onsdag 24. september 2014

Lånt tid.




Det er sensommer i livet mitt. Fargene i lyset som forgyller dagene er blitt varmere, luften jeg puster i er blitt kald og klar. Den lar meg øyne detaljer langt, langt borte.                        
En septemberdag skjenker meg en langsom samtale med en god venn. Ennå kan vi sitte ute og la solen kjærtegne oss. Vi lukker øynene og vender ansiktene mot solen. Lik barn i et lunt hjørne av skolegården som snuser mot himmelen og venter utålmodig på sommeren som bare ligger og venter der foran. I et hav av tid.

Men tiden kan godt bremse litt nå. Min sommer har alt pakket sakene og rasler utålmodig med nøklene. På tide å dra, mumler den, vi er allerede sent ute. Høsten har alt laget linjer av hvitt på fjelltoppene.

Det hvite er en mørk påminnelse, lik grå hår rundt et aldrende ansikt. Om hva en har i vente, om hva som ugjenkallelig er forbi. Akkurat nå er det stille. Akkurat nå er alt dette vakre ennå her. Jeg kjenner et blaff av kulde i et plutselig vinddrag. Det rasler svakt i løv, og jeg forestiller meg sandkorn som faller i et timeglass. Jeg tenker på deres fall, deres tause slaveri under en nådeløs tyngdelov som uten unntak drar oss alle ned mot jorden. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !