onsdag 14. mai 2014

Vondt i venstresida? En bekymringsmelding




Espen Goffeng: Vikeplikt for høyre


Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.


Slik ordla Marthe Michelet seg i en Dagblad-kronikk med tittelen «Brun feminisme». Den boken jeg skal omtale kan paradoksalt nok hevdes å ha et lignende siktemål, selv om forfatteren angriper saken fra en annen vinkel.

Vi rekker sjelden å få et informert og reflektert forhold til vår egen kaotiske samtid. Dessuten forkludrer fakta ofte våre grunnleggende forestillinger og kan ofte dra oss motstrebende i en annen retning enn det vi hadde tenkt. Oftest nøyer man seg med en slags politisk lakmustest: Hvem er på parti med de som hevder A? Folk som frykter innvandrere. Ja vel, altså må B være riktig. Eller litt mer subtilt: Hvem får vann på mølla hvis jeg offentlig støtter A – som i og for seg kan ha rett – og hvorfor skal jeg hjelpe disse dystre kreftene med å levere argumenter som passer deres agenda, som jeg ikke støtter.

Goffeng starter med en prolog som både gir et inntrykk av hvorfor han skrev denne boka og hvordan den sjangermessig bør forstås. Hans forsøk på å unngå noen misforståelser og vranglesninger har nok rot i egne erfaringer. En kan nok være uenig med flere av hans konklusjoner og vektlegginger, men det tjener forfatteren til ære at han ikke gjør noen forsøk på å skjule egne verdistandpunkt bak vitenskapelig sjargong, samtidig som han gjennom utførlige sitater fra mange kilder begrunner sine konklusjoner. Dermed blir boka også verdifull som tidsbilde. For norsk kultur er som all moderne kultur i stadig forandring. Og jeg deler forfatterens håp om at bokas kritikk av venstresiden snart må være å betrakte som beskrivelser av et tilbakelagt stadium.

Men hva er forfatterens ærende? De er egentlig ganske mange, viser det seg. Det er bokas styrke og svakhet.

Det begynner med en skissemessig gjennomgang av kampen for likestilling i Norge som hamrer inn to poeng: kampen for kvinners borgerrettigheter har vært et anliggende for venstresiden. Den ble motarbeidet fra borgerlig hold, men etter hvert som den urbane liberale delen av borgerligheten skilte lag med politiserende kristendom ble kirken den instans som lengst holdt ut i kampen mot kvinners rettigheter (eller bekjempet normløshet og oppløsning av familien etc. – slik mange kristenkonservative ville ordlegge seg). Religion ble tidlig anerkjent av venstresiden som et viktig hinder for kvinnefrigjøring. Hvorfor blir religionskritikk så nølende når det kommer til Islam eller brutale praksiser fra klanstyrte samfunn, undrer Goffeng.

Kapitlet om omskjæring er ikke for sarte sjeler. Debatten om hvordan en bør forstå denne praksisen er ikke ny. Men jeg tror stadig færre deler den forståelsesfulle holdningen Hege Ulstein ga uttrykk for i 2010. Her har det nok skjedd en dreining i retning av en mer entydig fordømmelse. Goffengs engasjerte prosa gir oss gode grunner for det. Når det gjelder det langsomme globale oppbruddet fra praksiser med omskjæring og barneekteskap, så er bildet ganske dystert. Selv om ikke alt er knyttet til religion så er motstanden mot lovbeskyttelse for disse utsatte gruppene stor hos de skriftlærde.

Endringer i denne kulturen møter motstand fra mange religiøse ledere. De som kjemper mot barneekteskap blir jevnlig kalt apostater, dette med henvisning til profeten Mohammed og hans ekteskap med 6 år gamle Aisha. Protester mot nye lover om barneekteskap i Yemen er oftest mye større enn de for slike lover, og de har støtte fra skriftlærde. En lov mot barnebryllup som ble stoppet av Council of Islamic Ideology i Pakistan i Januar 2016 fordi den var «anti-islamsk», er bare et av mange eksempler på det.

Det er i det hele ganske mistrøstig lesning å komme seg gjennom de mange eksemplene på æreskultur som dokumenteres. Det er jo ikke at det er helt nytt stoff, men det er noe annet å lese en slik overveldende faktasamling som får fram omfanget og det groteske og på mange måter deformerende ved disse praksisene. Hadde det enda bare vært noen imamer som forsvarte kollektivets brutale overstyring av det vi har vent oss til å betrakte som våre berettigede individuelle friheter, ja menneskerettigheter. Men det er oftest de nærmeste i familien som opprettholder slike praksiser:

Azra Gilani – selv en muslimsk mor – bekrefter dette bildet i en kronikk i Aftenposten hvor hun ber muslimske mødre våkne. Hun nevner blant annet at noen mødre truer sine døtre med vold og drap om deres jomfruhinner ikke er intakte ved bryllupet. Ekstra absurd blir jo dette med tanke på at jomfruhinnen som den ofte blir oppfattet er en myte som ingen ung jente kan trylle frem. Jenter blir altså ifølge Gilani truet på livet av sine egne mødre om de ikke passer på å ha intakt noe som faktisk ikke finnes. Om ikke det ga deg gåsehud, så må du lese det en gang til. Izra Zariat skriver også om dette i sin kronikk «Kvinner som knuser kvinner». «Det er mødrene, søstrene, tantene, kusinene og andre kvinner i miljøet som utgjør selve hjertet i æreskulturen. De overvåker. De truer. De slår. Og iblant dreper de, skriver hun, og konkludere med at det æresbaserte patriarkatet kun overlever på grunn av aktiv støtte fra kvinner.

Goffeng siterer også mange av de modige stemmene som har brutt ut av denne skam- og ærbarhetskulturen. Og kavalkaden av dokumentasjon gjør det vanskelig å fastholde påstander fra enkelte feminister om at det er «kulturrasistisk» å peke ut visse deler av samfunnet som mer undertrykkende enn andre ettersom menn undertrykker kvinner over alt. Spørsmålet er hva en gjør med denne kunnskapen, hvordan vi som medborgere snakker om dette. At dette representerer et ekte dilemma virker Goffeng lite lydhør for.

Fjerde kapittel handler om venstresiden unnlatelsessynder.

Hovedkritikken handler ikke om aktiv støtte til livssyn og holdninger som er direkte kvinnefiendtlige, men om en feig unnfallenhet fra et politisk miljø som ellers har en strålende tradisjon for aktiv protest. 

Jeg kan bare slutte meg til forfatteren når han har følgende kommentar til eksempler på feminister som tier av frykt for at «FrP vil klatre høyere på meningsmålingene»:

Det er veldig fristende å legge slik tankegang på feighet eller politisk opportunisme. Selv om det selvfølgelig også kan ligge en reell frykt for vekst på høyresiden bak. Uansett er det feil. Korttenkt. Ikke formålstjenlig. For dette er altså feminister som er redde for å uttale seg grunnet rasismeanklager fra sin egen venstreside.

Hvorfor legger Goffeng så mye flid i å dokumentere at så mange av våre nye landskvinner har opplevd dette som et svik fra vestlige feminister? Fordi han mener det vil skade venstresidens troverdighet i fortsettelsen hvis man later som om så ikke er tilfelle. Og fordi det fortsatt er fra venstresiden han venter seg et pådriv for å skape holdningsendringer på disse områdene. Og en aktiv støtte til de som kritiserer slike praksiser fra innsiden av miljøene.  


Det nyttige arbeidet som ulike krisesentra og barnevern har utført gjennom årtier blir omtalt i anerkjennende vendinger. Men deres rolle er altså en annen og lite kompatibel med den offentlige kampen om våre holdninger. Dette er med andre ord en lojal kritikk fra innsiden, skrevet av en antirasist og engasjert tilhenger av likestilling. Forhåpentligvis blir bokas budskap ikke fordreid til det ugjenkjennelige og avvist som krenkende av identitære årsaker selv om den setter «oss» (vi feminister, vi antirasister på venstresiden) i et lite flatterende lys. Er det et rettferdig lys, eller er det polemisk kirsebærplukking av fakta som bedrives? Jeg kan for lite om dette til å kunne vekte informasjonen. Men sitatene står der, og det skal godt gjøres å feie dem alle under teppet.

Kapitlet om ytringsfrihet er et engasjert velskrevet innlegg, skrevet i den store tradisjon av «Whig history» der ytringsfriheten, provokasjonen, krenkelsen av tabuer blir fremstilt som selve motoren i samfunnets evne til å utøve kritikk av makten og derigjennom skape fremgang og forbedring. Den kan med andre ord virke litt ureflektert overfor de paradokser og tvetydigheter historien frembyr på dette området. Goffeng siterer Stephen Pinker som hevder at våre samfunn er veldig mye mindre voldelige nå enn de noen gang har vært (omstridt tese) og at denne generelle siviliseringen sammenfaller med en voldsom ekspansjon av det skrevne ord. Han slutter seg til dette som en plausibel forklaring på «den humanitære revolusjonen». Jeg deler nok ikke herrenes optimisme. Det finnes sammenfall i tid med voldsom ekspansjon av det skrevne ord og orgier i vold som går i stikk motsatt retning: Weimar-republikken eller Sentral-Europa på 1600-tallet kunne nevnes. Men en kritisk nyansering av denne posisjonen vil kreve en egen artikkel. Og det dementerer ikke Goffengs hovedpoeng om nødvendigheten av en kritisk offentlighet. Og om det hårreisende ved at trusler om vold igjen har blitt en viktig faktor å regne med for dem som driver religionskritikk i Europa.

Gjennomgangen av Rusdie, Jyllandsposten- og Charlie Hebdo-saken er lite lystelig lesning. Det viser hvilket opportunistisk forhold mange har til ytringsfrihet, også mange av dem som lever av å ytre seg i offentligheten, forfattere og intellektuelle. Selv om rammen er en argumenterende pamflett blir dette også en verdifull dokumentasjon av historisk interesse, rik på kildehenvisninger og utdrag av intervju som forfatteren har gjort med flere av aktørene.

Diskusjonen om det som med et svensk låneord er blitt hetende «åsiktskorridoren» er også leseverdig. Det kan beskrives for hva som er mulig å hevde uten å bli gjort spedalsk via beskyldninger om rasisme, og den tilbaketrekningen fra arenaen som mange foretrekker under slike forhold. Her lener forfatteren seg ikke bare til egne erfaringer, men også til nyere forskning på forholdene i Norge.

En slik debatt var spørsmålet om hva som var fornuftig innvandringspolitikk og bruk av ressurser. Her hentes argumenter fra bl.a. Colliers forfatterskap.

Det er i det hele en ganske vidtfavnende bok, med analyser og lesefrukter fra en ganske bred palett. Noen vil sikkert si at det hele blir for sveipende og generaliserende. Stilen kan minne om Thomas Hylland Eriksens prosa på en god dag. Og der Eriksen problematiserte og «dekonstruerte» de selvsagte og ureflekterte forestillingene om det nasjonale drar Goffeng til felts mot «nowheres» som stempler alle slike forestillinger som farlige og potensielt brune. Men det er i Goffengs dialog-stil at han inviterer den samme Eriksen til en prat som i alle fall dementerer noen av fiendebildene og vranglesningene av ham på høyresiden. 


Sitatene og referansene er mange, og det innbyr til videre lesning. Et av kjerneforestillingene er at et viss monn av felles identitet er nødvendig for et solidarisk prosjekt som det norske samfunnet på mange måter er. Ja endatil kamp mot sjanseulikhet som ikke gjør holdt selv når urettferdigheten blir begrunnet kulturelt – med andre ord et viss monn av homogenitet. Denne formen for kulturkonservatisme og oppholdende strid mot raske forandringer er ikke noe nytt på venstresiden. Bård Vegard Solhjell «Uro» blir nevnt, Brox kunne nevnes. John Rawls blir også anerkjennende sitert om behovet for å sette opp yttergrenser for toleranse og farene ved for mye pluralisme.

Det er ikke lett å se hvordan denne kulturkonservative vendingen lar seg sømløst forene med de optimistiske innledningskapitlene om ytringsfrihetens og opplysningens velsignelser. Men det er uansett viktig å hente fram sitater fra patente tenkere på venstresiden

for å vise at bekymringen om et atomisert samfunn – et samfunn hvor «vi» ikke lenger er en samkjørt befolkning - ikke trenger å pakkes inn i nasjonalisme og xenofobi fra ytre høyre. Venstresiden kunne med hell tatt opp denne debatten med andre fortegn og med grunnlag i sine egne tanker, og med dette fått en nødvendig diskusjon opp på et nivå som er konstruktivt og avhjelpende. Vi er nødt til å forholde oss til det norske samfunnets absorberingsevne om dette skal fungere godt over tid, og om den følelsen av samhold, likhet og tillit som venstresiden tradisjonelt har vært opptatt av skal fungere. Tillit er det viktigste her. 

Jeg synes forfatteren kommer leseren i møte med åpent visir og åpner opp for en konstruktiv og viktig debatt. Det er en lojal kritikk en kan være mer eller mindre enig i, men i alle fall ikke bør avvise ved hjelp av misvisende etiketter. Jeg lar denne epistelen tone ut med nok et sitat, denne gang av Sylo Taraku, som kommenterer sentrum-venstres berøringsangst med de problematiske sidene ved innvandring:

Når de ikke gjør jobben, tar populistene på seg rollen som forsvarere av liberalismen og velferdsstaten, men de gjør det fra et illiberalt ståsted. Dermed får vi den paradoksale situasjonen at likestillingen forsvares av de reaksjonære, ytringsfriheten av de som stadig angriper mediene, velferdsstaten av de som setter svake grupper opp mot hverandre, og nasjonalt samhold av de som splitter.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !