onsdag 1. oktober 2014

Ida Jacksons bok gjør fortiden levende og samtiden viktig.




Jeg må bare få uttrykke min begeistring for Ida Jacksons bok om hennes morfar som var SS-mann og frontkjemper. Det er en uvanlig blanding av kompetent presentasjon av historisk materiale og kloke refleksjoner om en type "mind set" som vi fortsatt kan observere midt iblant oss. Noen ganger når jeg leser bøker med dette tema føler jeg meg som en gammel, litt trøtt lærer med nok en bunke eksamensbesvarelser foran seg. Man leser, nikker og haker av, eller rister på hodet. Stoffet er fortrolig, nesten trygt. Til jul pakker far ut et par sokker og enda en bok om krigen.   

Men dette er London, folkens, med informasjoner og paroler om den aktuelle situasjon som er viktig å få formidlet. Dette er til ungdommen, en dristig erkjennelsesreise i realtime. På et eller annet vis klarer Jackson å overbevise om at hennes tema ikke er privat eller antikvert, boka er en amalgam av personlig erfaring, historie og aktuelle samtidsspørsmål. Den ryster oss våken. Ikke gjennom tabloide overdrivelser, men gjennom sitt store alvor, sin personlige, intense innestemme. Hun bruker ikke historien som en margarinkasse til å rope ut egne politiske hjertesaker fra. Denne historieformidlingen når inn i sin tid fordi den forener intenst personlig nærvær med faglig tyngde. Dette er en bok som bare Ida Jackson kunne skrive, og som hun bare måtte skrive. 

Hun tenker med historien, kryster ut så mye forståelse hun bare kan. Av fortiden, av hvordan dette har formet henne og hennes familie, av hva slags tankemønstre fra den gang som fortsatt preger samtidens offentlighet. Hun vil forstå hvordan hennes snille bestefar kunne ha deltatt i og bevisst stilt seg bak et av det forrige århundres verste politiske forbrytelser; nazistenes «vernichtungskrieg» mot Sovjet-Russland. Dette er intet unnskyldende forsvarsskrift. Ida Jackson har gjort det maksimalt vanskelig for seg selv, hun legger for dagen en uforferdet vilje til sannhet som kommer leseren til gode.  



Hun leter fram berøringspunkter, både ideologiske og psykologiske, hun sammenligner. Det er det mange innen historiefaget som er skeptiske til. Og mange oppfatter sammenligninger mellom aktuelle forestillinger og nazisme som «å hitle debatten», et sjofelt slugger-triks som er blitt misbrukt så til de grader at ingen tar det alvorlig lenger. Men som bl.a. historikeren Kåre Lunden har vært inne på, er tankeforbudet mot sammenligning og insisteringen på det singulære ved alle historiske hendelser umulig å opprettholde konsekvent, så sant en skal benytte språkets allmenne begreper. For egen del skjønner jeg godt skepsisen mot haltende analogier mellom fortid og dagens situasjon, mot å presse fortiden inn i et mønster som skal illustrere en aktuell agenda ved å gjøre både fortid og nåtid mer entydig enn det er dekning for. Men på den annen side skjønner jeg ikke hensikten med å studere historie hvis vår nære fortid ikke kan gi oss noen overførbare innsikter. 

For å kunne sammenligne ordentlig mellom tankefigurer og erfaringer fra nåtid og historie, må en skjønne at det er snakk om to ulike fenomen som kan ha noen viktige felles trekk som det kan være klokt å reflektere over. Det er ingen påstand om at vi befinner oss i en identisk situasjon. Jackson sammenligner politisk aktivisme og renhetstenkning - som hun selv erfarte som medlem av Rødt og AKP - med bestefarens forakt for de mer lunkne og opportunistiske delene av NS. Hun beskriver behovet for det radikale oppbrudd, ønsket om tilhørighet og den salige visshet om å tilhøre den lille flokk som har sett og gjennomskuet den store sammenhengen, hvem som står bak og trekker i trådene. Hun tar for seg rasistisk essenstenkning og sammensvergelsesteorier av nytt og gammelt merke. Uten hennes presisjon og framvisningen av visse forestillingers iboende logiske konsekvenser - noe de færreste av oss tenker igjennom -  ville sammenligningene ha framstått som polemiske overdrivelser. De er ikke det. De er refleksjonens disiplin over det politiske føleriet og det tankeløse gjenbruksmarkedet i utkanten av historiens skraphaug.

Hun beskriver soldaters kamperfaring som noen skjellsettende som gjør at du må ha vært der for å kunne forstå. Denne forståelsen mellom dem som «har vært der» blir viktig i møtet med den «normale» verdens uforstående anelsesløshet, ja en felles ekstrem-erfaring kan i mange tilfeller bli det viktigste, tross de høyst ulike ideologiske begrunnelsene for å dra ut i krigen. I krig er det lojaliteten til den lille gruppen som for de fleste er limet og motivasjonen, ikke propagandaen. Men dette er en politisk soldats historie. En idealist. Det skal i følge mange være en formildende omstendighet. Forfatterens ideologikritiske tilnærming ser det ikke slik.  



Gjennom den kompetente drøftingen av ideologiske og kroppslig erfarte berøringspunkt makter Ida å få en ideologisk overbevist nazist til å bli noe mer for leseren enn en pappfigur eller en ideologisk nåledukke. Det blir til et urovekkende møte med en person en blir både tiltrukket og frastøtt av. Og det er også en politisk bok, som på en dypt personlig, men samtidig saklig overbevisende måte, makter å vise noe av hva som står på spill, hvilke katastrofer ideer kan kaste enkeltmennesker og samfunn ut i hvis de blir omsatt i handling. Skolebibliotekarer i vårt langstrakte land - gakk hen og bestill! 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !