tirsdag 1. oktober 2013

Om dumhet og menneskeforakt. Dietrich Bonhoeffer på norsk.





Hvem var Dietrich Bonhoeffer? En modig tysk prest som april 1933 utga pamfletten Die Kirche vor der Judenfrage, der han på teologisk grunn gikk i rette med det økende jødehatet som vokste frem rundt ham. Han var hovedforfatter sammen med Hermann Sasse på den lutherske Bethelbekjennelsen i 1933 som klart tok avstand fra nazistenes jødehat.
Den 7. februar 1945 ble Bonhoeffer overført til det strengt bevoktede KZ Buchenwald. Han var nå under mistanke for å ha deltatt i attentatet den 20. juli. I morgendemringen den 9. april ble Dietrich Bonhoeffer henrettet. 

Jeg har oversatt en tekst Bonhoeffer skrev i nazistenes fengsel. Den handler om den formen for dumhet som visse regimer med et visst hell spiller på. Vi har lett for å se at det han beskriver kan være treffende i nazismens tilfelle. Jeg tror refleksjonene kan anvendes på flere tilfeller der angst og hat får en fremtredende plass i det offentlige ordskiftet. 

Om dumhet.

Dumhet er en farligere fiende av det gode enn ondskap. Mot ondskapen kan en protestere, den lar seg blottstille, i nødsfall lar den seg forhindre med vold. Ondskapen bærer alltid med seg kimen til sin egen selvoppløsning gjennom å etterlate et ubehag i mennesket. Mot dumheten er vi vergeløse. Verken gjennom protester eller bruk av vold kan en oppnå noe, å oppgi grunner hjelper ikke, fakta som motsier fordommer behøver man ikke tro på – i slike tilfeller blir den dumme sågar kritisk – og når slike fakta er ufravikelige kan de bli skjøvet til side som ubetydelige enkelttilfeller. I slike tilfeller er den dumme i motsetning til den onde fullstendig fornøyd med seg selv, ja han blir sågar farlig fordi han i slike tilfeller gjerne blir offensiv. Derfor er forsiktighet mer påkrevd overfor den dumme enn den onde. Aldri mer vil vi forsøke å overbevise den dumme ved å oppgi grunner; det er meningsløst og farlig. 





For å forstå hvordan vi skal få bukt med dumheten må vi forsøke å forstå dens vesen. Så mye er sikkert; den er ikke i første rekke en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes dumme mennesker som intellektuelt sett er høyst mobile, og det finnes intellektuelt tungnemme som er alt annet enn dumme. Slike overraskende oppdagelser gjør vi i bestemte situasjoner. Dermed får en inntrykk av at dumhet i mindre grad er en medfødt defekt enn at mennesket under visse omstendigheter blir fordummet, henholdsvis lar seg fordumme. Videre kan vi observere at mennesker som lever avsondret og alene sjeldnere viser denne defekt enn de som ut fra legning eller omstendighetenes tvang lever i andres selskap. Følgelig synes dumhet i mindre grad å være et psykologisk enn et sosiologisk problem. 





Dumhet er en bestemt form for påvirkning av mennesker fra historiske omstendigheter, et psykologisk biprodukt av visse ytre forhold. Ved en nøyere betraktning viser det seg at ved enhver sterk ytre maktutfoldelse av politisk eller religiøs art vil en stor gruppe mennesker bli slått av dumhet. Ja det ser faktisk ut til å være en sosiologisk-psykologisk lovmessighet. Den enes makt trenger den andres dumhet. Denne prosessen medfører ikke at visse – i dette tilfelle intellektuelle – begavelser plutselig forkrøples eller faller bort, snarere at mennesket frarøves sin indre selvstendighet under inntrykket av maktutfoldelsen og avstår fra å danne seg sin egen oppfatning av begivenhetene. At den dumme ofte er sta bør ikke lede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker det gjennom samtalen med ham, at det slettes ikke er med ham personlig en har å gjøre, men med de slagord og paroler som har bemektiget seg hans tanke. Han er trollbundet og forblindet, hans egen karakter er blitt misbrukt og mishandlet. 



Når han er blitt et viljeløst instrument, er den dumme i stand til all slags ondskap, og samtidig ikke i stand til å erkjenne det som ondskap. Her ligger en fare for et djevelsk misbruk, herigjennom kan mennesker for alltid ledes til sin undergang. Men nettopp her er det også tydelig at det som kan overvinne dumheten ikke er en akt av belæring, men en frigjøringsakt. Dessuten vil man måtte avfinne seg med at en ekte indre frigjøring i de aller fleste tilfeller først er mulig når den ytre frigjøring har funnet sted. Inntil så skjer bør vi avstå fra alle forsøk på å overbevise de dumme. I denne sak er det også grunner som taler for at alle forsøk på å finne ut hva «folket» egentlig tenker er forgjeves, og at for den ansvarlig tenkende og handlende er dette spørsmålet også overflødig – men bare under de gitte omstendigheter. [...] For øvrig har disse tanker om dumheten det trøstefulle ved seg at de slett ikke tillater oss å betrakte flertallet av menneskene som dumme under alle omstendigheter. Det det kommer an på er hvorvidt makthaverne knytter sine forventninger til menneskenes dumhet eller deres indre selvstendighet og klokhet. 




Menneskeforakt?
Faren for at vi skal la oss drive inn i menneskeforakt er veldig stor. Vi vet godt at vi har ingen rett til det og at vi derigjennom havner i det minst fruktbare forhold til menneskene. Følgende tanker kan bevare oss fra denne fristelse: Gjennom menneskeforakt faller vi selv til fote for det som er våre fienders hovedfeil. Den som forakter et menneske vil aldri kunne bevirke noe hos ham. Ikke noe av det vi forakter hos andre er oss selv helt fremmed. Hvor ofte venter vi oss ikke mer av andre enn vi selv er villige til å yte. Hvorfor har vi hittil tenkt så lite edruelig over andres svakheter? Vi må lære oss å betrakte mennesket ikke så mye ut fra hva det gjør eller unnlater å gjøre, men ut fra hva det rammes av i livet. Den eneste fruktbare måten å forholde seg til mennesket – og nettopp overfor det svake mennesket - er kjærlighet, dvs. viljen til å være i fellesskap. Gud selv foraktet ikke menneskene, men ble selv til et menneske for menneskets skyld.    

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !