onsdag 20. april 2016

Bernt Hagtvet i all uerbødig respekt




Hvem er det som leser slike festskrift-bøker om norske intellektuelle? Og hvorfor gjør vi det? Det er de langsgående konflikter og stridstema som binder folk sammen i et land, og som får nyankomne av alle slag til å stusse og kanskje trekke på skuldrene over de sære stammekrigene – slik de fleste av den yngre generasjon gjør, dessverre og gudskjelov. Debattene er jo aldri bare saker og stridstema, de har jo sine aktører og personligheter. Noen av oss har fulgt dem gjennom årtier i presse og tidsskrifter. Noen har vi møtt. Norge er på størrelse med en sangkor. Vi er jo så få her i landet. Hver leser er bror og venn.  

Boken inneholder mange interessante og leseverdige artikler for oss som følger litt med på den løpende debatten om internasjonale relasjoner, historie og idéhistorie. Den kan altså leses med utbytte av folk som ikke aner hvem Bernt Hagtvet er. Fordi dette ikke er noen bokanmeldelse skal jeg ikke skrive om disse delene av boka, bare kort fremheve Hans Fredrik Dahls bidrag om fascismeforskning og Nürnberg-dommen, et velopplagt og duggfriskt bevis for at det går an å bevare full intellektuell førlighet selv om en nærmer seg 80.

Festskriftet har noen bidrag som minner om et slags familieselskap der de nærmeste pårørende og gamle venner drar fram gamle anekdoter og smiler lett hoderystende over gjenkjennelige trekk ved en personlighet. Det er gjerne presentert i en ertelysten humoristisk form, slik nære pårørende gjerne gjør det. Men aldri klamt og aldri privat. Guri Hjeltnes avrunder på forbilledlig vis antologien, og barna Sivert og Hannah skriver underholdende og kjærlig om sin far. Begge bidrag har med stor musikalitet truffet riktig toneleie i den vanskelige sjangeren offentlige ytringer om personlige tema.

Hva er det egentlig som skiller slikt fra nøkkelhull-reportasjer i bulevardpressen, bortsett fra at dette er skrevet av og for det intellektuelle jet-setet av i går? Slik vil kanskje en utålmodig generasjon spørre som ønsker å skubbe seg til en plass i solen for seg og sine tema. Joda, dette handler nok også om generasjon, selv om Bernt fortsatt har mange begeistrede tilhørere blant yngre studenter. Det handler om hendelser i samtiden som langsomt blir historie som ikke alle har hørt om, om referanser til ting som en gang var på alles lepper, og som nå viker plassen for nye hendelser. Noe av Bernt Hagvets prosjekt kan sees som en tragisk men likevel meningsfull kamp. Forsøket på å bygge brokar i tidens elv, holde fast viktige kollektive erfaringer og erkjennelser mot likegyldighet og glemsel. Han ønsker å tenke med historien. Bruke sin dannelse som redskap for å forstå og intervenere i samtiden.    

«Han protesterer mot at tiden går. Han frykter forandringer. Han kvier ser for å bli pensjonert. Jeg kjenner ingen som har nedlagt slik energi i å grue seg til å bli «tvangspensjonert», som han kaller det. Bernt er de gjengrodde stiers mann. Han vil komme på sporet av den tapte tid. Han må holde stevnemøter med glemte år. Derfor dyrker og oppsøker han gamle lærere, gamle vennskap, og vil gjerne gjenta reiser som er foretatt for lenge siden, lese sine bøker på nytt. Han vil fastholde. Er redd for å miste. Denne dimensjonen ved Bernt har et stykke på vei kommet hans forskning og formidling til gode. Han har en nærmest eksistensiell identifikasjon med dem som mister alt. Utryddelsen, folkemordet, har berørt ham siden tidlig ungdom. Dette er det foruroligende intellektuelle dreiepunkt i hans liv.»

Jeg tror dette er veldig presist sett, i tillegg til at det er vakkert formulert av Erik Rudeng. Og for å demonstrere samtidens fremmedgjøring overfor fortiden: La du merke til at han henspilte på tre boktitler av henholdsvis Hamsun, Proust og Hoel – med Sigurd Hoel som den yngste og mest glemte av dem? Men for nå å bli i dette forsøket på å holde fast, denne angsten for å miste: Jeg vil også gjerne uttrykke min takknemlighet for Hagtvets intense nærvær, hans oppriktige, usnobbete interesse for enkeltmennesker han møter. Jeg har selv observert og opplevd tilstrekkelig av det til å kunne nikke gjenkjennende til dette mosaikk-portrettet som flere av bidragene utgjør. 

Det er ingen som har ansporet meg mer til å gi meg i kast med intellektuelle strabaser og nye forfatterskap. Det er en formidlingsglede og et intellektuelt alvor som virker ansporende. Og det er samtaler en husker og blir gående å grunne over. Det er det intense alvoret og den intellektuelle sulten og uroen – ved siden av den avvæpnende humoren – som jeg tror utgjør Bernts appell til unge mennesker som er av det slaget som tar verden personlig, og som er drevet av ønsket om å forstå dette vanskelige sted. Da jeg var 20 hang jeg i frakkeskjøtene til slike som ham. Trodde at det måtte være noen der ute som kunne forklare meg de mange uklare sammenhenger slik at jeg kunne få konkludert på et vis. Akkurat det er nok en tapt sak, tror jeg. Men det er letingen og reisen som er møyen verd. Og som viste hvem vi ble.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !