søndag 2. juni 2013

Mørke midt på dagen - tortur i den gode saks tjeneste.



Waterboarding under Røde Khmer



I 1940 kom Arthur Koestlers “Darkness at noon” ut på engelsk. (På norsk: «Mørke midt på dagen» ) Boken fikk en enorm internasjonal virkningshistorie i kampen mot kommunistisk ideologi. Forfatteren gjør et intelligent forsøk på å forstå hvorfor folk som Bukharin og andre prominente kommunister kunne få seg til å avgi de utroligste tilståelser under «Moskva-prosessene» om sabotasjehandlinger de umulig kunne ha utført. Eks-kommunisten Koestlers forslag til forklaring på dette mysteriet var at de tiltalte ønsket å la tilståelsene være et siste lojalitetsbevis og offer i kampen for den kommunistiske bevegelse de hadde viet sitt liv til.

Personlig tror jeg forklaringen på de fleste tilståelsene var ganske enkel: Stalin-regimets mest brukte torturmetode var at man i lang tid berøvet fangene søvn, med lovnad om uforstyrret hvile bare man skrev under tilståelsen. Aleksander Solsjenitzyn har levert et uforglemmelig litterært vitnesbyrd om hvordan metoden opplevdes. Og Menachem Begin, Israels statsminister fra 1977 til 1982, har i sin bok «White nights: The story of av Prisoner in Russia» beskrevet hvordan han opplevde denne torturen, og hvordan folk skrev under på det utroligste for å kunne få sove.

Be this as it may: Begrepet  «darkness at noon» ble for mange en stående vending for tortur. Da en amerikansk krigsfange i Vietnam, James Stockdale, ønsket å signalisere at tortur ble brukt i fengselet, skrev han følgende til sin kone: «Vietnam is a hot country, but there’s darkness at noon.» Fangevokterne skjønte ikke hva han alluderte til og slapp brevet gjennom sensuren, men hans kone forstod budskapet.

Metoden ble ikke oppfunnet av kommunistene. Den ble brukt i senmiddelalderen som en av heksejaktens foretrukne metoder – tormentum insomniae ­. Men øvrige fagfolk innen feltet tortur avviste allerede den gang metoden som upålitelig.«American Bar Assosiation», en organisasjon for advokater i USA, beskrev metoden i en rapport fra 1930 som senere ble sitert i høyesterett: «Det har vært kjent siden 1500-tallet at deprivasjon av søvn er en høyst effektiv torturform som utvilsomt kan fremkalle alle mulige slags tilståelser en måtte ønske». Metoden var ulovlig fram til 2001. Av etiske grunner, og fordi de tilståelser den frembragte var verdiløse som informasjon betraktet, ettersom folk 'tilstod' hva som helst som de håpet kunne få torturistene til å holde opp.    


Under den kalde krigen ble det såkalte SERE-programmet [Survival, Evasion, Resistance and Escape] startet i USA. Særlig hadde de falske offisielle tilståelsene til 36 amerikanske piloter under Koreakrigen ført til at en ønsket å utdanne amerikanske piloter til å overleve, unngå og motstå den formen for tortur kommunistene brukte. Så man hadde forsøkt å gjenskape torturen i kontrollerte former slik at soldatene skulle være mentalt forberedt og til en viss grad immune mot hva som ventet dem hvis de ble tatt til fange. En av metodene som de amerikanske flyverne ble utsatt for var waterboarding
Og det var dette SERE-programmets kompetanse - ment for å stålsette piloter mot kommunistisk tortur - som ble brukt av CIA for å oppnå raske resultater i kampen mot terror. 

En av dem som har opplevd «darkness at noon» er republikanernes presidentkandidat i 2008, John McCain. Han var i likhet med James Stockdale tatt til fange av Vietcong under Vietnamkrigen og utsatt for tortur. McCain uttalte seg om temaet til New York Times, da flere av hans kolleger i det republikanske partiet hevdet at waterboarding ikke var å betrakte som tortur:
«De burde vite hva det er. Det er ingen komplisert prosedyre. Det er tortur». Under et valgkampmøte uttalte han: «Det ble oppfunnet av den spanske inkvisisjonen og det ble brukt av Pol Pot. Det blir nå brukt mot buddhistmunker av militærjuntaen i Burma». […] «Jeg vet hvor ond motstanderen er. Men dette handler om mer enn en forhørsteknikk. Fundamentalt sett handler det om hva slags nasjon USA er.»   

USA er så mangt. Det er et land hvor debatten kan virke skremmende emosjonell og anti-intellektuell i formen, der argumentasjon ofte blir byttet bort med patriotiske besvergelser og kritikk ofte forsøkes overdøvet av sentimentale lojalitetserklæringer og beskyldninger om manglende nasjonal holdning hos kritikerne, istedenfor motargumenter. Men USA har også en lang tradisjon av glimrende universiteter som utdanner kritiske medborgere. Og det finnes en vilje innen pressen til å få fram ubehagelige sannheter om den politikken som utøves. Den amerikanske grunnlovens ideal har vært «a govern by law, not by men»,  og landet har en forfatningspatriotisme som fortsatt er levende. 

Landet har også en lang og stolt tradisjon i kampen mot tortur. I selvstendighetskrigen mot Storbritannia lovet George Washington at amerikanerne skulle ensidig avstå fra bruk av tortur mot krigsfanger, og landet var en viktig pådriver for Genève-konvensjonens bestemmelser mot bruk av tortur – de signerte originaldokumentene ligger fortsatt forvart i en safe i State Departement. Dokumenter kan en oppbevare, men den ånd de ble skrevet i må enhver ny generasjon selv tilegne seg. 




Joda, vel og bra sier du kanskje. Men vi må skjønne at dette er helt spesielt, det er ikke snakk om vanlige krigsfanger, men terrorister. Og USA og Vesten er i krig med en fiende som ikke nekter seg noe, og som har til hensikt å ødelegge alt det vi oppfatter som umistelig ved vår samfunnsform. Jeg er ikke uenig i en slik beskrivelse. Men som Nietzsche påpekte: «Den som slåss mot monstre må vokte seg så han ikke selv blir et monster. Stirrer du for lenge ned i avgrunnen vil avgrunnen stirre tilbake på deg.» Vi kan ikke vinne over en slik fiende ved å kopiere terrorens lov. Terroren skiller ikke mellom skyldige og uskyldige, den viker ikke tilbake for grusomheter så lenge det kan tenkes å tjene sakens beste. Men det er nettopp dette som undergraver sakens moralske fundament, som gjør at en på lang sikt vil tape en krig som blir ført med slike midler. Fascismens form for antikommunisme mistet fullstendig sitt moralske fundament gjennom dens metoder og menneskeforakt, kommunismens totalitære praksis i kampen mot fascismen overgikk fienden i grusomheter – begge ideologiene mistet sin moralske legitimitet gjennom sin praksis.

Slik jeg ser det, står vi – de liberale demokratiene i vesten – overfor en mektig fiende. Men dette er ikke bare en kamp mot terrorister, det er en kamp mot terror, i begge betydninger av det engelske ordet. Det avgjørende i kampen mot terror er å isolere fienden moralsk. Det vil si at majoriteten i alle land klarer å oppfatte forskjellen mellom forbrytere som tyr til vold mot uskyldige, og et voldsmonopol som har legitimitet og slåss for borgernes rettssikkerhet og frihet fra frykt. I den politi-tekniske kampen for å avdekke og forhindre terrorhandlinger er det viktig at majoriteten av befolkningen blir myndighetenes medhjelpere. Men da må vi ikke stille oss slik at det blir vanskelig å få øye på den moralske kategoriforskjell mellom aktørene: myndigheter som er bundet av lov, og de som «hater vår frihet»og mener vi alle er kollektivt skyldige. Borgerne må kunne stole på at et tips til myndighetene om mistenkelig virksomhet ikke fører til at noen blir fløyet til et ukjent sted og utsatt for tortur. Tortur «virker» for å få fram tilståelser, men fungerer sjelden som metode for å få fram pålitelige fakta. Det er mange som har påpekt dette. 

En forfatter i USA som har skrevet en viktig bok om landets farlige ferd bort fra en sivilisert rettsstat er Jane Mayer. «The Dark Side: The Inside Story of How The War on Terror Turned into a War on American Ideals» heter den, og har solgt i store opplag. Den dokumenterer i detalj hva som skjedde med amerikansk politikk og opinion i kjølvannet av 9/11. En modig amerikansk patriot som øser av et utrolig reservoar av kunnskap og formidlingsevne. Kjøp hennes bok, og unn deg å høre et lengere intervju med henne. Det har du tid til.


Mye av det som boka skildrer i detalj er faktisk til å miste nattesøvnen av. Man skulle ønske at alt dette var et mørkt kapittel som nå er over. Da hadde det vært ille nok, men ikke noe jeg på død og liv syntes folk burde lese om. Eller jeg må skrive noe om. Det lyder sikkert patetisk å bruke slike ord, midt i strømmen av nyheter, bøker og artikler som du og jeg bare får med oss en brøkdel av. Men det finnes knapt noe journalistisk stoff om hennes bok på norsk. USAs bruk av tortur synes å ha mistet nyhetens interesse. Flere netter har jeg ligget våken og tenkt på det Mayer skriver om. For det er jo ikke over. Som om forbrytelsene hun beskriver og skjebnene hun gir stemme til var mitt ansvar. Kanskje er det det sånn det er.  





Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !