de nyskapende og store, men øyeblikkelig omfavner det slette og platte.

«For en forfatters virkeevne er først og fremst betinget av at han oppnår det ry at man må lese ham. Men dette ry vil hundrevis av uverdige raskt oppnå ved hjelp av kunststykker, tilfeldigheter og valgt slektskap, mens derimot en verdig bare langsomt og sent vil oppnå det. De førstnevnte har nemlig venner - for pakk forekommer alltid i mengder og holder tett sammen. Men de verdige har bare fiender, for åndelig overlegenhet er det mest forhatte i verden.. »

Schopenhauer oppnådde omsider et visst ry, innenfor gruppen av forfattere o.a. kunstnere fant slike tanker nesten øyeblikkelig resonans. For å sitere H.M.Enzensberger: «Elevene hengte seg på han, etteraperne, fans, og alle benektet at de tilhørte det profane folk, de betraktet det som en fornærmelse om noe sa dem rett opp i ansiktet at de var helt normale mennesker.»




Kort sagt, det vrimlet ganske snart av miskjente geni som kunne sin Schopenhauer, og som i likhet med denne oppfattet anerkjennelse fra «den jevne mann» som et sikkert tegn på lav kvalitet. En av de paradoksale følger av mangelen på originalitet og innhold, er den desperate jakten etter å sjokkere og være ukonvensjonell. Det har ofte virket som et varemerke på samtidens mest døgnflueaktige kunst.

Også i politikkens verden løp slike elitiske forestillinger parallelt med bestrebelser på alfabetisering og opplysning. Det dannede borgerskap var ofte i tvil om det var noen vits i å plage « de ukyndige masser» med stemmerett og politisk ansvar. Og Lenin var på sin side alltid klar over at «sosialismens idé bare kan bibringes massene ovenfra» Bildet av folk flest som manipulerte offer for reklame og kitsch er ingen nyhet i bøker fra Pax Forlags side, men her har man altså valgt å utgi en av klassikerne, en som ikke er begrenset av falsk eller ekte beskjedenhet.

Blir så forfatterens eget verk stående for sin strenge standard ? I følge rentenisten Schopenhauer, er jeg pr definisjon uegnet for å bedømme slikt, ettersom jeg skriver for honorar fra avisen. En anerkjennelse blir følgelig et tvetydig stempel, skal en tro forfatteren. Men det skal en jo ikke alltid. Jeg vil fremheve de mange krasse, men ofte treffende utfall mot dårlig og uklar stil. For Schopenhauers blikk nytter det ikke å innhylle det uklart tenkte i vage formuleringer. Han kritiserer også - en uvane jeg herved eksemplifiserer - skikken med å bryte opp tankerekker med innskutte bisetninger. Dessuten klager han over det tyske skriftspråkets hang til lange setninger hvor en ikke får begrep om hva det dreier seg om før i siste del. En må bruke hukommelsen før en kan anvende forstanden. En kan kanskje si at Schopenhauers kritikk er blitt tatt mer alvorlig innenfor journalistikken enn hos den akademiske litteratur, hvor nesten alle de lyter han kritiserer kan påtreffes daglig.

Det er mye vanskeligere å formulere seg knapt og klart enn innviklet og langdrygt. Det burde under ingen omstendigheter gi noen slags prestisje å formulere seg kronglete. Schopenhauers stilistiske idealer burde jeg og mange andre ta ad notam. Hans hudfletting av språklig slurv er ikke bare grettent pedanteri, det er omsorg for det presise, klare språk. Hva kritikken av forholdene innenfor akademia angår, så er det jo fristende for en lekmann å si seg enig:

Det virker unektelig som om det er langt mellom de selvstendig kritisk vurderende, og ganske tett med etterplaprere. Kritikken av de intellektuelle, som er så vanlig her i landet, kan ikke bare avfeies som en forakt for alt som ikke er umiddelbart, praktisk nyttig. Det er nettopp mote-tenkningen innenfor den snakkende klasse både Schopenhauer og folk flest (uffda) reagerer på, mangelen på selvstendighet og ubestikkelighet.

Schopenhauer, som altså ikke skriver for «skreddere og skomakere», må finne seg i en anerkjennelse fra en bonde uten gymnas. Naturligvis har han mye rett i sin dystre beskrivelse. Mye forandrer seg lite, her i verden. Det er virkelig forskjell mellom ulike nivå, det er mye vanegjengeri, feighet og klikkvesen som enhver stor fornyer vil støte mot, før anerkjennelsen omsider ikke er til å unngå. Men jeg vil bare understreke at en tenker eller forfatters storhet og originalitet ikke på noen måte er proporsjonal med den forakt han måtte øse ut over sin samtid. «Snarere tvert imot», som det het i Dusteforbundet.

Ivar Bakke



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 3. juni 2017

Et spørsmål om perspektiv







Kontrastene i livet er noe som har slått meg, as time goes by. Hvordan samme person eller samme sted kan ta seg utrolig forskjellig ut, avhengig av hvor en befinner seg i livet. Erindringen har lagt noen av bildene i mitt hode i et varmt sollys. Noen portretter er blitt blasse og utydelige, mens andre trer fram med detaljer jeg aldri før hadde lagt merke til.  



Hva er sannheten om de steder og veier jeg har gått. Og hvem var de egentlig, de få og viktige som formet mitt bilde av hva en kan frykte og hva en tør håpe på i møte med andre. Og hvilket bilde etterlot jeg selv dem jeg møtte på min vei? Hva er det sanne bildet av oss, det som blir stående når alle slør av løgner, forstillelse og disse alt for mange ting man ville blir tært bort av tiden. Det skal du ikke få vite hos meg, sier folk i bygda jeg kommer fra. De som måtte tenke over slike ting hadde i hvert fall stort sett lært å holde tann for tunge. Å bli for filosofisk var en blottstillelse, en frivolitet som var forbeholdt unger, vekkelsespredikanter og fulle folk. Ingen vits i å spekulere over spørsmål det ikke finnes svar på. Det var slikt folk ble gale av. 

De fleste slike fordommer og munnhell har noen støttemurer av empiri å lene seg mot. Det er faktisk liten vits i å fortape seg i alt som ikke ble som en håpet, alt det en ikke kan gjøre noe ved. En kan til en viss grad velge hvordan en vil se på fortiden, hvilke erfaringer som får makt til å definere bildet av hvem vi er og hva en kan håpe på. Det er langt på vei et spørsmål om perspektiv. Noen dager ser vi bare vrangsiden av tiden og menneskene. Når dagene er onde og mørke øyner vi bare det smålige, fryktsomme og karrige. Da holder de fleste skjoldet høyt og munnen lukket. Å være vennlig blir en modig handling. 


Andre ganger er det lett å være generøs. Fordi en vet at en tilhører de heldige som har fått så mangt i livet som andre bare kjenner gjennom bittert savn. Og en er sterk og tenker at livet ville det godt med en. Skulle en så ikke dele av sin overflod, gi av det man selv har fått i gave? 
Jeg kommer i tanker om dette og mangt annet mens jeg reiser med hurtigruta sørover til Bodø, gjennom nordlandssommerens evige dag og et landskap som fortsatt kan ta pusten fra en med sin skjønnhet. På nordovertur så de samme stedene ganske annerledes ut. Jeg kommer i snakk med et ektepar fra Tyskland. Hun jobbet i hjemmesykepleien. På sin besøksrunde hos en demens-pasient hadde hun nevnt at hun hadde tenkt seg på sin første reise med hurtigruta, men hun visste ikke om hun kunne ta seg råd. Da sa mannen i huset hun besøkte: Reis, ta deg råd! Se på oss, vi hadde samme drøm og hadde allerede spart til halve reisen. Så ble min kone syk og jeg må være her og pleie henne resten av hennes dager. Ta mange bilder av reisen vi aldri fikk og vis dem til meg når du kommer tilbake. 

Noe kan bli for sent. Og ingen ting varer evig. Aller minst møter med mennesker. Støvet og glemselen legger seg over mangt, både det fryktelige og frydefulle. Heldigvis og dessverre. Men noen slike møter bør en pusse støvet av og holde fram mot lyset. 


 

Ofte når jeg tenker tilbake på noen av dem jeg har møtt forsøker jeg å dreie på minnene slik at jeg kan betrakte deres ansiktstrekk i et forsonlig lys. Med alderen faller det meg lettere. Mange kan ikke lenger gjøre meg vondt. Jeg blir vár trekk jeg tidligere ikke la merke til. Kanskje er det bare sentimentalt. Kanskje er det bare kveldssola som gjør meg blind for det det heslige og farlige. Det bør også sees og tas hensyn til. Både i det private og det kollektive. Fordi en kan skjære seg til blods på det hensynsløst skarpe og harde. Slik jeg selv har gitt andre sår og arr i livet. Slik vi uten å ville det kan bli hverandres fangevoktere. Men håpet er at vi ikke mister håpet, mulighetssansen, ikke taper av syne skjønnheten hos dem vi minnes og dem vi skal møte. Den er der, like sann som alt det vrange og vanskelige som får oss til å ville se en annen vei. 



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !