Punktum midt i en vakker setning.

Elin Åsbakk Lind - punktum midt i en vakker setning

Etter en vrang dags ferd mot natt og en gjenstridig tekst som ikke ville føye seg, satte jeg meg ned med Elins andre bok, hennes romandebut. Man unner seg jo ellers ingen ting, som tyskerne sier. Skulle ikke lese altså, bare smake litt på språket. Hadde jeg tatt for hardt i forrige gang? Tenk om min ærlige begeistring nå skulle bli avløst av skuffelse? Jeg skulle bare smake litt. Det blir sjelden til at jeg leser skjønnlitteratur. Men lik en periodedranker ramlet jeg utpå og lot meg rive med av tekstens presise billedskarphet og poetiske skjønnhet. Det ble sent. Hvordan forklare noen som ikke har vært der hva som var så spesielt ved akkurat denne hjemme alene-lesefesten, dens rike fylde av sanseinntrykk, minner, lukter og lyder? Det var så intenst og klart. Men å skulle skrive om det er som gjenfortelle en drøm. Det er håpløst, men vi gir oss ikke.

Er det mulig å skrive en moderne roman som er inspirert av «det nordnorske miljøet og naturen» uten at klisjeene legger seg som et eksotisk gulfilter mellom deg og teksten. Er det mulig å gjøre et plot fra nordlandsøya Landegode og et hus fylt av minner om til aktuell samtidskunst? Det ser faktisk sånn ut. Jeg prøver å forstå hvordan Elin Åsbakk Lind har klart dette kunststykket.

Det var det kresne ordvalget, det ladede og flertydige, men aldri utydelige språket som dro meg inn i fortellingen. Sujettet er gammelt og slitt, men boka er likevel spennende og ny. Fortelleren er en mann som oppsøker sin barndoms sommerøy der hans grandtante (eller gammeltante som mange nordlendinger sier) bor. Han må vekk fra byen for å klarne tankene etter et samlivsbrudd. «Hva var det slags tøvete rømningsforsøk han drev på med?» En litt jeg-svak og konfliktsky mann som det er lett å få sympati for tar oss med til det en gang ukompliserte og selvfølgelige, der tingene fortsatt har sin faste plass. Men ingen steder står tiden stille. Ettersom fortellingen tar oss videre blir det Maria, gammeltanten, som fanger oppmerksomheten og blir noe mer enn en rekvisitt fra barndommens rike. Nå som han er voksen og hun er blitt gammel kommer dette odde paret hverandre nær. Nær nok til at hun betror ham sin søte hemmelighet og sitt jammersminne.

Kan hun virkelig vedstå seg å ha hatt hjerte for mer enn ett menneske, samtidig? Kan den samme kjærligheten som får deg til å føle at du virkelig har levd og vært en elsker på jorden også bli en fortærende ild som brenner ut og legger øde? Kan vi legge lokk på dette sødmefylte, vakre, sette punktum midt i en vakker setning?

Noe av spenningen i romanen stikker dypere enn den elegante og nøye utporsjonerte arkeologiske avdekkingen av to personers liv. Fordi hvem vi ble defineres ikke en gang for alle gjennom det som skjedde oss, men også gjennom hvordan vi tolker og forteller historien om oss selv. Og møtet mellom de to forandrer denne selvforståelsen gjennom at hun bryter tausheten. Ordene setter identitet i bevegelse, setter mye på spill.

Og samtidig sier romanen også noe vakkert om det å være tause sammen, bare være gåte ved gåte. Les den langsomt hvis du kan. Ta inn de mange luktene og lydene som siver fram mellom linjene, den språklige økonomien som alluderer til det kjente på en ny og leken måte. Gå i land på denne øya og bruk den tiden du trenger, tiden det tar. Den gjør noe med deg.   

                                                 *

Drøfting og grøfting av sympatisørsumpen.

Theodor Adorno

 «Jeg har stilt opp en rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å virkeliggjøre den ved hjelp av Molotov-Cocktails?»

Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til den ideologiske rettferdiggjøringen av det som etter hvert munnet ut i en bølge av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten 1977. Adorno døde i 1969. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard prøve.    

Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland ønsket å tørrlegge. 

På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.  

I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens handlinger. "Motvold" lød trylleformularet. 

  

Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over, bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i sanden. Det ideologiske fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor man måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.

Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.

Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet: Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.

Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes ‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.

Kulturkamp med innestemme.

Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.

Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.

Den danske undersøkelsen «Muslimer i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21 prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54 prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt», 66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant 16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.  

På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står. 

Politiarbeid i kampen mot terror er viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.     

"Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme."

Jeg vil gjerne slå et slag for en bok jeg har lest. Den er en dialog mellom to forfattere, hvorav den ene nok vil være ukjent for de fleste norske lesere. Jeg har enkelte venner som ikke kommer lengre enn til begynnelsen på denne bloggposten. For dem er navnet Sam Harris nok til å få det mentale rullegardinet til å gå ned. Harris trigger sterke forestillinger hos et stort publikum, inklusive mange som ikke har lest et ord av hans bøker. Harris er imidlertid ikke tema her, men hans medforfatter Maajid Nawaz. 

Maajid Nawaz

Det at disse to har skrevet en bok sammen, er i seg selv er nok til at flere har avskrevet Nawaz som en ‘uncle Tom’, en slags nyttig idiot for en muslim-hatende forfatter. Dessverre er det innledningsvis nødvendig å bruke en litt plass på å overkomme noen ideologiske ryggmargsreflekser som hindrer folk i å lytte til hva en person sier som de har redusert til en slags tegneseriefigur, en illustrasjon og et truende eksempel på en farlig tankeretning. Denne bloggposten er transkriberte utdrag av en presentasjon av boken som skjedde den 17. september 2015, der jeg etter fattig evne har oversatt noen av Nawaz mest poengterte uttalelser. Utenom innledningen er mine egne kommentarer satt i kursiv. 

Nawaz begynner med å ta tyren ved hornene, ved å angripe forestillingen om at enhver muslim som inngår i en dialog som vil implisere kritikk av Islam med folk som Sam Harris eller Ayaan Hirsi Ali enten må være «a sell-out, an Uncle Tom, a native informant or any of the above». Han ble til og med beskyldt for å være «islamofob» av en hvit, privilegert kritiker på venstresiden. Det blir en ganske grotesk beskyldning mot en tidligere islamist som på grunn av sine tidligere oppfatninger er blitt torturert av Egyptisk politi, utsatt for fysiske angrep fra nynazister, arrestert og profilert av politiet og sikkerhetspersonale etc. :

«Den dagen du er født av muslimske foreldre, selv er muslim og har et barn som er muslim, den dagen kan du begynne å snakke til meg om antimuslimske fordommer. Fram til den tid finner jeg at når en hvit mann gir meg tilsnakk og forsøker å dirigere min samtale om min egen religion og dens fremtid i verden, og begynner å peke ut hvem jeg er tillatt å snakke med, så er det en form for kolonialistisk patronisering som jeg godt klarer meg uten. Det er en reversert rasisme, en dirigering av samtalen som springer ut av de lave forventningers rasisme, fordi den går ut fra at den eneste gode muslim er en rasende muslim. [..] Følgelig, fordi jeg ikke er rasende er jeg ingen god muslim. Det er ekstremt patroniserende.»

Ja vel, tenker du kanskje, men hvordan kan Nawaz bare se bort fra at kritikk av Islam blir utnyttet for alt det er verdt av folk som hater alle muslimer? Under presentasjonen av boken svarer han dette på et spørsmål om hva han tenker om den økende hetsen mot religiøse minoriteter og muslimer i særdeleshet:

«...det er et stort, stort spørsmål over hele Europa, også i Frankrike, hvor jøder i særdeleshet ikke kan føle seg trygge. Og på samme måte det jeg nevnte om London, hvor anti-muslimske overfall har gått opp med 70 % Kvinner som ser ut som deg føler seg utrygge når de går på gata fordi de er redde for å bli angrepet. Og det kan også gjelde min mormor, som også bærer hodesjal. Så jeg kan forsikre deg om at jeg er urolig og bekymret. Og som jeg sa til de ikke-muslimer som forsøkte å dirigere mine samtaler: hør, jeg har et muslimsk barn, jeg har muslimske foreldre, jeg har en muslimsk mormor som dekker til sitt hode med et hodesjal. Jeg er direkte truffet av oppblomstringen av anti-muslimske fordommer, og jeg er selv muslim. Og jeg er blitt angrepet og jeg er blitt profilert. Det er en stor bekymring. Mitt eneste anliggende her vil være at måten å angripe dette på er å åpne for denne dialogen.»

Hvorfor er Nawaz da så opptatt av at troende muslimer ikke kan ignorere, men selv bør engasjere seg i den opphissede debatten om islamisme og den trussel det utgjør mot vår vestlige liberale samfunnsorden? Vi gjør jo ikke annet enn å diskutere dette, og følgen har så langt blitt en voksende og generell skepsis mot muslimer? Kan ikke muslimer få litt fred nå, så lenge de lar oss andre i fred? Og hvorfor er det så viktig å diskutere jihadistisk teologi når de fleste muslimer jo bare ønsker å leve i fred? Og har terroren egentlig noe med islam å gjøre? 

Først til hvorfor ‘vi må våge å ta debatten’ om islam, terror og teokrati midt i en tid hvor luften er mettet med generell angst for muslimer. Nawaz snakker om det han kaller Voldemort-effekten; når frykten for å gi en truende fiende enda større makt ved å nevne dens navn gjør at man ender opp med å late som om den ikke finnes.  

Harry Potter-figuren Voldemort - "He-who-must-not-be-named" 

«Hva er problemet ved å ikke være i stand til å sette navn på problemet? Det er to problemer her; eksternt mot muslimer, og innenfor muslimske samfunn. Hvis vi ikke kan snakke om islamistisk ekstremisme, men bare kaller det ekstremistisk ideologi, vil svært mange ikke-muslimer utenfor de muslimske samfunn anta at vi egentlig snakker om religionen islam og alle muslimer. Det er det første problemet. Fordi ved å ikke kalle det islamisme visker en ut disse skillelinjene og bidrar til å øke forvirringen. Og tro meg, det er en hel gjeng der ute som med fryd og glede vil stigmatisere hver eneste muslim. Noe verken Sam [Harris] og Ayaan [Hirsi Ali] gjør. De gjør ikke det. Jeg har snakket med begge av dem om dette og jeg har ofte sett deres taler. Men det er rikelig med folk der ute som gjerne vil gjøre det. Så det er den første faren ved å ikke kalle fenomenet ved sitt rette navn og isolere det fra religionen. Du visker ut disse skillelinjene og gjør det lettere for folk å bebreide hver eneste muslim.    

Faren innenfor muslimske samfunn består i at ved å ikke snakke om problemet gir vi mindre makt til de reformistiske muslimer som kjemper og strever, som er sårbare innenfor sine egne lokalsamfunn, og som kjemper for å oppnå denne reformdialogen innenfor de muslimske gruppene. Vi gjør deres stemmer svakere, vi tillater dem ikke å argumentere innenfor et muslimsk univers og si: Problemet er ikke islam, greit nok, men det er noe her vi må ta tak i. Og dette noe er den islamistiske ideologien som har kidnappet vår stemme. Men hvis vi tar fra dem ordene for dette, hva gjenstår for dem å si, hvordan kan de føre denne debatten? Det som skjer isteden er at hver eneste homofile muslim, hver eneste feministiske muslim, hver eneste liberale muslim, enhver avvikende stemme, blir stigmatisert og hysjet ned. Og de som skriker høyest er de som dominerer debatten. Og så klager vi når majoritets-samfunnet spør seg om hvor de moderate stemmene er blitt av. Vi gir dem ikke en gang en ordbok for å kunne føre denne samtalen. [..]

Hvis du ikke kan sette ord på hva det er du frykter ender du med å generalisere mot alle. Og det er grunnen til at jeg ønsker at vi skal bruke termen islamisme. Du kan gå online og se en høflig og sivilisert debatt med Fareed Zakaria på CNNs Anderson Cooper Show om hvorvidt vi bør bruke ordet islamisme eller ikke. Jeg liker å tro at jeg gjorde en ganske god jobb – Fareed Zakaria er kanskje uenig – der jeg begrunnet dette standpunktet: Vi muslimer må makte å isolere islamisme fra islam og definere hva vi mener med islamisme, og si at islam pr definisjon ikke lar seg definere fordi den er en religion som alle andre. Den har sine trosretninger og fortolkninger og disputter som alle andre religioner. Men islamisme er fenomenet her, og vi definerer det som ønsket om å påtvinge et samfunn en eller annen form for islam. Og det er dette vi er bekymret over og det er dette vi utfordrer. Hvis denne samtalen blir ført mellom muslimer vil du til sist se at en økt forståelse brer seg, slik den har gjort i vårt tilfelle. Jeg liker å tro at Sams måte å snakke om dette er blitt mer nyansert siden vi startet vår dialog. På samme måte har jeg utviklet meg gjennom å ha diskutert med Ayaan og Sam om disse tingene. Det er det fine med dialog. [..]

Hvis vårt forsett er å ha denne dialogen og kommer gjennom den sammen, vil vi gjøre framskritt. Alternativet er å bringe denne dialogen til taushet, å sette munnkurv på folk og hindre dem i å snakke. Og alt det gjør – og det har jeg observert gjennom egen erfaring – er å øke hysteriet og adskillelsen og fiendskapet. Og da begynner folk å generalisere, fordi de ikke blir tillatt å snakke om det.»

Ok. Så la oss snakke om noen av de engstelige spørsmålene som mange ikke-muslimer stiller seg. Er islam uforenlig med et fredelig, liberalt samfunn? Betyr islam krig?

«Til spørsmålet om hvorvidt islam er en fredens eller krigens religion: for noen muslimer er det en krigens religion. For det store flertall er det en fredens religion. På samme måte som for noen amerikanere støtter den amerikanske grunnloven retten til fri abort, mens den for andre ikke gjør det. Det samme dokumentet, den samme teksten er gjenstand for en heftig disputt i dette tilfellet. Og noe av det vi diskuterer i vår dialog er at islam faktisk er det muslimer gjør den til gjennom fortolkning eller ijtihad. Når det store flertall av dagens muslimer ikke er jihadister, er det fordi islam er det muslimer tolker det til å være, og at denne religionen i kraft av sitt flertall er en fredens religion.

Men det forhindrer ikke at det finnes en utrolig høyrøstet og markant minoritet blant oss som ikke bare støtter det syn at islam er en religion av Jihad og krig, men som selv deltar og kjemper i denne krigen. Og det er denne høyrøstede og godt organiserte minoriteten, eksempelvis representert ved ISIS – i noen tilfeller kontrollerer de land – som vi må angripe direkte. Vi må innse det faktum at de eksisterer og ikke snakke det bort og stikke hodet i sanden og late som om det ikke er noe problem.»  

Ja vel, islamistisk terrorisme finnes. Men er det ikke veldig på siden å gi islam en slik prominent rolle som årsaksforklaring for at unge marginaliserte menn griper til vold og terror. Bør vi ikke se på dette som en pågående asymmetrisk krig mellom Vesten og den islamske kulturkretsen, en kamp om ressurser og innflytelse, der koranvers og teologi bare er kakepynt og ornamentikk?

«Spørsmålet er om hvorvidt radikalisering skyldes utenrikspolitiske konflikter, og om vi følgelig trenger å forandre vår utenrikspolitikk, eller om det skyldes noe helt annet, nemlig ideologi, og at vi følgelig må håndtere denne ideologien. Det jeg sier er at vi mennesker reagerer ulikt på omstendighetene. Vi er ikke like. Vi er sosiale dyr, vi er ikke som vann. Vi koker ikke alle sammen på 100 grader og blir ikke til is ved null grader. Så følgelig blir den beste forklaringen at radikalisering skyldes en kombinasjon av faktorer. Jeg nevner fire faktorer i dialogen med Sam. Jeg snakker om at opplevd urett spiller en rolle. Så sinne er et element her, den opplevde uretten spiller en rolle. Så er det en identitetskrise som oppstår. Så er det rekrutteringen gjennom den karismatiske lederskikkelsen. Og det fjerde elementet er den rollen ideologien spiller.

Bush Jr. og Saudi Arabias Abdulazis 

Men det er en utilbørlig overforenkling å hevde at fordi jeg er sint på USAs utenrikspolitikk så impliserer det at jeg kommer til å sprenge noen i lufta. Det er en fryktelig rasisme gjennom de lave forventningene den retter til muslimer. Det forutsetter at en brun ung muslimsk mann kommer til å sprenge noe i lufta fordi han ikke håndtere sitt sinne. Det er en forferdelig forklaring på det som foregår, og islamister kjører fram denne forklaringen hele tiden fordi de ønsker at USA skal forandre sin midtøsten-politikk. Bin Ladens taler handlet alle om å forandre politikken overfor Midtøsten, fordi han ønsket å stanse støtten til de arabiske regimene slik at han kunne styrte dem fra makten, noe som til sist skjedde gjennom den ‘arabiske våren’. Så det er ingen overraskelse at islamister selger denne myten. Men det er faktisk ekstra bekymringsfullt når folk som deler mine egne politiske sympatier, det politiske sentrum-venstre, selger denne myten. 

Mitt problem med denne forestillingen er som følger: jeg opponerte mot invasjonen av Irak fra en fengselscelle i Egypt. Jeg har alltid vært en motstander av den Bush-ledede invasjonen av Irak. Men jeg kan ikke godt hevde at den er årsaken til at ISIS eksisterer. Selvsagt har den vært en bidragende faktor, vi kan ikke si at den ikke har noe med den å gjøre. Men det vi ikke kan si er at det er årsaken og grunnen til ISIS. For hvis du tenker til endes logikken i dette, hvorfor i all verden voldtar og slavebinder Jezidi-kvinner en masse? Hva har disse stakkars Jezidiene gjort mot noen som helst hvor som helst? Hvilket land invaderte de? Eller hvis du går til Afghanistan og ser på Taliban: Hva er det som tvinger menn under trussel om piskeslag å måtte la skjegget vokse, eller tvinger kvinner til å tildekke hele ansiktet og hele hodet, eller steiner henne til døde fordi hun har holdt hender med feil person – hva har hva som helst av dette å gjøre med invasjonen av hvilket som helst land? Så det er noe mer som foregår her, og det er utilbørlig forenklende å bare legge skylden på utenrikspolitiske feilgrep. Og naturligvis, da USA intervenerte i Kosovo for å berge muslimers liv fikk de ingen kred for det. Så det er et veldig forenklende verdensbilde som bør utfordres.»

Greit nok, sier du kanskje. Dette er utenrikspolitikk og terrorbekjempelse. De færreste makter å opprettholde en varig interesse for noe en likevel har så minimal innflytelse over. Men vi lever i et samfunn her av til dels parallelle univers, av grupper som lever mer på siden av hverandre enn de opplever seg å dele en felles norsk erfaring. Det har vel strengt tatt alltid vært tilfellet, men for mange oppleves det som om de ulike gruppene langt på vei har sluttet å møtes på de kulturelle veikryss, at skrikhalsene på begge sier har overtatt, og innkapslingen og tilbaketrekningen forsterkes. Det bekymrer langt flere. Skal vi midt i dette nå gi oss til å drive religionskritikk for full hals? Dialog er vel og bra. Men det fordrer jo at det er to parter som er villige til å lytte til hverandre.

«Det er en grunnregel vi benytter i vår dialog. Det er at ingen ide er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet. Kritisk granskning, satire, kritikk av enhver ide må med nødvendighet ikke bare være tillatt, men er noe som bør oppmuntres til. Det betyr ikke at vi hakker på muslimske enkeltmennesker. Det er anti-muslimsk bigotteri. La oss legge til side begrepet islamofobi. Det er ikke formålstjenlig. Fordi begrepet islamofobi blir brukt til å kvele debatten, slik det også pussig nok er blitt brukt mot meg av ikke-muslimer. Men i realiteten blir det brukt til å stanse debatten. 

For det det faktisk gjør, er å blande sammen religionskritikk, i dette tilfellet av religionen Islam, og å mobbe enkeltmennesker som er troende muslimer. For det fenomenet bruker jeg uttrykket anti-muslimsk bigotteri, et fenomen som er reelt, spesielt gjennom fremveksten av høyreradikale parti over hele Europa. Det er et reelt eksisterende problem. Men det er ikke det samme som religionskritikk, i dette tilfellet av islam. Så ingen idé er hevet over kritisk granskning, og ingen mennesker er uten verdighet.

Hvis du ønsker å kunne dra linjen mellom disse to tingene er det ikke så vanskelig å forestille seg. Det er en forskjell mellom at Sam tegner en strek-mann og holder opp denne tegningen og kaller ham profeten Mohammed. Ved en anledning re-tweetet jeg en slik strek-tegning av Jesus & Mo [Mohammad] der Jesus sier hallo og Mo sier hvordan står det til. Og den var ikke krenkende for meg på noen måte. Og jeg sa Allah o akbar, hvilket betyr gud er større enn at han skulle bli krenket av denne strek-figuren. Ok? Og jeg fikk en mengde med dødstrusler på grunn av det.

Men det er en forskjell på dette – å dra fokus mot stifteren av en av verdensreligionene, min religion – og å faktisk si at alle muslimer er å ligne med spredere av en sykdom på linje med rabies som åler seg gjennom hele vårt kontinent, og at vi må rense Europa for denne pest – det er et ganske annet utsagn. Og noen ganger blir vi så irrasjonelle i vår vrede over dette at vi blander disse to tingene sammen.  [..]

En av de gode sidene ved denne dialogen har vært at jeg synes å merke at vekten i mindre grad blir lagt på den metafysiske debatten om hvorvidt gud eksisterer og mer på de politiske og sosiale verdier som vi trenger for å opprettholde rettferdige og stabile samfunn. Og det er den retningen jeg helst ser at debatten tar. For jeg synes en metafysisk debatt om hvorvidt gud eksisterer er mindre interessant for meg. Det som er interessant er at du kan ha The Church of England i Storbritannia, men de kommer ikke til å kappe hodene av folk og de kommer ikke til å piske folk slik man gjorde med Raif Badawi bare fordi han hadde skrevet en blogg i Saudi Arabia. Hvis vi kan nå et slikt stadium, da kan vi føre denne dialogen uten frykt for angrep og lynsj-mobber som kommer på døra. 

Så jeg ønsker en slik vektlegging, og jeg tror denne boken leder i en slik retning. Jeg vet ikke om du er enig Sam. Denne dialogen munner ut i en klar og tydelig understrekning av at det er nødvendig med en gjentatt lojalitetserklæring overfor de liberale og frihetlige menneskerettighetene som går begge veier. Ikke bare i favør av minoritetssamfunnene, men også i noen tilfeller der minoritetssamfunnene har et ansvar overfor de andre, overfor majoritetssamfunnet, for å bidra til en opprettholdelse av disse borgerrettighetene gjennom gjensidig samhandling. Og jeg tror dette er det fokus jeg ønsker å fortsette med i dialogen med andre, å fokusere på liberalt frisinn, verdier og ideer fremfor om hvorvidt gud eksisterer eller ikke. [..]

Jeg hevder ikke å være spesielt gudfryktig eller religiøs. Jeg er en muslim som ikke er en inderlig troende. Dessuten; jeg snakker ikke på vegne av alle muslimer. Jeg er ingen muslimsk leder, jeg er ingen religiøs leder, jeg representerer ingen gruppe. Faktisk, jeg finner hele konseptet med representanter for etniske grupper problematisk. Det pleier gjerne å være aldrende menn som er sosialt konservative som våger å snakke på vegne av alle andre. Så jeg er ingen tilhenger av den modellen i utgangspunktet. Så jeg ønsker ikke at noen skal tro at fordi jeg sier det må alle muslimer tenke slik. Men det er jo nettopp det fine ved det, det er akkurat dette jeg tar til orde for, å åpne opp debatten for pluralisme.»  

Transkribert og oversatt av Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig - trykk her og se hva som skjer!