 |
| Theodor Adorno |
«Jeg har stilt opp en
rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å
virkeliggjøre den ved hjelp av Molotov-Cocktails?»
Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til den ideologiske rettferdiggjøringen av det som etter hvert munnet ut i en bølge av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten
1977. Adorno døde i 1969. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion
livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens
evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard
prøve.
Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av
ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt
støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som
kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland
ønsket å tørrlegge.
På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt
at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF
hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt
klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og
dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung
som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.
I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom
to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har
kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere
mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige
begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til
en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og
utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I
begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens
handlinger. "Motvold" lød trylleformularet.
Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over,
bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i
sanden. Det ideologiske
fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor
man måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.
Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk
rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt
kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.
Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år
siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet:
Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til
å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.
Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den
ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og
kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes
‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt
mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå
at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn
til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no
one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte
terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot
voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.
Kulturkamp med
innestemme.
Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å
akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning
ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som
omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å
holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom
borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan
tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede
forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av
konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og
legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.
Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er
noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle
borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å
se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.
Den danske undersøkelsen «Muslimer
i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion,
81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21
prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54
prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt»,
66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent
at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant
16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene
slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.
På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt
med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe
på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge
muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den
offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde
fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står.
Politiarbeid i kampen mot terror er
viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er
viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi
det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven
er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.