Hvem er det som leser slike festskrift-bøker om norske
intellektuelle? Og hvorfor gjør vi det? Det er de langsgående konflikter og stridstema som binder folk sammen i et
land, og som får nyankomne av alle slag til å stusse og kanskje trekke på
skuldrene over de sære stammekrigene – slik de fleste av den yngre generasjon gjør, dessverre og
gudskjelov. Debattene er jo aldri bare saker og stridstema, de har jo sine
aktører og personligheter. Noen av oss har fulgt dem gjennom årtier i presse og
tidsskrifter. Noen har vi møtt. Norge er på størrelse med en sangkor. Vi er jo
så få her i landet. Hver leser er bror og venn.
Boken inneholder mange interessante og leseverdige artikler for oss som følger litt med på den løpende debatten om internasjonale relasjoner, historie og idéhistorie. Den kan altså leses med utbytte av folk som ikke aner hvem Bernt Hagtvet er. Fordi dette ikke er noen bokanmeldelse skal jeg ikke skrive om disse delene av boka, bare kort fremheve Hans Fredrik Dahls bidrag om fascismeforskning og Nürnberg-dommen, et velopplagt og duggfriskt bevis for at det går an å bevare full intellektuell førlighet selv om en nærmer seg 80.
Festskriftet har noen bidrag som minner om et slags
familieselskap der de nærmeste pårørende og gamle venner drar fram gamle
anekdoter og smiler lett hoderystende over gjenkjennelige trekk ved en personlighet.
Det er gjerne presentert i en ertelysten humoristisk form, slik nære pårørende
gjerne gjør det. Men aldri klamt og aldri privat. Guri Hjeltnes avrunder på forbilledlig vis antologien, og barna
Sivert og Hannah skriver underholdende og kjærlig om sin far. Begge bidrag har
med stor musikalitet truffet riktig toneleie i den vanskelige sjangeren offentlige ytringer om personlige tema.
Hva er det egentlig som skiller slikt fra nøkkelhull-reportasjer
i bulevardpressen, bortsett fra at dette er skrevet av og for det
intellektuelle jet-setet av i går? Slik vil kanskje en utålmodig generasjon spørre
som ønsker å skubbe seg til en plass i solen for seg og sine tema. Joda, dette handler nok også om
generasjon, selv om Bernt fortsatt har mange begeistrede tilhørere blant yngre
studenter. Det handler om hendelser i samtiden som langsomt blir historie som
ikke alle har hørt om, om referanser til ting som en gang var på alles lepper,
og som nå viker plassen for nye hendelser. Noe av Bernt Hagvets prosjekt kan
sees som en tragisk men likevel meningsfull kamp. Forsøket på å bygge brokar i
tidens elv, holde fast viktige kollektive erfaringer og erkjennelser mot
likegyldighet og glemsel. Han ønsker å tenke med historien. Bruke sin dannelse som redskap for å forstå og intervenere i samtiden.
«Han protesterer mot at tiden går. Han frykter forandringer.
Han kvier ser for å bli pensjonert. Jeg kjenner ingen som har nedlagt slik
energi i å grue seg til å bli «tvangspensjonert», som han kaller det. Bernt er
de gjengrodde stiers mann. Han vil komme på sporet av den tapte tid. Han må
holde stevnemøter med glemte år. Derfor dyrker og oppsøker han gamle lærere,
gamle vennskap, og vil gjerne gjenta reiser som er foretatt for lenge siden,
lese sine bøker på nytt. Han vil fastholde. Er redd for å miste. Denne
dimensjonen ved Bernt har et stykke på vei kommet hans forskning og formidling
til gode. Han har en nærmest eksistensiell identifikasjon med dem som mister
alt. Utryddelsen, folkemordet, har berørt ham siden tidlig ungdom. Dette er det
foruroligende intellektuelle dreiepunkt i hans liv.»
Jeg tror dette er veldig presist sett, i tillegg til at det
er vakkert formulert av Erik Rudeng. Og for å demonstrere samtidens
fremmedgjøring overfor fortiden: La du merke til at han henspilte på tre
boktitler av henholdsvis Hamsun, Proust og Hoel – med Sigurd Hoel som den
yngste og mest glemte av dem? Men for nå å bli i dette forsøket på å holde fast,
denne angsten for å miste: Jeg vil også gjerne uttrykke min takknemlighet for Hagtvets
intense nærvær, hans oppriktige, usnobbete interesse for enkeltmennesker han
møter. Jeg har selv observert og opplevd tilstrekkelig av det til å kunne nikke
gjenkjennende til dette mosaikk-portrettet som flere av bidragene utgjør.
Det er
ingen som har ansporet meg mer til å gi meg i kast med intellektuelle strabaser
og nye forfatterskap. Det er en formidlingsglede og et intellektuelt alvor som
virker ansporende. Og det er samtaler en husker og blir gående å grunne over. Det
er det intense alvoret og den intellektuelle sulten og uroen – ved siden
av den avvæpnende humoren – som jeg tror utgjør Bernts appell til unge mennesker som er av det
slaget som tar verden personlig, og som er drevet av ønsket om å forstå dette
vanskelige sted. Da jeg var 20 hang jeg i frakkeskjøtene til slike som ham. Trodde at det måtte være noen der ute som kunne forklare meg de mange uklare sammenhenger slik
at jeg kunne få konkludert på et vis. Akkurat det er nok en tapt sak, tror jeg. Men det er
letingen og reisen som er møyen verd. Og som viste hvem vi ble.