søndag 7. juli 2013

Diamonds and rust



Hva tenker en eks-bonde som bare ferierer midt i slåttonna, midt i bondelandet Tyskland? På en bred gangvei kommer det brummende en traktor mot meg av akkurat det slaget jeg selv en gang hadde. Jeg tenker ikke på stort, men man burde naturligvis skamme seg, sånn for sikkerhets skyld. Det er det første og viktigste bud for en lutheransk ateist av min bakgrunn. Tenk å kunne bare gå sånn og fin-trø uten et ærende, uten noe som haster, bare spasere omkring og med opphøyd klasseløs inderlighet betrakte hvordan andre må bære dagens byrde og hete. Det er en varm dag, og traktoren er nok uten klimaanlegg. Kroppen min husker plutselig presist hvordan det kjentes, kloa i nakken som klemmer hardere til utover dagen, støvet som kleber seg til svetten på pannen, støyen, den mentale og fysiske anstrengelsen for at alt det praktiske skal gli, omtanken og den dårlige samvittigheten ...it’s coming back all too clearly. 


Men jeg er altså i Tyskland nå, og det står neppe skrevet i pannen på meg at jeg har en fortid som norsk bonde, så for mannen på traktoren ser jeg vel ut som enda ein vornehmer Müßiggänger [a gentleman of leisure aka bortskjemt pappagutt] som han må slakke opp for. Enda vanskeligere er det når han skal passere den delen av dagens moderne adel fortsatt befinner seg høyt til hest, og hvor rytteren kanskje irriterer seg over dessa bønna som skremmer hesten med en bråkete, vulgær traktor midt i ridetiden, og med barn til stede. 
Traktoren koster sikkert tre ganger det den følsomme og intelligente hesten gjorde. Men penger har ’em, dessa bønna, die kriegen den Ars mit Geld vollgestopft vom Vati Staat [„De får ræva stappet full med penger av pappa stat“], som det så bramfritt heter på hos noen av mine tyske informanter som gjerne vil gi luft for sin engasjerte uvitenhet.      

Men jeg tilhører altså the leisure class, de som har tid og anledning til å gå og drive eller herumstehen mens andre har det travelt med sitt arbeide. Det var en gang en dødelig synd i den kulturen jeg vokste ut av. «The Devil finds work for idle hands to do» mente bl.a. kalvinistene, så det gjaldt å holde hendene sysselsatt med arbeid. Kalvinistene var til dels etterspurt i enkelte områder, fordi man erfarte at de førte et ryddigere liv, drakk mindre og produserte mer som fyrsten kunne skattlegge.

 Møye og arbeid var deres liv.                           Gud har gitt dere ro.
Men jeg begynner så smått å gi faen i både den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Det finnes mangt slags aktverdig ærlig håndens og åndens arbeid, og bonden jeg møter jobber sikkert langt hardere enn meg. Det er det mange som gjør, i mange slags yrker. Jeg vet jeg er privilegert. Men jeg ser ingen grunn til å gjøre maur eller workaholics til noe moralsk forbilde heller, enten de jobber foran en pc eller bak et ratt. Jeg synes for eksempel at det er fornuftig at vi i Norge har omsatt så mye av vår økte velstand i form av mer tid for unyttige og morsomme livsnødvendigheter. Meningen med livet kan da ikke sies å være oppnådd i det øyeblikk man stuper over målstreken og blir den rikeste mann på kirkegården. De mest fordervede av oss har i alle fall en plan om å oppleve noen flyktige gleder i denne verden hvor møll og rust tærer før det kommer så langt.




Forhåpentligvis passer mannen i traktoren sitt arbeid fordi han ønsker å være der han er og trives med det, slik jeg en gang gjorde det. Og jeg skal bare spare ham for tirader om hvor heldig han er som kan bo på slikt et deilig sted med masse natur og uten det stresset vi har i byen. Eller at livet på landet er så mye nærmere det opprinnelige og ekte, og at jeg egentlig alltid har tenkt at det må da være mye bedre for barn og eldre og handicappede homofile hvaler å vokse opp... Er det mulig å si noe om livet på landet som ikke er marinert i latterlige klisjeer og urban sentimentalitet? Jeg tror ikke det, selv ikke for eks-bønder, så jeg gir opp og vandrer taust mellom endeløse åkrer og vakre alleer. 


Det er udelt vakkert her, nå som jeg kan nyte langsomheten, ettertenksomheten, fraværet av det formålsrasjonelle diktatet som gjorde meg til slave av disse alt for mange ting jeg ville og trodde jeg måtte. Alt det som stjal våre år og lot meningen og gleden og fargene langsomt forvitre som et gammelt gulnet fotografi som var blitt liggende ubeskyttet i litt for mange soldager, slik at det vakre motivet langsomt ble usynlig. Old and toned. Jeg forsøker bare å stable noen ord mellom meg og noen velkjente lukter og lyder i et fremmed land. De veltet en hel stabel av minner med skarpe kanter over meg.

You who are so good with words
And at keeping things vague
Because I need some of that vagueness now
It's all come back too clearly
Yes I loved you dearly
And if you're offering me diamonds and rust
I've already paid.


Joan Baez 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !