lørdag 20. juni 2015

Demokratisk beredskap?



Dette er en antologi med mange av min ungdoms helter, folk hvis tanker har fulgt meg gjennom år og gjennom flere tusen sider. De leverte viktige bidrag til min ungdommelige jakt etter fast grunn under føttene, til allmenne, permanente og universelt anvendbare prinsipp jeg kunne bruke som orienteringspunkter i en forvirrende samtid. Er det slik de bør leses i dag? Jeg er blitt gammel og ambivalent, nesten skeptisk. Ikke til at de løftes fram og leses på ny, men til noe som kan minne som et forsøk på å utlede tidløse historiske lærdommer.

Dette er en bok om mennesker som «har brukt sine åndsevner til å kritisere, avsløre og bekjempe totalitære regimer og ideer», heter det i forordet. Det er en antologi over intellektuelle som har sett det som sin rolle å være «den utrettelige kritiker av makten, og dermed forhindre at maktens trær vokser inn i himmelen». Bokas redaktører tar mål av seg til å levere et utgangspunkt for diskusjon om «hvilken rolle intellektuelle har spilt i fortiden, og dermed hvilken rolle de kan spille i kampen for demokratiet i fremtiden

Det lyder ambisiøst og idealistisk. Er det mulig – eller endog tilrådelig – å forsøke å utlede allmenne forestillinger om hva som bør være oppgaven til intellektuelle? Jeg har mine anfektelser om flere av kandidatenes egnethet. Enkelte av dem syntes etter hvert å få et noe sviktende immunforsvar mot totalitære fristelser.  Kanskje utviste Koestler og Øverland mer av demokratisk krigsberedskap enn «intellektuell motstand mot totalitære fristelser» da de ivrigste kaldkrigerne agiterte for angrepskrig mot Sovjet og bruk av atombomber mot russiske millionbyer? Hvor stod de egentlig den gangen disse planlagte forbrytelsene ble debattert som aktuell politikk? Hva var det de advarte mot og oppildnet til? Skal disse nå i dag inngå i en slags intellektuell beredskapsdiktning og framvises som sufflører og moralske eksempler til etterfølgelse i den evige gode strid, kampen mot den totalitære trussel, for demokrati og frihet?

Møtet med historiefagets metode har lært meg å forsøke å fravike tidligere tider (og populærkulturens) tradisjon med å bruke fortiden som «tidløse» moralske lærestykker og forbilder, for i stedet lete etter det særpregede og einmalige ved historiske hendelser. Og historien kjenner mange tilfeller der trusler mot samfunn ikke ble møtt på riktig måte nettopp fordi en tenkte i falske analogier til tidligere hendelser.

Og hvor godt er begrepet totalitarisme egnet som kompass og som den avgjørende skillelinje og lakmustest for de aktuelle veivalg vi i dag står overfor som demokratiske nasjoner?  

Bård Larsen skrev at

«Totalitarisme er ikke et normativt begrep, men et statsvitenskapelig begrep som sier noe om diktaturets innretting. Det sier altså ikke med nødvendighet noe om diktaturets fysiske voldelighet. En autoritær stat kan være mer voldelig (og slemmere) enn en totalitær stat. Folkemordet i Rwanda, per capita det mest effektive massedrap siden Holocaust, skjedde i et autoritært regime. Hvis vi sammenligner det totalitære DDR og det autoritære diktaturet Chile på syttitallet, så var Chile mer brutalt enn DDR. Pinochet myrdet 3000 mennesker. Så mange ble rett og slett ikke drept i DDR (vel og merke etter ca. 1955)[1]

Mange av de intellektuelle som med iherdighet og presisjon kritiserte kommunismens aksept av konkret lidelse i bytte mot et drømt ideal, var mer enn villige til å levere et intellektuelt forsvar for angrepskriger og den absolutte maktbruk i demokratiets navn. Eller se en annen vei.

Historikeren Tony Judt skrev om Hannah Arent:

«I egenskap av å være forfatteren av den mest innflytelsesrike boken om totalitarisme, var hun veldig klar over trusselen mot det åpne samfunn. Men under den kalde krigens æra stod «totalitarisme», slik terrorisme og antisemittisme er det i dag, i fare for å bli en tvangstanke som truet med å ekskludere alt annet for politikere og intellektuelle i Vesten. Og mot dette reiste hun en advarsel som fortsatt er relevant i dag: 

Den største faren ved å anerkjenne totalitarismen som [det 20.] århundrets forbannelse,   vil være at en i den grad gjør den til en tvangstanke at en blir blind for de mange små og mellomstore onder som veien til helvete er brolagt med.» [2]




Vår hjerne synes å være innrettet mot å tenke i analogier. For det meste fungerer det jo utmerket. Det er bare motstrebende og langsomt at vi kan trenes opp til en kontra-intuitiv leting etter det som kan være genuint nytt og annerledes ved en situasjon, og ikke hva den ligner på av kjente størrelser. Det som preget den kalde krigen var forestillingen om at vi stod overfor en grusom fiende hvis ideologi og hensikter gjorde at vi var i en analog situasjon til de som i mellomkrigstiden kjempet eksistenskampen mot nazismen. Med små tillempninger av historiens skurke- og heltegalleri var retorikken om fortiden veldig lik på begge sider av jernteppet. Og fordi en nå mente seg å stå overfor en parallell situasjon, var intet offer for stort å kreve. Fordi 2. verdenskrig – motsetning til den første – var den nødvendige og rettferdige krig.
Hadde den kalde krigen - som var blitt planlagt og rettferdiggjort som den nødvendige siste utvei - blitt realitet i form av atomkrig, hadde scenen blitt overlatt til kakerlakker og andre mer robuste dyrearter. De hadde vært avskåret fra å reflektere over den intellektuelle virksomheten som gikk forut. Som en skog av maktens trær som vokser helt inn i himmelen ville atomsoppene ha skapt både den totale krig og den evige fred. Kommer boka til å formidle kritisk refleksjon omkring disse tenkernes rolle og den tid de levde i? - tenkte jeg da jeg leste forordet.



Øystein Sørensen åpner ballet med en fin nerde-artikkel om Karl Kautsky. Den dokumenterer at presis og grunnleggende kritikk av den historiske marxismens praksis - som av marxisten Kautsky beskrives som verre enn det mest undertrykkende tsar-regime - var blitt formulert allerede før kuppmakerne fra oktober 1917 hadde rukket å feste grepet om makten. Og siden den kom fra selveste Kautsky, fant både Lenin og Trotskij det nødvendig å svare, selv om de stod midt oppe i en borgerkrig. Polemikken mellom Kautsky og Trotskij er klargjørende med hensyn til revolusjonens ledere og sammenhengen mellom deres teori og praksis. Trotskij – som organiserte den røde hær – leverer et intellektuelt forsvar for terror og undertrykkelse. Kautsky legger konsist fram de fleste av de sentrale innvendinger som senere litteratur har fremført. Profetisk kunne man si, en modig sosialistisk kritiker av undertrykkelse og terror. Hvorfor ble så Kautsky glemt, mens ny-marxistene på 70-tallet hyllet folk som Rosa Luxenburg og andre hvis prinsipielle forhold til demokratiske rettigheter var mer ambivalent?

Jeg tror det er noe i det John Gray skrev om at

«Marxismens tiltrekning for den vestlige intelligentsia lå uansett ikke i at den analytisk utgjorde et overlegent teoretisk system inne samfunnsvitenskapen. Dens appell lå dens egenskap av å være en moralsk rettferdiggjøring [teodice] av historien, der judeo-kristne håp ville bli virkeliggjort uten at det var nødvendig med en gudommelig inngripen som ville være uforenlig med fornuft[3]  

Carl Joachim Hambro



I neste artikkel er det selveste Hans Fredrik Dahl som har skrevet om Høyres Carl Joachim Hambro, mannen som var så sentral i kampen for at Høyre ikke skulle kaste sine liberale prinsipper over bord i det opphetede klima som hersket i mellomkrigstiden. Det er et interessant miniportrett av mannen og den tid han virket i. En tid der forståelsen av det jødiske som grunnleggende vesensfremmed fra «vår egen» kultur satt som en motvilje også i kretser som var anti-nazistiske. «Vi har mistet av syne hva det var ved det 20. århundres politiske religioner på den ekstreme høyre og venstreside som var så forførerisk, så hverdagslig, så moderne, og følgelig så diabolsk» skrev historikeren Tony Judt[4] Den selvfølgelige forestillingen om at "jødespørsmålet" var et problem som måtte finne en løsning er et slikt hverdagslig trekk ved tidsånden den gang, så å si luften man pustet i. Og det farget også skepsisen til den kristne konvertitten med jødiske aner - Hambro. Dahl gir flere eksempler i artikkelen. Han drøfter Hambros kulturkonservative kristne posisjon som plattform for å ikke la seg rive med av tidens forhåpningsfulle velvilje overfor det tyske diktaturet – et ganske annet utgangspunkt enn den form for «klartskuende antinazisme» som mange på venstresiden hadde som likevel forble blinde for Sovjet-diktaturets sanne karakter.



Dahl skriver også om hvordan Hambro «lekset opp for» og fikk snudd den «overveiende borgerlige» opinionen om det ukloke ved å glede seg over München-freden. Det må man kunne si er et understatement. Arbeiderbladets holdning var da klar nok. «Krigerske fredsvenner» skrev Aftenposten, og fant det merkelig at «de partier som alle dager har ført verdensfreden på sine leber» nå var «forrest i det kor som har krevet krig og som har protestert mot enhver ‘undfallenhet’ [avisens anførselstegn]. Har man glemt, hvordan det så ut i Europa da krigen sluttet i 1918 og årene efter?»[5]

Dette sitatet, eller en meldingen fra Fra Høires Pressebyrå, gjengitt i Aftenposten 6.10.1938, vil man nok lete forgjeves etter i de mange formanende hyllingsartiklene om «München-fred» og «historiens lærdommer» som Aftenposten kjørte som pedagogiske ønskerepriser under den kalde krigen:  

«I meget sterke uttrykk har stortingspresident Hambro luftet sin bitterhet mot statsminister Chamberlain. Og Dagbladet og Arbeiderbladet innkasserer gledesstrålende hans uttalelser som støtte for seg selv. Hvis Hr. Hambros voldsomme utfall mot Chamberlain skal oppfattes som en avstandtagen fra den beherskede, nøytrale linje som den norske høyrepresse har fulgt, da må vi på vår side ta avstand fra ham

Var Hambro «en norsk Churchill»? Tja, på sett og vis, med tanke på den rollen han spilte som brysom kritiker av nazismen innen sitt eget politiske miljø. Og han var i likhet med Churchill ingen tilhenger av velferdsstatens kollektivisme.[6] Men hos Hambro slipper en å retusjere bort en mengde uheldige rasistiske og imperialistiske utfall, her er intet av Churchills krigsbegeistring og jingoisme eller sympati med Mussolinis fascisme [7].  Hambro ble kjent som de små nasjoners talerør i mellomkrigstiden. En fascinerende figur som Dahl pregnante stil makter å blåse støvet av og plassere i en kontekst som kaster lys over både mannen og tiden. Det er fortsatt imponerende klo og eleganse over Dahls prosa.   

Men gjør Hambro og andres kristendom av konservativt merke folk mer resistent mot nazisme? Temaet ble tematisert i den forrige utgivelsen i denne serien, i en artikkel av Terje Emberland om  Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet, noe som i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «DeutscheGlaubensbewegung». «Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?» spurteEmberland. I slike tilfeller pleier våre norske geistlige å henlede oppmerksomheten mot Martin Niemöller og den lutherske Bekjennelseskirken i Tyskland. 



Niemöller er et særs dårlig eksempel i så måte.[8] Et bedre er Dietrich Bonhoeffer. I en svært kompetent og forklarende artikkel skriver Anders G. Kjøstvedt om Bonhoeffer og Bekjennelseskirken. I hvilken grad opplevde bekjennelseskirken nazismen som en utidig innblanding i kirkens anliggender, og i hvilken grad var de opposisjonelle til Hitlerregimet og dets ideologi? «Bekjennelseskirkens ambivalente forhold til jødeforfølgelsene vedvarte gjennom hele Det tredje riket.» Kirken var innforstått med diskrimineringen via lovverk, og etter November-pogromene i 1938 holdt kirkene seg i det store og det hele tause, og det gjaldt også Bekjennelseskirken. Bonhoeffers stod alene i kampen for at kirken skulle bryte med regimet på grunn av raselovene. Han var selv ingen demokrat, og mente at samfunnet skulle ledes av en aristokratisk elite slik at ikke demagogiske tyranner ikke skulle utnytte demokratiets sårbarhet. Bonhoeffers perifere deltakelse i det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli - som førte til at Bonhoeffer ble drept like før krigens slutt- bidro til at han også umiddelbart etter krigen ikke ble ansett for å være helt stueren i lutherske kretser på grunn av sin vilje til tyrannmord. – «denne umiddelbare kritiske holdningen vitner om hvor vanskelig det var for lutheranere å bryte med statens autoritet, selv om den var forbrytersk.»  
Jo, det er ikke noe heltegalleri som presenteres, men en kritisk reflekterende presentasjon av skjebner og tankeretninger. Jeg skal kanskje skrive mer om denne boka, men dette ble veldig langt for deg å lese, stakkar. Så vi tar en pause her.   


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





[1] Bård Larsen, Minerva 7. februar, 2013
[2] Having written the most influential book on totalitarianism she was well aware of the threat that it posed to open societies. But in the era of the cold war, “totalitarianism,” like terrorism or anti-Semitism today, was in danger of becoming an obsessive preoccupation for thinkers and politicians in the West, to the exclusion of everything else. And against this, Arendt issued a warning which is still relevant today: The greatest danger of recognizing totalitarianism as the curse of the century would be an obsession with it to the extent of becoming blind to the numerous small and not so small evils with which the road to hell is paved.

Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2224-2229). Random House. Kindle Edition.
[3] The attraction of Marxism to the Western intelligentsia was, in any case, never that of an analytically superior theoretical system in social science. It was rather the appeal of a historical theodicy, in which Judeo-Christian moral hopes were to be realized without the need for a transcendental commitment which reason could not sanction. [1983]
Gray, John (2013-03-07). Gray's Anatomy: Selected Writings (Kindle Locations 3418-3420). Penguin Books Ltd. Kindle Edition.
[4]
We have lost sight of what it was about twentieth-century political religions of the extreme left and extreme right that was so seductive, so commonplace, so modern, and thus so truly diabolical.
Judt, Tony (2015-01-29). When the Facts Change: Essays 1995 - 2010 (Kindle Locations 2209-2210). Random House. Kindle Edition.
[5] Aftenposten 7. oktober 1938
[6] «Solidaritet er tidens magiske overtro og et uttrykk for hordeinstinktet»                                  Carl J. Hambro 1937 (J.A. Seip «Dyd og nødvendighet» 1980 S. 45-46)
«Frykten for ikke å synes human nok... har ført oss inn i et bidragssystem som (undergraver) vår økonomi». Seip 1980 S.61-62 [Op cit Hambro 1933]

[7] «I will, however, say a word on an international aspect of fascism. Externally, your movement has rendered service to the whole world. The great fear which has always beset every democratic leader or a working class leader has been that of being undermined by someone more extreme than he. Italy has shown that there is a way of fighting the subversive forces which can rally the masses of the people, properly led, to value and wish to defend the honour and stability of civilised society. She has provided the necessary antidote to the Russian poison. Hereafter no great nation will be unprovided with an ultimate means of protection against the cancerous growth of Bolshevism.» Churchill, tale til Mussolini, Roma 20. januar 1927.
[8] .   Martin Niemöller er strengt tatt en av de som veldig sent skjønte nazismens vesen, og hans personlige mot og integritet gjør ham likevel ikke til noe godt eksempel på fordømmelse av ekstreme bevegelser som vokser. Han meldte seg også som frivillig til fronten mens han satt i politisk fangenskap i 1939. «In 1935, for example, Niemöller told his Dahlem congregation: ‘the Jews have caused the crucifixion of God’s Christ…They bear the curse, and because they rejected the forgiveness, they drag with them as a fearsome burden the unforgiven blood-guilt of their fathers’.»  Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 207).