onsdag 20. april 2016

Bernt Hagtvet i all uerbødig respekt




Hvem er det som leser slike festskrift-bøker om norske intellektuelle? Og hvorfor gjør vi det? Det er de langsgående konflikter og stridstema som binder folk sammen i et land, og som får nyankomne av alle slag til å stusse og kanskje trekke på skuldrene over de sære stammekrigene – slik de fleste av den yngre generasjon gjør, dessverre og gudskjelov. Debattene er jo aldri bare saker og stridstema, de har jo sine aktører og personligheter. Noen av oss har fulgt dem gjennom årtier i presse og tidsskrifter. Noen har vi møtt. Norge er på størrelse med en sangkor. Vi er jo så få her i landet. Hver leser er bror og venn.  

Boken inneholder mange interessante og leseverdige artikler for oss som følger litt med på den løpende debatten om internasjonale relasjoner, historie og idéhistorie. Den kan altså leses med utbytte av folk som ikke aner hvem Bernt Hagtvet er. Fordi dette ikke er noen bokanmeldelse skal jeg ikke skrive om disse delene av boka, bare kort fremheve Hans Fredrik Dahls bidrag om fascismeforskning og Nürnberg-dommen, et velopplagt og duggfriskt bevis for at det går an å bevare full intellektuell førlighet selv om en nærmer seg 80.

Festskriftet har noen bidrag som minner om et slags familieselskap der de nærmeste pårørende og gamle venner drar fram gamle anekdoter og smiler lett hoderystende over gjenkjennelige trekk ved en personlighet. Det er gjerne presentert i en ertelysten humoristisk form, slik nære pårørende gjerne gjør det. Men aldri klamt og aldri privat. Guri Hjeltnes avrunder på forbilledlig vis antologien, og barna Sivert og Hannah skriver underholdende og kjærlig om sin far. Begge bidrag har med stor musikalitet truffet riktig toneleie i den vanskelige sjangeren offentlige ytringer om personlige tema.

Hva er det egentlig som skiller slikt fra nøkkelhull-reportasjer i bulevardpressen, bortsett fra at dette er skrevet av og for det intellektuelle jet-setet av i går? Slik vil kanskje en utålmodig generasjon spørre som ønsker å skubbe seg til en plass i solen for seg og sine tema. Joda, dette handler nok også om generasjon, selv om Bernt fortsatt har mange begeistrede tilhørere blant yngre studenter. Det handler om hendelser i samtiden som langsomt blir historie som ikke alle har hørt om, om referanser til ting som en gang var på alles lepper, og som nå viker plassen for nye hendelser. Noe av Bernt Hagvets prosjekt kan sees som en tragisk men likevel meningsfull kamp. Forsøket på å bygge brokar i tidens elv, holde fast viktige kollektive erfaringer og erkjennelser mot likegyldighet og glemsel. Han ønsker å tenke med historien. Bruke sin dannelse som redskap for å forstå og intervenere i samtiden.    

«Han protesterer mot at tiden går. Han frykter forandringer. Han kvier ser for å bli pensjonert. Jeg kjenner ingen som har nedlagt slik energi i å grue seg til å bli «tvangspensjonert», som han kaller det. Bernt er de gjengrodde stiers mann. Han vil komme på sporet av den tapte tid. Han må holde stevnemøter med glemte år. Derfor dyrker og oppsøker han gamle lærere, gamle vennskap, og vil gjerne gjenta reiser som er foretatt for lenge siden, lese sine bøker på nytt. Han vil fastholde. Er redd for å miste. Denne dimensjonen ved Bernt har et stykke på vei kommet hans forskning og formidling til gode. Han har en nærmest eksistensiell identifikasjon med dem som mister alt. Utryddelsen, folkemordet, har berørt ham siden tidlig ungdom. Dette er det foruroligende intellektuelle dreiepunkt i hans liv.»

Jeg tror dette er veldig presist sett, i tillegg til at det er vakkert formulert av Erik Rudeng. Og for å demonstrere samtidens fremmedgjøring overfor fortiden: La du merke til at han henspilte på tre boktitler av henholdsvis Hamsun, Proust og Hoel – med Sigurd Hoel som den yngste og mest glemte av dem? Men for nå å bli i dette forsøket på å holde fast, denne angsten for å miste: Jeg vil også gjerne uttrykke min takknemlighet for Hagtvets intense nærvær, hans oppriktige, usnobbete interesse for enkeltmennesker han møter. Jeg har selv observert og opplevd tilstrekkelig av det til å kunne nikke gjenkjennende til dette mosaikk-portrettet som flere av bidragene utgjør. 

Det er ingen som har ansporet meg mer til å gi meg i kast med intellektuelle strabaser og nye forfatterskap. Det er en formidlingsglede og et intellektuelt alvor som virker ansporende. Og det er samtaler en husker og blir gående å grunne over. Det er det intense alvoret og den intellektuelle sulten og uroen – ved siden av den avvæpnende humoren – som jeg tror utgjør Bernts appell til unge mennesker som er av det slaget som tar verden personlig, og som er drevet av ønsket om å forstå dette vanskelige sted. Da jeg var 20 hang jeg i frakkeskjøtene til slike som ham. Trodde at det måtte være noen der ute som kunne forklare meg de mange uklare sammenhenger slik at jeg kunne få konkludert på et vis. Akkurat det er nok en tapt sak, tror jeg. Men det er letingen og reisen som er møyen verd. Og som viste hvem vi ble.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 15. april 2016

Bursdag for en gammel gutt.



Kanskje jeg kom skjevt ut på hoppkanten, at det er derfor? I alle fall:  Jeg var fullstendig uforberedt og kliss naken da jeg kom ramlende inn i mitt første og hittil eneste surprise-party. Og det bestod for sikkerhets skyld av bare vilt fremmede mennesker. Dette skjedde i siste halvdel av forrige årtusen, nærmere bestemt den 15 april 1961. Jeg skal ha remjet høylytt, sølt på [stelle]bordet og i det hele tatt oppført meg som en umoden drittunge. Nå husker jeg sant å si ikke noe av dette selv, og øvrige vitner til denne i en viss forstand enestående hendelsen er ikke lenger blant oss. Men det årvisse ritual rundt datoen for min fødsel vekker fortsatt blandede følelser hos meg.



Nå har jeg i prinsippet ingenting imot bursdagsfeiring altså. Andres bursdager er som regel hyggelige og ukompliserte affærer som jeg synes det er stas å få være med på. Og egne bursdager – og dem har det blitt utrolig mange av – har jo strengt tatt gått over all forventning, så langt. Hittil har Herren hjulpet, sa man i gamle dager. Eller Fruen, for å være mer presis. Men altså: til tross for en enorm mengdetrening har jeg aldri klart å opparbeide noen rutine som skulle kunne ta meg over i en ideell verden hvor det å feire egen bursdag utelukkende er noe harmløst hyggelig som man bare gleder seg til.  

Barnebursdager for gutter fulgte et ganske forutsigbart script i den bygda jeg vokste opp i. (jente-galaksen hadde trolig utviklet mer kompliserte livsformer allerede den gang) Mødrene var hjemme og de hadde bakt sjokoladekake og/eller bløtkake og laget gelé, i tillegg til et hav av påsmurte brødskiver. Gjestene hadde fra sine foresatte blitt utstyrt med en konvolutt med 20 til 50 kroner i. Det dypt personlige ved denne gesten fremgikk av at man selv hadde skrevet navnet til bursdagsbarnet utenpå konvolutten (gjerne etter et par mislykkede forsøk). Etter at presangen var avlevert, ledsaget av en kort & klein høytidelighet der man presset fram et ‘gratulerer med dagen’ som den unaturligste ting av verden, var den mer formelle delen av samværet over. Etter å ha betraktet bursdagsbarnet som med skjelvende fingre røsket fram pengene, kunne man når alle gjester var på plass kaste seg over maten. 

Mødrenes beregninger av mat holdt med god margin til 2 mann og hesten pr bursdagsgjest, så vi måtte nå for all del bare spise det vi maktet og vel så det. Første bordsetting inkluderte gjerne ukontrollert utblåsning av kakelys, en pistrete framføring av 'Hurra for deg', ledsaget av oppmuntrende tilrop og brusrap. Snart kunne vi gå ut og leke. Dermed var vi tilbake i en slags flyt-sone av velkjente mønstre og tema. Ubehaget i kulturen var ikke lenger påtrengende. Nesten alt var som vanlig, bortsett fra at bursdagsbarnet måtte skånes for harde taklinger og ufine kommentarer. 

Rent arrangementsteknisk tror jeg det hele var ganske overkommelig for normale voksne mennesker. Dette var før barnebursdager utartet til et prestisjetungt rustningskappløp mellom frustrerte fruer. Ingen lastet opp bilder til Facebook-juryen underveis, fenomenet hadde ikke antatt nevrosefremkallende proporsjoner som krevde profesjonell assistanse fra bursdagsarrangører. Og kompliserende forhold i form av skilsmisser og fraktal-familier og hvem gjør hva hvor var ukjente fenomen. Jeg kommer fra en annen tid.

Men hvis verden var så enkel den gang, hva var det som kunne være så flaut da? Det meste, i grunnen. Storesøsken til bursdagsbarn for eksempel. Særlig hvis de var storesøstre som uten noen slags diskresjon sa at vi var søte eller i vitners nærvær spurte om vi hadde fått oss kjæreste. *Blush*. Eller mor di. Mødrene i de andres bursdager var helt ok. Min mor var jo også ok, vil jeg tro. Men helt sikker på de andres dom kunne jo ingen være. Var det noe de andre syntes var teit, annerledes og rart ved måten vi gjorde tingene på hjemme hos oss? Spørsmålet fulgte meg gjennom mine egne barns bursdager også. Og hva sier man som voksen mann til x-åringer man strengt tatt ikke kjenner hvis man må si noe, og det må man jo? Cornelis Vreeswijk, som var en av Sveriges beste og mest korpulente visesangere, opplyste ved en anledning offentligheten om at han hadde fått beskjed fra sin lege om å mosjonere litt – «men jag vet inte hur man gör». Just det. Jeg hater når det skjer.

Og siden? Siden er jeg blitt loset trygt gjennom egne bursdager av kyndige kvinner og barn, og dét omtrent uten noen form for motytelser fra min side. Påfallende, ja skammelig lite fra min side, faktisk. Jeg vet. Er sørgelig klar over det. Jeg er nok best på hverdager, i den grad jeg i det hele tatt duger til noe som helst. Kanskje vi bare skulle sløyfe feiringen i år? Det passer kanskje dårlig for de andre. Og de har sikkert mer lyst å gjøre noe annet, men tenker kanskje at de må komme av plikt. [kontrollspørsmål fra frontallapp-delen av hjernen]: Synes du det virket det sånn forrige gang? Nei da, det var ikke sånn ment altså, men…  

Ta deg sammen mann. Bare spør sånn forsøksvis lett henslengt om de kunne ha lyst til å stikke innom. De biter ikke. Nei da. Og det går nok bra i år også, bare jeg kommer over den første kneika av keitete kaving, før jeg finner rytmen og tonen. Så er det plutselig ganske så hyggelig, ja litt stas rett og slett. Så heldig jeg er. Enda en gang. Så snille dere er. Nei nå begynner jeg visst å rødme her jeg sitter. Tror vi stopper nå, før jeg blir sentimental. Men takk skal dere ha altså. Det var i grunnen bare det jeg ville si.      
  
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !         

mandag 11. april 2016

Leon Wieseltier om scientisme og fornuft - et kort utdrag av en samtale



                                Leon Wieseltier ble intervjuet av Harry Kreisler 
                                17.desember 2012 [se intervjuet her]
                                                               for english excerpt, see below.

Kreisler snakker om hvem og hva som influerte Wieseltier i hans formative år:

Jeg får inntrykk av at som et resultat ble du en liberaler i en tradisjonell betydning av ordet?

Ja, det er et stort spørsmål. Jeg tror jeg må si følgende: Mange ting oppstod. På et plan oppstod det et livslang hengivenhet til humaniora og en stor motstand mot scientisme, enten den framtrer i sosialvitenskapelig eller naturvitenskapelig form, og en stor skepsis mot vitenskapelige svar på ikke-vitenskapelige spørsmål. Jeg kom også til å bli av den oppfatning – ikke så mye på grunn av at det ble direkte formidlet til meg, men som en følge av miljøet rundt disse folkene – jeg ble en slags pluralist i mitt syn på menneskelivet.

Folk beveger seg i mange sfærer, og en må passe på å ikke ta med seg kategorier fra én sfære over i en annen, hvor de ikke hører hjemme. For det er slik misforståelser oppstår. De preget inn i meg et sterkt inntrykk av forskjellen mellom politikk og kultur og farene ved å skulle synkronisere politikk med kultur, eller enda verre; kultur med politikk. De preget meg som en liberaler, men som en liberaler av en bestemt sort. De var alle utpregede anti-stalinist-liberalere

Dette var folk som… Diana Trilling hadde en viktig innflytelse på mitt syn på her fordi hun gjennom sitt eksempel - og gjennom mange timer med samtaler da jeg var en ung og ikke særlig belest og en ganske sta student ved Colombia University - viste meg hva det ville si å både være anti Stalin og anti McCarthy på samme tid. Og jeg har alltid tatt det som et forbilde, for det er aldri bare én trussel og det er aldri bare én fiende og det er aldri bare én fare. Og du må operere på mange fronter og ulike nivå på samme tid. Så de var liberalere, men på en veldig bestemt måte. Og mine progressive venner kaller meg så avgjort ikke for progressiv.    

En viktig dimensjon ved det siste poenget er at det du blir provosert av og avviser, og de avviste, er at det skal finnes ett blikk på verden. Og at det er det du mener med at jeg kan være mot McCarthy, men ikke være Stalin-…

Ja. Alt er ikke… Ideen om alle tings enhet, i den moderne perioden, stammer hovedsakelig fra Hegel, at én og same ånd gir liv til manifestasjoner av menneskelig kultur, alle menneskelige uttrykk. Dette ble jeg lært – og etter hvert som jeg begynte å lese og tenke ble det klart for meg – var en kolossal og følgesvær feiltakelse. 

Når det er sagt, etterlot de meg samtidig en stor tro på fornuft. Ikke en grunn rasjonalisme som tror at verden i seg selv er rasjonell, men en langt mer nøktern form for rasjonalisme. I henhold til denne er det nettopp fordi verden ikke er et rasjonelt sted at fornuften ikke bare er mulig, men også nødvendig.   

De var på en måte… Du vet, mange av mine lærere; Trilling, Shapiro, Berlin…  i likhet med visse andre figurer i den moderne verden – Freud og Mann og andre – var de rasjonalister som hadde en dyp interesse i utforskningen av det irrasjonelle. Fordi de anerkjente hvilken viktig del av virkeligheten det irrasjonelle er. Så det var ikke rasjonalisme forstått som en boble, det var rasjonalisme i form av kamp, en svært romantisk kamp: Et forsøk på å utvide fornuftens mandat, utvide grensene for fornuftens myndighetsområde i menneskenes liv.    




English excerpt: 


I get the sense that as a result you became a liberal in a traditional sense.
Yes, that is a big question. I guess I have to say the following: Many things emerged. One level would emerge was a lifelong devotion to the humanities and a great resistance to scientism, either in is social scientific or natural scientific form, and a great scepticism about scientific answers to non-scientific questions. I also came to believe – as a consequence of not so much anything that was directly imparted to me, but as a consequence of the weather around these people – that I became a kind of pluralist about human life.
People live in many realms, and one must be careful not to import categories from one realm into a realm where they don’t belong, because that is how misunderstandings begin. They left me with a very powerful sense of the difference between politics and culture, and of the dangers of synchronizing politics with culture, or worse; culture with politics. They did leave me a liberal, but a certain kind of liberal. They were all very distinguished anti-stalinist liberals.
They were people who… Diana Trilling had an important impact on me on this particular aspect, because by example and through many hours of conversation when I was young and not very well read and rather heady student at Colombia, she actually showed me what it was to be anti-Stalin and anti-McCarthy at the same time. And I’ve always taken that as a model, because there is never just one threat and there is never just one enemy and there is never just one danger. And you have to operate on many fronts at different levels at the same time. And so they were liberals, but of a very muscular sort. They were not radicals, they were not progressives. I call myself a liberal, I do not call myself a progressive. And my progressive friends certainly do not call me progressive.
An important dimension of the latter point is what you wound up and rejecting - and they rejected - was that there was one totalistic view of the world. And that’s what you mean by I can be against McCarthy, but not Stalin - …
Right. Everything is not… The idea that everything is one thing in the modern period basically derives from Hegel, that a single spirit animates all the manifestations of human culture, all of human expression. This I was taught, and as I began to read and think it became clear to me was a colossal and very consequential error. But having said that, they did also leave me with a deep belief in reason. Not a shallow kind of rationalism that believes that the world is itself rational, but a much more sober sort of rationalism, according to which it is precisely because the world is not a rational place that reason is not only possible, but necessary.

They were sort of… You know, a lot of my teachers; Trilling, Shapiro, Berlin… and like certain other great figures in the modern world – Freud an Mann and others – they were rationalists who were deeply interested in the exploration of the non-rational. Because they recognized what an important part of reality non-reason is. And so it wasn’t rationalism as a bubble, it was rationalism as a struggle, as a really romantic struggle: to try to expand the realm, expand the boundaries of reason in human life.