 |
| Les den på Kindle |
Nær livet-opplevelser.
Olga er en gammel kvinne som ønsker å nå sin datterdatter.
Det er på mange måter for sent, de får ikke til å snakke med hverandre. Hvor
mye de enn har til felles, hvor nært de enn står hverandre; de kan ikke snakke
sammen om de viktige tingene. Datterdatteren har reist til USA, bort fra sin
gamle mormor som fostret henne etter at moren døde. Det ble for tett og nært,
hun fikk ikke puste, folde seg ut. Olga skjønner det, vet av erfaring hvor
nødvendig det kan være å skape et rom rundt seg som er sitt eget. Likevel er
tanken på å snart skulle forlate denne verden uten å ha fått meddelt seg til
den en står nærmest for umulig. Så hun skriver i stedet. Brev som aldri blir
sendt, men som en gang skal leses når hun selv er død og borte. "Gjennom
det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde
tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt."
I de dagbok-aktige
opptegnelsene søker hun å nærme seg de viktige og vanskelige tingene som angår
dem begge. Sin egen oppvekst, de erfaringer og lærdommer hun har tatt vare på.
Sin egen datter, som hun prøvde å ikke kvele med påtvungen intimitet, som hun
prøvde å forstå, og som hun mistet. Først billedlig, gjennom en kontakt som langsomt frøs
til, siden i bokstavelig forstand, i en bilulykke. Dette danner
"settingen", bakgrunnen for hennes nære samliv med sin datterdatter.
En epoke som nå er over, men som fortsatt spiller en viktig rolle i begges liv.
Det
eldgamle epigram "kjenn deg selv" blir ofte utlagt som "kjenn på
dine egne følelser". Men det er jo bare en begynnelse. I en intimitetskultur som ofte assosierer
intellekt med følelseskulde, er det interessant og oppløftende å lese denne
romanen. Her er det ikke bare tale om å føle sterkt og ekte, en forsøker også å forstå seg selv og den andre. Til det kreves det et lite skritt tilbake, en
avstand, slik at en kanskje kan lese en slags beskjed ut av følelsenes kaotiske
tegn.
Olga har denne usentimentale, selvdistanserende evnen til å forstå
hvordan egne karaktertrekk og erfaringer kan sette rammer og premisser for
andres utspillelse av sin rolle. Hvordan vi blir hverandres fangevoktere uten å
ville det. Dette er noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om
generasjonsmotsetninger. Men dette er ingen byggekloss-roman, hvor en til slutt
regner seg fram til hvorfor alle må oppføre seg slik de gjør. I det menneskesyn
romanen formidler finnes det en slags humanistisk strenghet, en betoning av
ansvar for hvordan vi forvalter våre liv, også når kortene vi har fått utdelt
ikke er de beste.
Essensielt er det poeng at våre opplevelser i livet bare et
stykke på vei bestemmer hvem vi er; også vår tolkning og refleksjon omkring våre erfaringer bestemmer hvilken
rolle de skal få spille. Under lesningen ble jeg slått av hvor klok noen evner å bli av sine sår, der så mange av oss først og fremst blir hemmet av
dem. Det er nettopp denne evnen til å forstå og vise forståelse som gjør at
hovedpersonen evner å komme nær sin datter, overskride sin egen begrensning og
ha noe å si henne. Jeg mener - hva slags monster skulle det være som ikke
skulle bli beveget av det imøtekommende og varme mennesket som linjene
avspeiler.
Boka
tematiserer dilemmaet mellom to ideal: å gi hverandre frihet og å bry seg om
hverandre. Det merkelige er jo at romanens plot fungerer - det virker opplagt
at dette er nettopp Olgas dagboksnotater til sin datterdatter, og ikke det Hamsun kalte en "altså-bok"om livskunst. Flere av passasjene er en ren språklig nytelse, så
assosiasjonsrike, fortettede, billedskarpe. Slik fargene kan bli det om høsten, hvor det finnes tid til å sanse omgivelsene på nytt, og hvor de ofte fremstår i en fylde og en klarhet som en hektisk sommer aldri kan gi.