«Hvorfor bekymre seg
over hvordan du ser ut når hvordan du tenker er så mye viktigere?» Det er en
brite du neppe har hørt om ved navn Shakespeare som stiller dette viktige spørsmålet.
Og han svarer: «Sannsynligvis er det fordi rynkene i ditt ansikt er så åpenbare
sammenlignet med det som går tapt på innsiden av skallen. Men jeg tror vi
bekymrer oss over de feile tingene.» Shakespeare i et radioforedrag på BBC radio?
Jepp. «Og det er forfattaren sjølv som les» - som de riktig gamle blant oss husker fra
«Ønskediktet» i NRK. Det er som kjent ikke «every Tom, Dick and Harry»
som heter Shakespeare, men Tom Shakespeare heter så.
Og jeg tenkte jeg skulle
fange et lite øyeblikk av din kostbare tid med noen tanker omkring det temaet
han snakket om; å bli gammel, å langsomt få redusert sin intellektuelle
kapasitet.
Visste du forresten at
når du er 70 så har hjernen – som knapt fikk plass i skallen da du var 30 – skrumpet
så mye at det i gjennomsnitt er en tomme slark der – noe som gjør deg mer
sårbar for hjerneblødning hvis du faller?[1] («You
shake my nerves and you rattle my brain» har etter denne opplysningen fått en ny konnotasjon) Og at restene av ikke nedbrutte proteinfragmenter som blir liggende som
plakk i hjernen øker hos alle, ikke bare hos pasienter med Alzheimer. Men
tilbake til Shakespeare, som forteller om en gang han skulle agere kjentmann
mens de kjørte rundt i Norwich, og plutselig kunne han ikke for sitt bare liv si
hvor de befant seg. Det var et øyeblikk av total panikk. «I løpet av de ti
sekundene skjønte jeg hvordan det måtte være å lide av demens. Og det rystet
meg til det innerste.» Er det noe en kan
lære av en slikt glimt inn i en sannsynlig fremtid, eller er det en litt for brutal
viten som vi bare blokkerer bort fra vår travle og adspredte hverdag?
«Så snart vi kommer
over skrekken ved tanken på å miste vår forstand, og som middelaldrende
skjønner at vår egne kognitive evner allerede er minkende, burde det gi oss en
empatisk holdning overfor dem som ligger foran oss i livskurven.» sier T. Shakespeare.
 |
| William - ikke akkurat low brow? |
 |
| Tom & |
Han du nå muligens irriterer deg over å ikke huske fornavnet på… han som skrev
Stormen… han helsikes… Fenomenet kalles nominell afasi. Du er ikke alene.
I følge ordboka er det den «manglende evne til å navngi objekter eller
gjenkjenne skriftlig eller muntlig navn på gjenstander». William var det han
het, ja. Du visste det jo. Hadde alltid visst det. Det er litt som å miste
førligheten i en hånd. Den er der, men den lystrer deg ikke lenger. Det kalles
ikke «nominal aphasias» i engelsk dagligtale, men «senior moments».
Men altså: William Shakespeare, for Toms sake.
Men nå prater jeg meg bort. Hva
var det jeg… jo, Tom Shakespeare – i det følgende kalt T.S. for å for
forhindre flere avsporinger – skriver:
«De fleste av oss
overidentifiserer oss med vår forstand. I den berømte kunnskapsøkonomien vi
strever med å konkurrere i tjener vi vår usikre inntekt gjennom våre verbale
ferdigheter og vår analytiske evner. Og fremfor alt, vår hukommelse. Vi er stolte
av vår skarphet og vi – synd å si det, men – ser ned på dumme folk. All dette
fører til at vi gjerne er patroniserende overfor gamle folk når de blir litt
langsomme og glemsomme. - But life is not just about being fast, it is also about being right» sier D.S., som, bortsett fra ved kjøp av smarttelefon, foretrekker å rådspørre folk som har passert den kognitive middagshøyden: «Det er som når du
fotograferer. En må ta hensyn til lukketid, men også tenke på dybdeskarphet. Perspektiv
har betydning.»
 |
| Atul Gawande |
Den amerikanske legen
Atul Gawande viser i boken «Being mortal: Medicine and what matters in the end»
til studier som konkluderer med at eldre folk er mer opptatt av øyeblikket enn
framtiden, av å være mer enn å gjøre. Hvorfor det er slik hersker det mange
oppfatninger om. Er det fordi man resignerer overfor forfallet i egne fysiske
og mentale evner, alt det som forhindrer oss i å gjøre det vi ellers ville ha
gjort? Eller er det uttrykk for en sent ervervet livsvisdom? Gawande refererer
til psykologen Laura Carstensens store undersøkelse om ulike aldersgruppers
opplevelse av ulike sinnstilstander.
«Hvis Maslows
pyramide var riktig, da går innsnevringen av livet i motsatt retning av
oppfyllelsen av våre muligheter, og en skulle følgelig formode at folk ble
ulykkeligere når de ble gamle. Men Carstensen research fant det nøyaktig
motsatte. Resultatene var utvetydige. Istedenfor å bli ulykkeligere, rapporterte
folk om mer positive følelser i alderdommen. De var mindre utsatt for
engstelse, depresjoner og sinne. De opplevde prøvelser, ja visst, og flere bevegende
øyeblikk, det vil si øyeblikk der gode og vonde følelser er blandet sammen. Men alt i alt
oppfattet de livet som mer emosjonelt tilfredsstillende med alderen, selv om
alderdom innsnevret livene de førte. Hennes funn reiser følgende spørsmål: Hvis
vi med alderen går over til å verdsette hverdagens gleder og relasjoner fremfor
å oppnå, ha, skaffe oss ting, og hvis vi opplever at dette gir oss økt
tilfredshet, hvorfor tar det oss så lang tid å nå dit? Hvorfor venter vi til vi
blir gamle? Den vanlige oppfatningen er at dette er lærdommer som er vanskelig
å tilegne seg. Å leve er en slags ferdighet. Alders visdom og ro er noe en
erverver over tid. Carstensen hadde sans for en annen forklaring. Hva om
forandringen i behov og ønsker ikke har noe med alder per se å gjøre? Forestill
deg at det bare har med perspektiv å gjøre – din personlige opplevelse av hvor
endelig og kort din tid i verden er.»
[1] Even our brains shrink: at the age of thirty, the brain is a
three-pound organ that barely fits inside the skull; by our seventies,
gray-matter loss leaves almost an inch of spare room. That’s why elderly people
like my grandfather are so much more prone to cerebral bleeding after a blow to
the head—the brain actually rattles around inside. The earliest portions to
shrink are generally the frontal lobes, which govern judgment and planning, and
the hippocampus, where memory is organized. As a consequence, memory and the
ability to gather and weigh multiple ideas— to multitask— peaks in midlife and
then gradually declines. Processing speeds start decreasing well before age
forty (which may be why mathematicians and physicists commonly do their best
work in their youth). By age eighty-five, working memory and judgment are
sufficiently impaired that 40 percent of us have textbook dementia.
Gawande, Atul (2014-10-07). Being Mortal:
Medicine and What Matters in the End (p. 31). Henry Holt and Co.. Kindle
Edition.