fredag 4. september 2015

Fryktløs



Du var kanskje 6 år den gangen og ikke redd for noe. Og veldig glad i å kjøre traktor. Jeg må ha vært rundt 33, og om jeg ikke akkurat var fryktløs, så var jeg i hvert fall langt dristigere enn det jeg er nå. Før barfrosten rakk å bite seg fast den høsten var det kommet rikelig med snø. For å komme til skogsteigen vår under fjellfoten må en over myra. Kjører en tom traktor og tråkker vei, så slår frosten ned der du har kjørt sånn at det bærer med fullt lass et par dager senere. Det hadde folk gjort før oss. Motet og flaksen har berga så mange. Så vi la i vei, bare oss to.   


Snart lå bygda bak oss i det svinnende desemberlyset. Bare den godslige brummingen fra motoren og lange sletter med snø foran. Snøskavlene var større her oppe under fjellet, men vi stanget oss nå gjennom. Var det her det gamle hestetråkket gikk? Med ujevne mellomrom kjente jeg meg igjen. Jo, vi var på rett vei. Og nå var vi nådd lengre enn halvveis. Ikke lett å se kuler og dumper i terrenget når ingen har gått foran og satt spor i snøen. Bare hvitt i det bleke skinnet fra lyktene. Nå kom et langt strekk uten vegetasjon. Ikke godt å si hvor veien gikk. Var det kanskje likevel best å snu? Jeg skimtet en enslig furu langt der fremme som jeg mente å dra kjensel på. Hvis du feiger ut nå er alt sammen til ingen nytte. Du er nesten over på sandmoene. Jeg pratet meg selv til mot og fortsatte.

Plutselig setter traktoren seg bakpå og mister fart. Full gass nå, inn med differensialsperra, ikke miste farten. Nå er vi praktisk talt over, framhjulene har fått landkjenning. Men så er det stopp. Ikke fortsett å spinn nå, du graver deg bare ned.
Er det farlig pappa, spør du. Nei ikke farlig. Men jeg må stoppe traktoren nå og slå av lysene. Det blir stupmørkt før øynene venner seg. Og veldig stille. Konturene av et fjell foran oss, og et stort, taust landskap rundt om. Det har vært her bestandig, det har et hav av tid, og vi blir bitte små. 

Gjørma som står til navet rundt bakhjula virker svart som bek mot den bleke snøen. Vi står i en gammel torvdam, aner jeg nå, noen meter til høyre for hestetråkket. Nei ikke farlig, gjentar jeg høyt til oss begge. Men vi må til folk og få dratt opp traktoren før den fryser fast, tenker jeg. Det kan ikke vente til i morgen. 
Jeg holder traktordøra åpen. Kom nå, jeg skal bære deg, du kan ikke gå i den dype fokksnøen. Varmen fra den søvnige guttekroppen mot meg. Jeg løfter ham ut fra den lune traktorhytta, ut i kulda. Han lener seg inn til meg. Pappa klarer å bære. Pappa er kjempesterk. Pappa kan alt. 


Jeg begynner å gå. En kilometer klarer du vel med guttungen på armen? Vi må rekke ned og gi beskjed så hun ikke blir redd for oss. Og la nå ikke guttungen ane hvor liten du selv kjenner deg. Nei vi skal nok få opp traktoren. Vi må rekke det før fjøstid, hvis nå bare naboen er hjemme. 
Ikke tenk for mye. Gå på nå, hold ut, ikke falle. Holde gutten og motet oppe.

Se der, nå kan vi se lysene fra bygda. Der bor det folk som kjenner oss og vil oss vel. De kan sikkert hjelpe en tosk som har tatt feil av retningen. Det har skjedd før. Varmen din gjennom bevernylondressen. Du ser tillitsfullt på meg. Vi klarer det vi, ikke sant? Jo, vi klarer det. Og frosten har allerede lagt seg i sporene vi har laget sammen. Den bærer vekten av oss to.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !