Innsiktsfullt om menn.

Susan Faludi: Snytt – sviket mot mannen.

Susan Faludi har skrevet en forstående bok om amerikanske  menn. Hun styrer unna det nedlatende, selvfornøyde terapeut-språket som definerer mannlighet som en slags genetisk sykdom. En kunne frykte 600 sider med dokumentasjon av mannlig sjåvinisme og kvinnelig avmakt, fremført som en moralsk brøk der kvinner sitter med de riktige verdiene og mennene sitter ved makten. Å forbedre verden blir da å redusere menns posisjon. 

Hannah Arendt

I stedet har boka blitt en anskueliggjøring av et skille som Hanna Arendt har pekt på: Volden begynner der ens egen autoritet tar slutt, det er når en mister herredømmet at man griper til vold for å  gjenvinne det tapte terreng. Den verden mannen en gang behersket svinner hen, og mange menn havner i et avmektig raseri over en verden de ikke forstår. Mange blir voldelige, de langt fleste bare resignerer.

Bokens mange intervju er gjort i en periode hvor millioner mannlige industriarbeidsplasser ble borte. Som arbeidsledig tilhører du ikke lenger et kollegium, dine faglige ferdigheter er ikke etterspurt vare, du kan ikke forsørge din familie. De fleste kvinner foretrakk å ha en mann hvis godt betalte jobb lot seg dokumentere gjennom godt synlig forbruk. Begeistringen over å få en nyslått husfar i sofaen, med egne oppfatninger om barneoppdragelse og hjemmeinnredning, var laber. Hva vil det si å være mann da, hvis du ikke kan få anerkjennelse gjennom å løse utfordringer i arbeidslivet?    

Sylvester Stallone

                                                                            

Noen satset på å  bygge opp mannlighet som et image, løsrevet alle fornuftige oppgaver som krever mot, kunnskap, ansvar og utholdenhet. Faludi intervjuer ungdomskriminelle som har bygget opp en medie-identitet gjennom blind vold, og som for en kort tid kan velge og vrake i talk-shows og  begeistrede kvinner.  Hun intervjuer en aldrende Sylvester Stallone, som på film er en muskelstruttende torso med bare to ansiktsuttrykk og et utall drapsmetoder. Han ønsker så smått å spille en normal mann, ikke en énmannshær, men Hollywood er ikke interessert. 

Ingen av de ulike intervjuobjektene blir presentert som eksempler på menns iboende djevelskap. Det er individer som kommer til orde, ikke bare eksempler. Men historiene deres er sammenfallende på et avgjørende punkt: Alle har savnet en far som det var mulig å være glad i. Forfatteren spurte ikke, men nesten alle intervjuobjektene brakte det på bane. Faludi er innom en krigsskole preget av ekstrem kvinnehets. Den vennlige, forstående tilnærmingen Faludi legger for dagen kan ikke hindre et forstemmende inntrykk av en militær blanding av homofobi og svett mannsfellesskap, der veteraner er farsfigurer og kvinner er truende vesener fra en annen galakse. Hetsen av homofile og kvinner er to sider av samme sak: frykten for de forbudte (umandige) egenskaper. Det er dumt i kvadrat, men det er fortsatt en formende kraft i USA.   

Hvorfor er amerikansk kultur så ekstremt voldelig?  Faludi peker på den manglende bearbeidelsen av 2. verdenskrig. Sønnene vokste opp under populærkulturens utfordring: Fedrene har kjempet i den gode, rettferdige krigen, dere må være villige til å slåss for den gode sak! (slik parolen lød her også) Fedrene tidde for det meste, de satt på en mørk viten om sin evne til å ta liv, ingen ville vite av deres erfaringer fra krigens meningsløse, destruktive sider. Krig problematiseres ikke, men feires som toppen av mannlig fellesskap. 

Audie Murphy, USA’s Hollywood- krigshelt, sa at det som plaget ham mest er ”enn om sønnene mine vil prøve å leve opp til bildet av meg”. USA’s sønner ville det, det strømmet mange frivillige til Vietnam.  Bokas grundige behandling av omstendighetene rundt My-Lai- massakren skildrer  et krigsmaskineri som er bygget opp etter mønster av moderne bedrifter. Den lojale kampen mot en synlig fiende er byttet ut med individuell ”resultatmåling” i form av antall drepte, en utryddelseskrig mot kvinner og barn som springbrett for personlig karriere. Ingen ville høre på dem som beskrev denne krigen i noenlunde realistiske kategorier. Ikke da, og  ikke nå. Tenk hvilken kulturrevolusjon som hadde utspilt seg hvis USA hadde bearbeidet Vietnamkrigen slik Tyskland har bearbeidet sin krig! Men Hollywood forsøker å gjøre Vietnam- krigen anstendig, og dyrker henført 2. verdenskrig i mentalt svart-hvitt. 

Boka handler ikke hovedsakelig om krig og vold, men bildet Faludi ruller ut for oss er forstemmende. En økonomi som kun ivaretar aksjeeieres interesser har fatale følger, den sliter over de bånd av fellesskap og lojalitet som arbeiderne en gang hadde. Alt er til salgs, stadig nye livsområder blir underlagt markedets logikk. Den lojale, ansvarlige medborger blir en komisk fortidslevning, samfunnet atomiseres. Hvordan skal mannlige forbilder kunne lose gutter over i voksenverdenen? Voksenverdenen dyrker jo nettopp ungdom og hensynsløs individualisme, den forandrer seg stadig, og de som behersker spillet er ambisiøse 20-åringer, ikke fedre. En stor andel av befolkningen føler seg unyttige og uønsket, de er ikke med på ”vinnerlaget”. Det gir en farlig resonans for politiske rottefangere som tilbyr plass i rekkene og et felles mål å marsjere mot. Faludi holder blikket på både økonomi og kultur, hun har gjort et skikkelig arbeide og levert et redskap for å forstå og handle. I den grad feminismen blir en motkulturell protest mot konkurransesamfunn og kommersialisme, er den en alliert i kampen mot fremmedgjøringen. Men jeg er redd Faludi står temmelig alene, også blant feminister. 
|

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !