onsdag 25. desember 2013

Torgrim Eggens bok om Berlin - frech wie Oscar







Hvordan nærme seg noe så stort, uensartet og uoversiktlig som Berlin? Torgrim Eggens prosjekt er et slags Over Ævne 3.0 – han velger seg ikke ut et avgrenset spesialtema han trygt kan bringe i havn, dette er intet mindre enn boka om Berlin, mit alles drum und dran. Og han kommer unna denne ville ferden bare med et par småskrammer i form av noen unøyaktigheter. Scheiss drauf, dette var en berusende tidsmaskin som drar leseren gjennom en rekke nøkkelbegivenheter i europeisk historie, et stort galleri av miniportretter, fortettede oppsummeringer av bindsterke verk om kompliserte tema. Hvordan skrive en bok som kun har byen Berlin som geografisk fellesnevner, men som i likhet med byen har tråder i alle retninger, uten selv å havne i spagaten?





Eggen har ikke bare frekkhetens nådegave overfor oppgaven. Det er en rekke fallgruver han danser forbi. Den personlige tonen kunne tippet i retning av et selvportrett med Berlin som kledelig bakgrunn. De mange temaene kunne gjort dette til en kjedelig, leksikalsk opplisting. Men Eggen har et litterært driv og et personlig nærvær i teksten, en forfatterstemme hvis autoritet står og faller ved sin presisjon og sin muntre seriøsitet. Gang på gang blir jeg slått av hans blikk for det vesentlige, og for den talende detalj. Så mye fortettet info uten å forbryte seg mot litteraturens 1. bud: Unngå å kjede leseren. 

Enkelte forfatteres angst for at leseren skal duppe av skinner igjennom i form av en nervøs, høyrøstet kvikkas-journalistikk der store tema serveres i lyn-tempo, servert i språkets mest glorete farger. Med alderen er jeg blitt mer og mer surmaget not amused overfor slikt. Noen har plassert Eggen innenfor sjangeren gonzo-journalistikk, en slags dandy-aktig sjanger der forfatteren står i veien som en bredbent, irriterende linselus foran sitt eget stoff. Slike anklager synes jeg treffer dårlig, selv om Eggens personlige tone er umiskjennelig til stede hele veien. Han skriver historie ved å fortelle historier. Det stiller enorme krav til presisjon hvis en ikke skal havne i den subjektive fella som vi kan kalle «da krigen kom fikk tante endelig leid ut kvistværelset»-syndromet. Men Eggens teft for den muntlige og anekdotiske er på forunderlig vis forlenet med autoritet og tyngde når han gjennom noen oppsummerende bisetninger kommenterer store tema. Å gjøre det uten å havne i de sveipende beskrivelser uutholdelige lighthet vitner om solid sakkunnskap og språklig presisjon. Den kjedelige amatør skal ha med alt han kan, Eggen derimot, skal haste innom en rekke tema, og må nøye seg med det vesentligste.

Nå er jeg nerd og interessert på forhånd i mye av det boka er innom, og under lesningen tar jeg meg i å nikke anerkjennende til deler av den, slik gamle mannfolk pleier å nikke til enda en bok om krigen de har fått til jul. Men noe av stoffet hadde jeg nada forkunnskaper eller interesse for i utgangspunktet, og måten det fengslet meg bestyrker min mistanke om at denne boka kan være en skikkelig appetittvekker for folk som ikke er innforstått med henfarne størrelser fra det forrige årtusen. Ick fand das Buch jans knorke! Så for at ikke dette skal tippe over i det alt for panegyriske, må jeg være det tyskere kaller en «Klugscheisser» og pirke borti noen detaljer som skurrer:

Klamottenberg betyr en haug med klær, ikke en haug med søppel. [Her tar jeg feil så det suser - ordet har begge betydninger - jeg lar det stå sånn, til spott og spe for meg selv, og til advarsel for lesere mot å gå ut fra at man kan noe som helst sikkert om språk]
«Berliner Rot» er så vidt vites intet innarbeidet begrep på tysk for en bestemt hårfarge, det var bare en tittel som ble valgt av en norsk blogger.[ups.. nyere forskning viser at her er det trolig forfatteren som got the facts right og ikke jeg]
Victor Klemperers dagbøker ble skrevet i Dresden, ikke Berlin.

Men alt dette er for alt det jeg vet allerede korrigert i det siste opplaget av boka. Den er en lettlest «teaser» til dagens Berlin, og til å begrave seg i historien som byen er så full av. En utmerket anledning til å løfte blikket over Norges grenser, til den europeiske byen hvor så mye av vår felles historie fortetter seg.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !