torsdag 25. desember 2014

Julemiddag

     
                                

Nei takk, jeg er forsynt. Nei vi behøver ikke dele den siste resten av salaten bare fordi det ble litt igjen etter at vi alle hadde spist oss hinsides mett. Ja, jeg har så smått passert 50 og lider fortsatt ikke av underernæring som du kanskje ser, og jeg burde strengt tatt være stor nok nå til å bestemme slikt selv. Og nei, barnebarna er ikke noen utakknemlige beist selv om de ikke har lyst på noen tørre julekaker du har lagt ned slikt et stort og meningsløst arbeide i å bake. Og det til tross for at vi ca. annenhver jul har forklart deg at ingen av oss ungene egentlig har hatt lyst på småkaker siden en eller annen gang i forrige årtusen og barnebarna i grunnen aldri har likt dem. 

Og nei, det er ikke skammelig at du ikke har noe annet å by på som de kan proppe i seg til kaffen. Det er faktisk helt i skjønneste orden, du behøver ikke gjøre det til noe problem.
Det er ikke synd på noen av dere. Ungene har, som du har vært vitne til, langet i seg av julemiddagen, noe som må tilskrives det faktum at de nettopp har stått opp etter utrolig mange timers søvn. Riktignok på en tid på døgnet hvor dere har vært våken i mange timer, men det er naturligvis ulike måter å innrette seg på når man har fri. Det er for øvrig grunnen til at vi kom 5 minutter for sent, etter å ha fremsagt våre bønner foran en stengt baderomsdør som vi trodde aldri skulle åpne seg. 

Men nå sitter vi nå her og kunne i prinsippet tenke oss å prate om noe annet enn mat. Har dere lest noe, sett en film, fått med dere en nyhet, et eller annet som kunne sparket i gang en samtale som kunne streife innom noe allment, heve blikket over tallerkenkanten og vi kunne røpe litt for hverandre av hva vi tenker om verden og menneskene. Må vi alltid ende opp med å snakke om dette hyperkonkrete, hva dere spiste i går, hva dere skal spise i morgen, om middagen smakte. Ja den smakte fortreffelig. Ikke desto mindre blir et vanlig dødelig menneske til sist mett. Og man blir som barn igjen og vil ned fra bordets manérer og disiplin. Samtidig føler man seg gammel og mett av juledager og tvingsomme samtaler hvis eneste formål er å holde den store tausheten fra livet. 
Den omforente tausheten over felles minner og gamle tema som det ikke nytter å snakke om. Fordi nå å skulle snakke om gamle dager og alt det som en gang var oss så viktig virker like fånyttes som et forsøk på å reparere et ødelagt spindelvev. Og fordi hverdagene våre nå er så ulike er det umulig å forklare hva de går ut på. Det er vel derfor dere nesten aldri spør oss om dem heller. Ja nå må dere bare spise, sier mor. Ja, det er visst det vi må.    

                                  

 


Pappa, hvorfor blir du så mutt og stille når vi er på julebesøk, spør yngstejenta når vi blir stående i et lyskryss på vei hjem. Jeg vet ikke, svarer jeg. Det er nå ikke helt sant tenker jeg, og forsøker å samle tankene til et ærlig svar. 
Det er de små tingene som går en på nervene. Jeg stirrer febrilsk mot det røde lyset som om jeg hadde en lang kø av julestressede bilister bak meg og måtte passe på for å ikke forsinke deres verdifulle tid med et dyrebart sekund med min gammelmannsfomling med girspaken. Men jeg ser ingen biler i speilet. Det er bare oss her, og jeg rensker halsen med et kremt, men sier ingen ting. 

Det er vel sånn det begynner, tenker jeg i det det blir grønt og bilen igjen kommer i bevegelse. Jeg kremter en gang til og kommer på hvordan ungene pleide å herme etter den kremtinga da de var yngre. De har slutta med det nå. Trodde egentlig jeg også hadde slutta med den uvanen, men jeg gjør det visst når jeg blir nervøs. Nå ruller de sikkert bare diskret med øynene og tier når jeg glemmer meg bort. Det er sånn det begynner. En dag merker du at du er blitt gammel. Og vi tier fortrolig sammen over en rekke tema mens vi ruller hjem til julefreden.