Halvbra Christensen.
Det er ikke så lett å være gutt,
enten man vokser opp på Røst eller Oslo vest. Men det kan bli mye komikk og
vemod av det, hvis en ser seg tilbake. En av våre litterære ess innen klassen
sorgmuntre minner fra en krevende barndom har skrevet en ny bok. Christensens
heimstaddiktning fra Oslo vest har fått et stort og velfortjent publikum her i
landet. Forfatterens forsøk på å utvide sitt repertoar utover ”oppvekst og
skeive typer fra min barndoms gate” har hittil vært mindre vellykket. Så også i
denne boka, der Christensen heldigvis oppholder seg mest på hjemmebane.
”Halvbroren” er et ærgjerrig
verk: Slektsroman, kunstnerroman, meta-roman om iscenesettelse, diktning og
sannhet. Det er blitt mange sider og mye prat. Det hadde trolig blitt en større
roman av det, hadde den vært par hundre
sider mindre. Men leseren må forholde seg til det foreliggende eksemplar. Hva
er det jeg liker ved den? Skildringen av barnets troskyldige alvor i møte med
de ord som voksne beskriver verden med. Her makter Christensen å skape en
fremmedgjørelseseffekt, slik at vi identifiserer oss med barnets språk og
logikk og i et øyeblikk av erindring framstår vår voksenverden atter gåtefull
og fremmed. Vi tas tilbake til en alder hvor de voksnes ord bare gir oss
foreløpige, ufullstendige opplysninger om en verden full av hemmelige,
uutforskede steder. Barn må innordne alt etter sitt eget hode så godt de kan,
bruke sitt eget språk og sin egen fantasi der det er nødvendig. Denne magiske
og imaginære verdenen er, hvis en kan si det slik, svært presist erindret og
realistisk skildret av Christensen. Og det er atmosfære og liv over partiene
der ”Barnum” - som er navnet gutten
strever med å bære - forsøker å bli akseptert, gjøre inntrykk, ikke drite seg
ut, overleve i skolen. Det er et farefullt strev, og spillets regler forandrer
seg stadig med alderen. Men hele tiden er Barnum alt for liten, alt for kort.
Disse partiene av romanen er en uslitelig legering av melankoli og humor. De er
underfundige på en måte som kan dra tankene i retning av Odd Børretzen. En
lærer neppe stort om norsk 50-tall ved å lese denne boka, men jeg tror en kan
lære noe om barndom. Det er et felt Christensen behersker.
Men ”Halvbroren” er altså en
slags slektskrønike hvor vi stadig kastes fram og tilbake i tid. Først en
prolog, en episode fra fortellerens barndom. Så møter vi en filmmanusforfatter
på fylla i Berlin 50 år senere (Barnum som voksen) Deretter en voldtekt utført
på selveste frigjøringsdagen i 1945
- den dårlige starten til det
som blir fortellerens halvbror. Så følger en skildring av farens oppvekst på
Røst i begynnelsen av århundret. Og så videre, frem og tilbake. Det fungerer
for så vidt greit med tilbakevendinger og supplerende informasjon om sekvenser
som er skildret tidligere. Som voksen ser en jo ofte med nye øyne på ting en
har opplevd som barn. Mindre vellykket er den voksne fortellerens stadige
forsøk på å oppsummere, gjøre erfaringer og levd liv om til metaforer og dypsindigheter.
Det blir pretensiøst på en anmassende måte, som sentimentalt fyllepreik.
Riktignok blir Barnum etter hvert en ”heavy drinker”, men det er vel ikke
meningen at vi skal gå lei av fortellerens snakk, og dermed hele boka? De stadige tilbakevendingene virker som et
forsøk på å få med alt som er verd å nevne, og da kommer en ofte i skade for å
også nevne det som ikke er det.
Et trekk jeg stusser over, er
møtet med Det Nordnorske Vesen, eksemplifisert ved en tilfeldig oppvekst på
Røst. Ja, for det er den nordnorske essens vi møter, og Røst blir bare et navn,
en påstand. En impotent opptårning av klisjeer, overdrivelser og saltvann,
spekket med en masse skurrende detaljfeil som røper forfatterens manglende
kunnskap. Skjønner ikke hvordan en som
har bodd årevis et sted kan levere en så flat og utvendig skildring, så
støyende full av typer, og fri for mennesker. Det er ikke bare vinden som er
sterk på Røst. Gid han steke som disse raringene skapningene tar i der oppe i
nord, de skjærer tommelen tvert av seg med kniv når de gjør til fisk (slikt
fordrer innsats og motivasjon!), de ror så man hører åretakene gjennom
stormen, – og de har naturligvis
saltvann i døpefonten, for ville søren. Vi er atter i ”spenningens land” og
møter atter den ekte nordlendingen slik vi bare kjenner ham fra innsiden av
hodene til noen skrivende østlendinger. Men småskårent mas om detaljer til side. Det hadde naturligvis
vært noe annet hvis Christensen hadde skrevet om en grønn frognertrikk på vei
til Sognsvann , da hadde folk begynt å lure på om forfatteren i det hele tatt
hadde peiling før noen rakk å si ”magisk realisme”.
Bokas grunntone er noe
Christensen alltid har tumlet med, melankolien og tapet, selv når livet er på
sitt beste: ”(..)og kanskje er det akkurat dette som er navet i sorgens hjul,
som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket allerede er
forlatt.”
Flere av kapitlene er svært
velegnet for høytlesning, som frittstående noveller. De er på høyde med det
beste Christensen har skrevet, og det er ingen dårlig attest. Men romanen
”halvbroren” virker likevel halvferdig, halvveis vellykket, halvveis likegyldig
– et inntrykk dens geniale partier ikke klarer å overdøve.
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !