Så kom sommeren til slutt.

Nattlige vandringer under oppløpet til eksamen,  med foredrag på øret og med kamera på lommen. Og en gammel sang jeg hadde liggende. 

Et komplisert tabubrudd. Mitt forsøk på kneble debatten.

Mange har gjennom årene beskrevet Norge som et land bestående av passiv-aggressive flokkdyr, feige voktere av enigheten. Helt fra Ibsens dager har den aristokratiske forakt for det fantasiløse og feige massemennesket utgjort den mørke men kledelige billedbakgrunnen en kan utpensle sitt selvportrett på: Bildet av den modige opprører som taler den gemene hop midt imot. Se der, litt til venstre i bildet er det sannelig mulig å få øye på meg, jeg står sammen med denne vesle gruppen av modige sannsigere som omsider fikk sin anerkjennelse fordi de stod på sitt lenge nok, tro mot sine idealer. På 70-tallet var det å være anti-borgerlig så å si en borgerplikt. Var man dét, kunne det etter en viss fartstid vanke en virtuell borgerdådsmedalje
for lang og tro tjeneste. 

Den trege flokken må jo bite i gresset til sist, når den skjønner at det vi alltid sa alltid hadde vært rett. Den følger nølende etter hver gang vi dristige krysser tabugrensene, flytter gjerdepålene og utvider beiteområdet av sannheter den kan boltre seg i.

Denne "Whig-history"-rammefortellingen er nå med små justeringer overtatt av høyresiden, som med en blanding av sarkasme og klaustrofobi konstaterer at gårsdagens opprørere er blitt veletablerte folk innen media og skoleverk. Så hvis en kan smykke seg selv med å "drite i å være så forbannet politisk korrekt" og i likhet med 68'erne flokke seg bak den noe loslitte opprørsfanen, så trenger en  fortsatt ikke begrunne noe som helst av sine aversjoner og fobier. I tråd med hevdvunnen skikk holder det lenge at en er anti-establishment. 

Det vrimler stadig av modige unntaksmennesker som tar bladet fra munnen, og de snakker nesten i munnen på hverandre om hvor teite og konforme kneble-moralistene er som mener noe annet, og bare unntaksvis noe om hvorfor de selv mener som de gjør.

Hele settingen er ganske forstemmende, spør du meg. Man omtaler hverandre, snakker til hverandre, får tilsnakk. Men bare unntaksvis skjer det en tankeutveksling. Debatt forstås ofte som en anledning til iscenesettelse av seg selv, den gir klapp på skulderen fra følgere og sekundanter. Der fikk du jammen tatt rotta på han overlegne drittsekken. Jeg har lest Helge Krog og Sigurd Hoel, så jeg innbiller meg ikke at den polemiske praksis var mye bedre og sakligere før Facebooks dager. Den freudianske avsløringen av motpartens motiv er en øks som er blitt noe mindre kvass med åra, den biter ikke så godt lenger. Nå er den gjerne erstattet av økonomiske spillteorier som forklarer motpartens meninger som strategier for egeninteresse. Så det er fortsatt ingen grunn til å la seg forvirre av argumenter og fakta. 

Men er ikke meninger tross alt noe folk holder seg med enten fordi de tilhører en interessegruppe eller ønsker å skape et forestilt fellesskap som en kan føle tilhørighet til? Er det ikke sånn det er, har ikke avslørerne ofte rett? 

Kanskje det, men hvis en skal ha en offentlighet der ideer og forestillinger brytes - og ikke bare monologer i sandkassen - så må en nesten ta argumentene på alvor også, selv når en har mistanke om at andre grunner enn de saklige spiller en rolle. Folk kan jo ha rett, også når de har solid egeninteresse av å ha det. 

  En stor del av kommentariatet er veldig gode på å analysere folk og deres holdninger som om det var inventar-beskrivelser i et livsstilsmagasin; en mental hjemme hos-reportasje med utsnitt av det intellektuelle møblementet. Motstrategien blir å svare lekende og ironisk, slik at folk skjønner at en ikke er så enkelt møblert og ikke lar seg fange helt inn av betrakterens blikk og karakteristikker.Ta nå ikke mine meninger så bokstavelig da, jeg har forresten et helt annet møblement på hytta.

Det hører til unntakene at bærere av ulike meninger spør hverandre om hvorfor en tenker som en gjør. Tonen er brautende, selvfornøyd og innforstått. Det er som en slags skolegård eller kaserne, der default modus er sjikane og mer eller mindre velformulert sosial forakt. Jo, men er det ikke greit å kutte høflighetsfrasene og bare si det som det er - at dette sier du, men det viser jo bare at du er...  Er det ikke latterlig naivt å tro at folk faktisk inntar sine standpunkt helt uten strategiske sideblikk, men fordi de faktisk tror på det de selv sier? Er det ikke denne gjemmeleken og dette utenomsnakket som "rett fra levra"-stilen skjærer gjennom da?

Mulig det. Men det finnes fortsatt noen som forsøker å forstå noe, ikke bare oppnå noe. Noen tar fortsatt sjansen på å tenke høyt, hvilket ikke er det samme som å rope høyest. Det skjer fra tid til annen at noen gjør et ærlig forsøk på refleksjon. De inviterer oss til å følge dem, de gjør rede for hvorfor de endte opp i den posisjonen de inntar. En merker at noe står på spill, noe annet og viktigere enn prestisje eller selvhøytidelighet. En får inntrykk av at deres standpunkt forteller noe om hvem de er. At de vet det, men ikke prøver å rømme fra det. Men at det ikke er det viktigste. Det er skummelt, naturligvis. Uferdig, med løse ender og ting som ikke henger sammen. Men det er nå der en står i dag, uten å gjemme seg bak et skjold av ironiske dementi. Det innbyr til respekt, fordi det viser respekt for mottakeren som tenkende menneske. Og en kan få lyst til å spinne videre, komme med kompletterende og utfyllende perspektiv, ting som kanskje taler imot, men ikke nødvendigvis viser at samtalepartneren er sjofel eller uvitende.

Jeg vet utmerket at det er ulike sjangre, at vi ikke alltid trenger å være så saklige. Men det at jeg nå fremfører denne kritikken av en bestemt praksis må jo ikke nødvendigvis tilsi at jeg "ikke har forstått sosiale media" eller hvordan mediadramaturgien nå en gang funker. Kanskje er det nettopp det jeg har forstått, men sta vegrer meg mot å godta. Jeg foreslår altså at man oftere kan ta standpunkt og argumenter som om de var nettopp det, og ikke primært symptomer på noe annet. Det er jo viktigere å avsløre sviktende argumentasjon enn dårlige motiv hos argumentasjonens opphavsmann. Det er også et uttrykk for intellektuell latskap når en avfeier argumenter som strategisk posisjonering, kamuflasje og utenomsnakk. Da trenger en liksom ikke gå inn på det motparten sier. Men en lege kan f.eks. ha økonomisk egeninteresse i å advare mot kvakksalvere og svindlere – det dementerer likevel ikke hans faglige kritikk av metoder og medisiner uten fnugg av dokumentert virkning.  

I mye av den norske debatten står sinnelagsetikken fortsatt sterkt. Men nå gjelder det ikke om å smykke seg med gode motiver og edelt sinnelag lenger. Det er jo bra, da kan en kanskje diskutere sannsynlige konsekvenser av ulike syn i steden? Feilt svar. Det gjelder å være barnet som frekt og høyt sier at keiseren ikke har noen klær på, at du bare hevder det du gjør for å si at du er snill og vi er slemme. Avlørt. Vi er da ikke naive.   

Men finnes det noen tabuer igjen da som ikke for lengst er blitt skutt ned og flirt ut? Kanskje dette: I følge den retoriske praksisen mange bruker i Facebook-debatter, så er det noe henimot tabubrudd å hevde om en sak at et alternativ kan være mer riktig eller galt enn et annet. Hvis du f.eks. sier at det er moralsk galt å pusse politiet på folk hvis forbrytelse består i å være fattige, blir du straks avslørt som en som bare forsøker å si at du er et bedre menneske (mens du egentlig KNEBLER uønskede meninger gjennom din utidige moralisering). Jeg slår herved til lyd for et opphør av dette forbudet mot etisk refleksjon, fordi det i praksis fungerer som en tabuisering og et forbud mot en nødvendig debatt om hva som er riktig og galt å gjøre, eller hva slags holdninger som er ok å vise overfor andre mennesker.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !