tirsdag 1. november 2016

Anders Lange – en politisk uromåke.





Heller barbari enn kjedsomhet. Slik lyder visstnok et fransk munnhell som beskriver den fascinasjonen som den sjarmerende bølla synes å utøve på oss, ifra skolegård og helt til presidentvalgkamp. Joda, han – for det er oftest en han – er riktignok gjerne både ufin og frekk, rasistisk, kvinnefiendtlig, blir ofte tatt i uetterretteligheter og uttaler seg ofte om ting han ikke har peiling på. Men han er nå en fargeklatt. Ikke sånn som alle de andre. Blir liksom litt mer liv over debattene da, vettu. Du vet politikere og byråkrater, det er nesten umulig å høre forskjell på dem. Men han her er ikke er redd for å si ifra. Og de trenger å få høre det.

Jeg tipper det er sånn mange tenkte og fortsatt tenker om politikere av Anders Langes type. De ser på dem som «selvstendighetens og ærlighetens stemme i en forløyet verden og på Sørlandet», som Børretzen sier i sin sang om måker. I likhet med Børretzen har jeg ofte ikke særlig sans for måker. Men en bøllete og egosentrisk svartbak kan man bli sittende og betrakte med et grøss av fascinasjon, i motsetning til en pliktoppfyllende og anonym gråspurv. Det er kanskje urettferdig, men sånn er det.

Øyvind Strømmen skriver i forordet:

«Å dømme levende og døde overlater jeg helst til andre.
Jeg har med andre ord ikke hatt noe ønske om å skrive en sterkt kritisk bok. Jeg har hatt et ønske om å fortelle en god historie om en interessant person, ja, om en av de mest fargerike politikere og samfunnsdebattanter Norge noen gang har sett. Ikke minst har jeg også hatt et ønske om å fortelle noe om landet Norge gjennom Anders Langes historie. Derfor ligger hovedvekten på Lange som politisk menneske

Å bruke fortellingen om et menneske som var kjent i samtiden til å si noe om det som nå er blitt vår felles historie, er et litterært grep som er veldig fascinerende. En faghistorisk fremstilling av høyrepopulismen i Norge vil neppe nå et bredt publikum. Men en journalistisk velskrevet biografi om Anders Lange burde kunne nå mange. Og den har kvaliteter som gjør den leseverdig for folk som aldri har hørt om mannen som ga støtet til det som senere skulle bli hetende Fremskrittspartiet. Han var ingen partibygger. Men han startet haraballet. 

Anders Lange var som ung mann en sentral folketaler i den høyreradikale bevegelsen Fedrelandslaget, som i mellomkrigstiden nådde en oppslutning på omkring 100 000. Og Øyvind Strømmen foretar etter mitt skjønn særs kompetente presentasjoner av noen av mellomkrigstidens stridstema og den rollen som noen av Fedrelandslagets folk hadde under okkupasjonen. Da nazistene okkuperte Norge ble det som hadde vært opphetede debatter og ungdommelig idealisme plutselig alvor. Og folk landet på hver sin side av skillelinjen, «ofte med knapt merkbare forskjeller i sitt ideologiske utgangspunkt», som Magne Skodvin en gang uttrykte seg. Anders Lange ble arrestert av tyskerne, mens broren ble soldat i angrepskrigen mot Sovjet. 

Gjennom disse lynskissenes av hendelser og tema fra mellomkrigstiden får vi en anelse av hvilke tanker og begreper som den gang var i omløp og ble sett på som gangbare, spennende og moderne blant tidens ungdom. Datidens ungdomsradikalisme søkte sine ideologiske ledestjerner i Moskva, Roma og Berlin. Felles var en utbredt følelse av at parlamentarismen var «utslitt» og bare «forsumpet det politiske liv», som Aftenposten skrev i sin begeistrede artikkel om Mussolini. Verken Høyre eller Arbeiderpartiets politikere likte senere å bli minnet om sine ungdomssynder fra mellomkrigstiden. Krig og okkupasjon hadde skapt en sentrums-konsensus om velferdsstat og parlamentarisme hvor uromåker som Anders Lange passet veldig dårlig inn.

Da ‘Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep’ i 1973 fikk fire representanter på stortinget, betraktet Høyre denne populistiske utfordreren på eget revir med den samme isnende kulde i blikket som gamle SVere får hvis du sier AKP. Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen og Berit Ås hadde langt større sans for den frittalende anti-establishment-mannen som ikke tilhørte de fine og dannede. Askeladden er jo en ikonisk norsk heltefigur. Her som i mange andre land kan en alltids regne med å score poeng ved å spille rollen som the underdog som utfordrer eliten.  

«Vi som representerer folkedypet, kjenner problemene på kroppen» sa Anders Lange. Denne moralske patosen på egne vegne, iblandet agget mot de etablerte innen partivesenet som angivelig hadde sviktet sine ideologiske røtter, er jo en klassiker innen venstre- og høyrepopulismen. Bare snakk med gamle, fornærmede kommunister. De fleste kommunister er det.  Eller fra den andre enden av hesteskoen: «Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett», som Asle Toje i all beskjedenhet sa det. Det er så mange sammenfall i retorikk som slår meg hele veien under lesningen. Sitatene av Anders Lange er som hentet ut av den tyske professor i politisk teori, Jan-Werner Müllers bok om populisme. Anders Langes analfabetisme innen f.eks. makro-økonomi er på sett og vis imponerende. Hvor henter sånne folk sin selvtillit fra? En kunne si, som det også ble sagt om Carl I. Hagen, «Det er utrolig hva den mannen ikke vet». Men å spille på media, det kunne de. 

I de fleste områder av livet mener folk at sakkunnskap er viktig. Ikke så med feltet politikk. Der gjør mange en dyd av å ikke ha lest teori om økonomi, historie og samfunnskunnskap, og å betrakte dem som driver med sånt som livsfjerne typer uten kontakt med ‘virkelighetens verden’. 
 Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influences, are usually slaves of some defunct economist”, sa økonomen John Maynard Keynes.  

Vi har ingen teorifri tilgang til verdenen, det er begrepene vi begriper den gjennom. En må utdanne seg til å ikke bli manipulert. Anti-intellektualismen gjør oss lettere til ofre for demagoger og elitenes manipulerende innpakninger av sin egen snevre interessepolitikk. Det er Anders Lange selv et godt eksempel på. Mannen som lot seg påvirke av «Sion vises protokoller» og flørtet med fascistisk tankegods framstår, til tross for forfatterens iherdige fremhevelse av hans mange sympatiske trekk, som en ganske patetisk figur. En sta sjølvøring som freidig tramper sin egen vei, og hvis ideologiske univers og 'sterke meninger' med tiden blir en hel katalog av det som var gårsdagens typiske ‘alternative’ posisjoner, ifra antisemittiske pamfletter og til UFO-teorier, ukritisk svelget og videreformidlet. Og i likhet med mange som betrakter seg selv som ekstra selvstendige og klartskuende, vekslet Anders Lange mellom å snakke på vegne av folk flest og å se på flertallet som villfarne får, manipulert av elitenes mainstream-media.





Øyvind Strømmen har som han selv sier ikke skrevet en sterkt kritisk bok. Den er, i motsetning til denne anmelder, svært sympatisk og forstående i tonen. Men samtidig er den et solid og presist stykke politisk journalistikk. Og det den indirekte avdekker av intellektuell armod og fordommer fremført med Anders Langes hvalpeaktige, stedige vitalitet, er ikke egnet til å begeistre. Sitatene etterlater muligens en bismak hos dem som en gang lot seg fortrylle av denne folketaleren. Var det virkelig dette vi mente den gangen? Eller var det personligheten og ablegøyene som vi lot oss fascinere av? Anders Lange er borte, og boka kan vanskelig gjenskape fortryllelsen og fascinasjonen han utøvde. Men uavhengig av forfatterintensjon kaster boka et ubarmhjertig lys over det ideologiske dødsboet. Som Strømmen skrev under FrP-jubileet i 2013: 


Framstegspartiet på sitt beste har vore eit parti som har kritisert toskeskap, anten det no er sprø avgifter eller merkelege byråkratiske avgjersler. Det er den beste delen av arva etter Anders Lange. Det som er att av den verste skulle eg ynskja at dei heiv heilt overbord, men uansett: Gratulerer med jubileet. For ein gongs skuld skal eg heva eggelikøren for dykk. Men stemma mi? Den får de aldri.