Elin Åsbakk Lind - punktum midt i en vakker setning
Etter en vrang dags ferd mot natt og en gjenstridig tekst som ikke ville føye seg,
satte jeg meg ned med Elins andre bok, hennes romandebut. Man unner seg jo
ellers ingen ting, som tyskerne sier. Skulle ikke lese altså, bare smake litt
på språket. Hadde jeg tatt for hardt i forrige gang? Tenk om min ærlige
begeistring nå skulle bli avløst av skuffelse? Jeg skulle bare smake litt. Det
blir sjelden til at jeg leser skjønnlitteratur. Men lik en periodedranker
ramlet jeg utpå og lot meg rive med av tekstens presise billedskarphet og
poetiske skjønnhet. Det ble sent. Hvordan forklare noen som ikke har vært der
hva som var så spesielt ved akkurat denne hjemme alene-lesefesten, dens rike
fylde av sanseinntrykk, minner, lukter og lyder? Det var så intenst og klart. Men å skulle skrive om det er som gjenfortelle en drøm. Det er håpløst, men vi gir
oss ikke.
Er det mulig å skrive en moderne roman som er inspirert av «det nordnorske
miljøet og naturen» uten at klisjeene legger seg som et eksotisk gulfilter
mellom deg og teksten. Er det mulig å gjøre et plot fra nordlandsøya Landegode
og et hus fylt av minner om til aktuell samtidskunst? Det ser faktisk sånn ut. Jeg
prøver å forstå hvordan Elin Åsbakk Lind har klart dette kunststykket.
Det var det kresne ordvalget, det ladede og flertydige, men aldri utydelige
språket som dro meg inn i fortellingen. Sujettet er gammelt og slitt, men boka er likevel
spennende og ny. Fortelleren er en mann som oppsøker sin barndoms sommerøy der hans grandtante (eller gammeltante som mange nordlendinger sier) bor. Han må vekk fra byen for å
klarne tankene etter et samlivsbrudd. «Hva var det slags tøvete rømningsforsøk
han drev på med?» En litt jeg-svak og konfliktsky mann som det er lett å få sympati
for tar oss med til det en gang ukompliserte og selvfølgelige, der tingene fortsatt har sin faste plass. Men ingen steder
står tiden stille. Ettersom fortellingen tar oss videre blir det Maria,
gammeltanten, som fanger oppmerksomheten og blir noe mer enn en rekvisitt fra barndommens
rike. Nå som han er voksen og hun er blitt gammel kommer dette odde paret
hverandre nær. Nær nok til at hun betror ham sin søte hemmelighet og sitt
jammersminne.
Kan hun virkelig vedstå seg å ha hatt hjerte for mer enn ett menneske, samtidig? Kan
den samme kjærligheten som får deg til å føle at du virkelig har levd og vært
en elsker på jorden også bli en fortærende ild som brenner ut og legger øde? Kan vi legge lokk på dette sødmefylte, vakre, sette punktum midt i en vakker
setning?
Noe av spenningen i romanen stikker dypere enn den elegante og nøye
utporsjonerte arkeologiske avdekkingen av to personers liv. Fordi hvem vi ble
defineres ikke en gang for alle gjennom det som skjedde oss, men også gjennom hvordan vi
tolker og forteller historien om oss selv. Og møtet mellom de to forandrer
denne selvforståelsen gjennom at hun bryter tausheten. Ordene setter identitet
i bevegelse, setter mye på spill.
Og samtidig sier romanen også noe vakkert om det å være tause sammen, bare
være gåte ved gåte. Les den langsomt hvis du kan. Ta inn de mange luktene og
lydene som siver fram mellom linjene, den språklige økonomien som alluderer
til det kjente på en ny og leken måte. Gå i land på denne øya og bruk den tiden
du trenger, tiden det tar. Den gjør noe med deg.
