onsdag 25. juni 2014

Susanna Tamaro: "Gå dit hvor hjertet fører deg"


 
Les den på Kindle

Nær livet-opplevelser.

Olga er en gammel kvinne som ønsker å nå sin datterdatter. Det er på mange måter for sent, de får ikke til å snakke med hverandre. Hvor mye de enn har til felles, hvor nært de enn står hverandre; de kan ikke snakke sammen om de viktige tingene. Datterdatteren har reist til USA, bort fra sin gamle mormor som fostret henne etter at moren døde. Det ble for tett og nært, hun fikk ikke puste, folde seg ut. Olga skjønner det, vet av erfaring hvor nødvendig det kan være å skape et rom rundt seg som er sitt eget. Likevel er tanken på å snart skulle forlate denne verden uten å ha fått meddelt seg til den en står nærmest for umulig. Så hun skriver i stedet. Brev som aldri blir sendt, men som en gang skal leses når hun selv er død og borte. "Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt." 

I de dagbok-aktige opptegnelsene søker hun å nærme seg de viktige og vanskelige tingene som angår dem begge. Sin egen oppvekst, de erfaringer og lærdommer hun har tatt vare på. Sin egen datter, som hun prøvde å ikke kvele med påtvungen intimitet, som hun prøvde å forstå, og som hun mistet. Først billedlig, gjennom en kontakt som langsomt frøs til, siden i bokstavelig forstand, i en bilulykke. Dette danner "settingen", bakgrunnen for hennes nære samliv med sin datterdatter. En epoke som nå er over, men som fortsatt spiller en viktig rolle i begges liv.

Det eldgamle epigram "kjenn deg selv" blir ofte utlagt som "kjenn på dine egne følelser". Men det er jo bare en begynnelse.  I en intimitetskultur som ofte assosierer intellekt med følelseskulde, er det interessant og oppløftende å lese denne romanen. Her er det ikke bare tale om å føle sterkt og ekte, en forsøker også å forstå seg selv og den andre. Til det kreves det et lite skritt tilbake, en avstand, slik at en kanskje kan lese en slags beskjed ut av følelsenes kaotiske tegn. 

Olga har denne usentimentale, selvdistanserende evnen til å forstå hvordan egne karaktertrekk og erfaringer kan sette rammer og premisser for andres utspillelse av sin rolle. Hvordan vi blir hverandres fangevoktere uten å ville det. Dette er noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om generasjonsmotsetninger. Men dette er ingen byggekloss-roman, hvor en til slutt regner seg fram til hvorfor alle må oppføre seg slik de gjør. I det menneskesyn romanen formidler finnes det en slags humanistisk strenghet, en betoning av ansvar for hvordan vi forvalter våre liv, også når kortene vi har fått utdelt ikke er de beste.

Essensielt er det poeng at våre opplevelser i livet bare et stykke på vei bestemmer hvem vi er; også vår tolkning og refleksjon omkring våre erfaringer bestemmer hvilken rolle de skal få spille. Under lesningen ble jeg slått av hvor klok noen evner å bli av sine sår, der så mange av oss først og fremst blir hemmet av dem. Det er nettopp denne evnen til å forstå og vise forståelse som gjør at hovedpersonen evner å komme nær sin datter, overskride sin egen begrensning og ha noe å si henne. Jeg mener - hva slags monster skulle det være som ikke skulle bli beveget av det imøtekommende og varme mennesket som linjene avspeiler.
             
Boka tematiserer dilemmaet mellom to ideal: å gi hverandre frihet og å bry seg om hverandre. Det merkelige er jo at romanens plot fungerer - det virker opplagt at dette er nettopp Olgas dagboksnotater til sin datterdatter, og ikke det Hamsun kalte en "altså-bok"om livskunst. Flere av passasjene er en ren språklig nytelse, så assosiasjonsrike, fortettede, billedskarpe. Slik fargene kan bli det om høsten, hvor det finnes tid til å sanse omgivelsene på nytt, og hvor de ofte fremstår i en fylde og en klarhet som en hektisk sommer aldri kan gi.
                              
                                              

torsdag 12. juni 2014

Skrapslått.





Det er et av disse mange ord som kanskje ikke lenger duger
hvis en ønsker å si noe om sin far på sitt mors mål
Jeg strever både med å forstå og å gjøre meg forstått
når jeg tenker på ham
og alt det som en gang var vår felles verden

Vi omgikk den og hverandre med slik fortrolighet
Taus kunnskap, kroppslig erindring.
Livsverden, heter det på fint. Lebenswelt.
Vi hadde andre ord. De virker rare, fremmede og døde nå
Det er ord som de jeg nå omgås neppe kan forstå.
Jeg er en flyktning fra et fremmed land og en svunnet tid
Og jeg gjør skrapslått blant henlagte, regnvåte minner
og solgulnede bilder fra glemte somre.

Så er heimjorda høstet for siste gang
av oss
Nå gjenstår bare skrapslåtten
så ikke ugresset skal ete seg innover fra kantene,
ikke spre sine frø inn over engene,
og ikke som kvasse ord og vonde minner
gjøre våre dagers travle arbeid
forgjeves
og til ingen nytte

Det blir stadig mer, det tar aldri slutt
tenker jeg, i det jeg slipper gassen og svinger inn på tunet med dagens første lass
Husket jeg å lukke porten, var det kviger utenfor gjerdet
Burde jeg kanskje bestille frø nå, har jeg nok rundballeplast
Er det den illevarslende eimen av frostvæske jeg aner
gjennom duften av fuktig gras
Hva mente hun egentlig med den kommentaren i går
Er det meldt regn til helga
Bestilte jeg diesel?  


Jeg åpner opp bakvinduet og skotter bakover mens jeg rygger på plass
Der ser jeg pappa stå og svinge ljåen. Velsignet være ham for det
Hvem skal klare over alt sammen når han er borte,
når vi selv er blitt for gamle og slitne, når det vi driver med er for dårlig og for smått
Han står ved elvekanten mellom karve og løvetann,
bruker riva og legger ugraset inn på jordet
Så kan vi svanse bort svineriet og la oksene velge og vrake
hva som er brukbart og hva vi må kaste
når denne lange dagen vår omsider blir til kveld
hvis alt går bra
hvis alt holder

Det skal bli fint, det skal se stelt ut
jeg skal dra i stoppknappen, la det bli velsignet stille
lytte til tjelden og måkene og elvesuset
og fin-trø langsomt etter veien
uten mål og mening
Uten å huske på å ta med syrekanner
Uten å telle lass
Some day soon.



«Det er et fint sted dere har her», kvitret turisten begeistret.
Ja, det er fint dette stedet på jorden som vi en tid kalte vårt.
Et lite øyeblikk bare, så skal vi riktig ta det i øyesyn
Et spørsmål om behovsutsettelse, disiplin, måloppnåelse
Det er et spørsmål om dager, bare

Dager som blir til år 
i en slags permanent unntakstilstand
De løp som solvarm sand mellom fingrene
så er vi ferdige
så er det over



En langsom, regnvåt sommerdag med utsikt over bakgårder
badet i et hav av fuktig grønt
fra gata hører jeg hjulene hviske ømt mot den våte asfalten
Ørsmå dråper av yr legger seg svalt om pannen
Takrennevann som mumler lavmælt for seg selv
Det er ganske stille nå, og ingen ting som haster
men heller ikke noe sted å rømme
når lukten av vått gress tar seg til rette som en ubuden gjest
i minnenes mediatek

I minnet spirer alt du ikke rakk å gjøre
og alt du ikke sa
og alt som ikke var sånn ment
Og ingen far kan gi av sine morgentimer
til å meie ned og rake bort og kjøre vekk
En ljå er hengt på plass og samler støv og minner
Den geiper spottende og rustent mot deg sitt «for sent». 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !