Denne Anton og jeg går med fiskerbåten til Okseviken

Det var en storm som kunne velte havemøbler ! 

 
Den samme apokryfe historien er pedagogisk tilrettelagt for dialektfattige, og fremført som vekselsang mellom en av disse fiskerne der nord og Per Aabel. Det er forfatteren som skriver og leseren som leser, og ikke slik som i ønskediktet, dessverre.  

I går jaftes då vi sko høyr kulingvarslan, då kunne de vett å fortell oss om den her sødvestramlingen så va då på vei nordigjønna. På Helgeland der sku han ha vor et ska-ver uttav Noa. E fekk sånn ank i meg. Han skull vess ha randert og gjort aldeles svart der ner. Og du kan tro fruen ho va'kje belli ho heller, i kastan.«Ja nu ha du nu prata om å fløtt sjarken i vinterfortøyninga si i potetopptakinga. Men det ha nu bestandig vor med deg omentrent så med gjellveren, det ha nu bidd mest med tanken».

I går aftens da vi skulle spørre nytt om kulingvarslene, da visste de å fortelle oss om denne stormen fra sydvest som var på vei nordover. På Helgeland skulle det visstnok ha vært et skadevær som man ikke hadde sett maken til siden Noas dager. Jeg fikk en slik nagende følelse i mitt sinn. Stormen skulle formentlig ha hatt en tilintetgjørende virkning der nede. Og min frue var heller ikke billig i sine uttalelser. «Ja nu har du snakket om å flytte fiskebåten i vinterfortøyningen siden potetopptagningen. Ja det har nu alltid vært med deg som med den kastrerte væren, at det blir nu mest med tanken.»

Å sett i bordenden å les i feskeribla, det bi det nu i hvert fall ikkje nåkken ban-arv ut av. Og ett minner, sku han nu drefs sjarken i fjærsteinan berre førr at du ikkje ha vett å legg han i vinterførtøyninga. Det e nu ikkje nåkka så e nyss påkommen att han kan komm med en sødvestramling i aventa. Det e nu årvesst. Men det kann det hende det bi en mann og en stakkar, sku han nu spik båten.»  

Å sitte i bordenden og lese i Fiskeribladet, slikt avstedkommer jo ingen barne-arv, som man vil vite. For ikke å snakke om hvis uhellet skulle være ute og uværet kastet båten om kull i fjærestenene bare fordi du ikke var forutseende nok til å legge den i vinteropplag. Det er da ingen nymotens foreteelse at det kan bli storm fra sydvest i adventstiden. Det skjer da hvert eneste år. Skulle det nu gå så ille at fiskerbåten slås i stykker, da blir det den nakne nød med oss alle. 

Nei det e ikkje trygt når han bi mannbisk med veret, så sagt.  Jada, neida, så det va ett å gjær, e mått berre hiv meg rundt før vi mørtna aldeles ute og at han vart nu alt førr ufys både med ver og den teng. Så e for då prompte åt han Anton før å spørr om han kunnj hjelp tell å sett ut spissa, såmytj at e kunnj komm meg om bord og gå sjarken bortåt Oksvika og legg han i betøyninga, så sagt då, før det vart nu hellig aften og bærre gailt-ver.

Nei det er ikke trygt når været blir mannevondt, som allerede nevnt. Så det var ett å bestille, jeg måtte bare skride til verket før dagslyset forsvant og både vær og ditto annet ble for ufyselig. Så jeg dro da prompte til Anton for å spørre om han kunne stå meg bi i å sette ut den to-roms helgelandsbåten som de kaller spissbåt der nord, slik at jeg derigjennem kunne komme meg om bord i fiskebåten og legge den i vinterfortøyningen, som nevnt, før det ble aldeles for sent og bare hanngris-uvær eller hva det var. Nuvel.

Og jauda, han Anton han satt der med kabalen så han bruk å gjer om kvellan mens ho Marja e då i saufjøsen. Nei så sei e det med han, så sagt då, om han kunn hjelp meg å sett ut spissa. «Jau av hjarta skennt du, sa reven», sei han Anton. «Trur du ikkje e skjønna staven? E ska vel få lov tell meir enn å hjelp tel å dræg spissa neri fjærsteinan, du hadd nu vel ikkje tenkt å ro åleina ut i det her himlanes uveret?» Du veit folknarr det ha ju han Anton vor si han va ei hand høg, så han mått ju selvfølgelig ønes med meg når det nu va et sånt høvan. Men det va kje saken i veien førr at han sku hjelp meg, nei e mein du snakka. Det va ordet og dasken med han Anton, så han hersja på seg klean med en syling og gjor då av stad.  

Og ganske riktig, Anton satt der og la kabal som han pleide om aftenen mens hans hustru hadde sitt å bestille i sauefjøsen. Så jeg la frem mitt ærende, som sagt, om hvorvidt han kunne bistå meg med å dra spissbåten ned i fjærestenene. «Ja av hjertet skinner du, sa reven», svarte Anton. «Tror du ikke jeg gjennomskuer ditt forehavende? Det faller vel mer på meg enn bare å dra spissbåten ned til fjærestenene, - for du hadde vel ikke tenkt deg til å ro alene i slikt et ukristelig vær?»  Du vet, å ha folk til beste, det har nu vært Antons yndlingsbeskjeftigelse ifra barnsben av. Og han lot ikke en sjanse til å drive ap med meg gå fra seg denne gang heller. Men ikke slik å forstå at han var uvillig til å hjelpe meg, nei jeg mener De snakker. Anton lot straks handling følge ord, så han trev straks efter ytterklærne og ga seg i vei. 

Spissbåt

«Det e nu ei Guss løkk at vi så bjørne sterk, når du galt sku nu vær», sa han Anton mens vi stod der å kreista og sku få båten utor naustet. Du veit han Anton det va hand så høve tell sånt nåkka. Han e kje mykkje ollispannaksla den karen. Linstampen så nu stod der som et tvertførrskjer, den løfta han unna lekså en tomsekk. Og spissa ho landa i flomålet så ho va skåten uttor naustdørra. Og du veit han heiv seg tell i roinga med en smeising, det va ikkje meir enn just såpass at e hadd fått hev meg neri atterskotten, så vesst e ikkje av det førr vi va i le punj rævenden av sjarken. Og det aust uttor lokta. Nei så inn åt kor det regna. 

«Det er nu en Gud lykke at vi er sterke som bjørner, når nu galt skulle være», sa Anton mens vi stod der og trykket og strevde med å få spissbåten ut av naustet. Du vet, til slikt var denne Anton rette mann på rett plass. 

Hans skuldre så just ikke ut som disse pyramideformede spannene man smuglet spr... hadde olje i før i tiden. Og den stampen som var full av fiskesnøre og stod aldeles på tverke foran båten, den løftet han vekk som var den en tomsekk. Spissbåten kom som skutt ut av naustet og lå straks i strandkanten. Og han kastet seg uti roingen i med en gang. Ikke før hadde jeg fått satt meg ned i enden av båten, så lå vi i le av fiskekutteren i ett nu. Og det øste ned fra himmelen. Død og plage som det regnet.

Og eitt va nu det, men han vart jo det damme rokk med vind inn gjønna fjorden, så det va ju ikkje å sjå nævven førr tennern. Men så vart han nu et lite avhall så mytje at vi kom oss nu om bord begge toen, på det der viset, og sku just tel å gjer fast tampen te spissa, her kjem han rekti med han. Det va ei vinnrosse så du kunj altså flekk nevra uttor trean. Så førr vi fekk nu sanst oss så låg vi der stokk over velt, begge toen, på dekket. Og då vi nu fekk stavra oss på føttern igjen, her ser vi spissbåten ræk av gårde lekså han sjett-erik. «Nu ska de blodfattige ha takk. Nu e vi altså med ban», sa han Anton. Men det va ju lite nøtt i å stå der å tørr-bannes.

Og en ting var nu den omstendighet at det utspilte seg et usedvanlig tilfelle av nedbør, men dertil kom det forhold at det drev opp-pisket havskum inn gjennem fjorden slik at man knapt så sin egen behanskede hånd foran sine egne øyne. Men det ble nu en kort pause mellom kastene slik av vi begge to kom oss om bord, så vidt det var. Og i samme nu som vi skulle binde fast spissbåten kaster vinden seg over oss som avsindig. Det var et stormkast som kunne ha veltet havemøbler. Før vi visste ordet av det, faller vi begge omkull og blir liggende som vindfall på kryss og tvers av båtdekket. Og da vi nu atter kom oss på fote igjen, får vi se spissbåten rekende av gårde som var den rodd av hinmannen. «Nu skal de blodfattige ha sin takk. Nu er så ideligen værelsespiken med barn», sa Anton. Men det var jo ingen nytte i å stå der og banne og sverte. 

Du veit det va ett å gjær, det va å få i gang motoren så mytj at vi kunnj kom oss i le med sjarken, enten nu spissa vart spikt i fjærsteinan eller ho landa i støa. Sånt det rår man nu ikkje med, veit du. Og det va jo ei Guss løkk oppi det herran at reksa va ombord. Men spissa ho fekk altså rekti fliingen innover. «Derduen han lørvi», sei han Anton, «nu ska du sjå, nu sætt han båten i frå seg i naustet førr du rekk å fyr i gang bolindern». Han e nu fæl både med kortspell og tel å overdriv, han Anton.

Du vet, det var ett å gjøre, det gjaldt å få i gang motoren slik at vi kunne gå med fiskerbåten i le, uaktet om spissbåten ble slått i tu i fjærestenene eller den landet i båtstøen. Slikt er en jo ikke herre over, som man vil vite. Og det var nå en Guds lykke at jollen var om bord. Men spissbåten fikk riktig fart på seg. «Død og plage», sier Anton, «du skal se båten havner i naustet før du rekker å starte opp Bolinder-motoren». Han var nå aldeles beskutt med både kortspill og overdrivelser, denne Anton.

Perkins-diesel. Går som et herreur. 

Det e nu fleir år si vi reiv ut Bolindern og fekk sett inn Perkins-diesel. Ja da, nei da, så e ga meg då i styrhuset og sætt på glødinga og eima me nu tel å fyr i gang motoren. Og det kakka ikkje feil det, den starta lekså ei klokk. Og ka angår dreftsekkerheit og den teng, så må mann berre ta av se både hua og vottan. Det ha altså ikkje vor feilpekk. Det va 'kje rektig sånn i gammeldaga kor man stod der og tetra med en startpatron og det berre va sånn Herre om du vil, korsåvidt om at han sku start. Nu e det jo berre å vri på nøkkeln og trøkk på knappen. Ja da, nei da, så... Nei så e stillt nu åt han såpass mykkje gangelig med spø på regulatorn og ga han dartel med venga, såmykj at han kunn sig litt framåt og ikkje heng nu som et sleps etter betøyninga, førr då e det ju tusen knust umulig å få han laus. 

Det er nu efterhånden flere år siden vi fikk kondemnert den gamle motoren. Jeg gikk frem i styrhuset og satte på glødningen og gjorde de nødvendige forberedelser til å starte. Og det slo ikke feil, den startet og gikk som en klokke. Og hva motorens driftssikkerhet anbelanger, så må man bare ta av seg hatten. Det har ikke vært tegn til driftsforstyrrelser av noen art. Slik var det ikke i de gamle dager. Da stod man der og skalv med en såkalt startpatron som man skrudde på dieselmotorens glødehode, og det var mer som en lykketreff av Guds nåde dersom den ville starte. Nu er det jo bare å vri om nøkkelen og trykke på knappen. Nuvel, hvor var vi. Jo, jeg gav da full gass og vridde rorvingene slik at båten kunne avancere såpass meget fremover at den ikke ble hengende som et slips efter fortøyningen, for da er det jo plent umulig å få den løs. 

Og han Anton gjorde då avsta frampå nesen førr å kast loss. Og just så han gjer det der frampårennet, her kjem han med han. På nytt igjen. Nei du søte potet. E såg berre atterføttern på han Anton gjønna saltskovet i styrhusvinduet. Han låg flat så ei kobb frempå. Men du veit han va så steinbitaktig og sta at han klora seg berre fast, lekså i sjettsinna. Men snar og snebben det va han og, før han måtte allerede ha fått laus betøyninga. Best så det e, her kjem han fykan attigjønna som en snørlaus jarstein og inn i rorhuset. «Nu må du berre gje han full huting, ellers så end vi fjærsteinan i lag med spissa. Då bi det nu et dobbelt ære være», sa han. Ja du veit det va full hendel det, e hadd ikkje meir å gje, men det var minder om at det bar nokka framover.  

Og Anton satte av gårde frem på poppen for å kaste loss. Og i det han gjør denne manøveren kommer vinden farende på ny. Du milde. Jeg skimtet bare benklærne på Anton gjennom saltlaken på styrhusvinduet. Han la seg flat som en sel.

Men du vet, denne Anton er sta som en stenbit, og han klorte seg fast som rasende. Og kvikk og snar i snuingen var han også, for han hadde allerede fått løs fortøyningen. Best som det er, kommer han fykende bakover som et søkke uten snøre inn i styrhuset. «Nu må De bare gi full gass, ellers ender vi i fjærestenene  sammen med spissbåten. Da blir det et dobbelt ære være Gud i det høyeste», melte Anton. Ja du vet, det var nu allerede full gass, mer hadde jeg ikke å by på, men det var mindre om at det bar noget fremad. 

En Guds lykke var det at vi hadde jollen ombord

Men omsider såg vi blåsa seig sakte førbi oss i le, og etter ei tid så såg vi utelyset hos han Anton stekk seg fram unna naustveggen mens vi stampa oss utigjønna. Det va en sånn alo og ramling og resting i styrhuset at en kunn tru de stakkars lysan i naustvika va bidd tel en mellionby.

Men du kan tru vi fekk altså kjøssingen då vi runda odden. Då fekk vi rekti vatningen. Et sånt gailt-ver. Nei han va altså malabarisk. Men då vi ha nu fått trompa oss såppas vestigjønna at vi kom då i le av flatholmen, så gjekk resten i grunnen handfritt.E ska ikkje sei at han va stavstilla innpunj Oksvika, men det tål ikkje sammenlegning med naustfjera. Nei i Oksvika der e det godt både komman og faran, uansett ka han mått finn på utta ver.
 

Men omsider kunne vi se fortøyningsblåsen sige bak oss i lovart, og efterhånden så vi utenlyset hos Anton stikke frem bakom naustveggen mens vi stampet ut gjennom havnebassenget. Det var et ståk og et haloi og en risting i styrhuset slik at de få lysene i Naustviken fortonte seg som en storby.  Og De kan tro vi fikk vite av det da vi rundet odden. Vi blev rikelig dynket, det må man kunne hevde. Et slik hanngris-uvær, som de sier der nord. Det var av bibelske proporsjoner. Men vi fikk da trumpet oss så langt vest i leden at vi til sist kom i le av flatholmen. Og efter dette gikk resten i grunnen som en lek. Nu skal jeg ikke påstå at det var havblikk i Okseviken, men det tåler ikke sammenligning med de unevnelige forholdene i havnebassenget ved naustene. Nei i Okseviken kan man komme og dra som man vil, uaktet vær og føreforhold. 

"Reksa" sier de enkle menneskene. Men det har jo ingen ting med rikstelefon at bestille. 

Og då vi då ha nu fått lurt oss på land i reksa og reipa den såpass mykkje fast så han ikkje sko nu legg kabal med ho, så for vi beinast zurück åt naustan førr å sjå om det va sebba igjen utor spissbåten. Jau, så anja gu’ nå meg, der låg den i flomålet, heil og sæl. Og då vi hadd nu fått trompa spissa opp i naustet så va vi både svett og varm, sjøl om vi va nu våt tel skinnet. Det va nu rett et petersfeskan å kunnj berge både mann og bruk på det der viset.

Da vi hadde fått stukket til lands med jollen og surret den så grundig at ikke vinden skulle kunne legge kabal med den, så dro vi ufortøvet tilbake til naustene for å ta i øyesyn hvor meget som måtte være blevet tilovers av spissbåten. Ja, så Herrens Ånd meg annamme, der lå den i sjøkanten, like hel. Og da vi efterhånden hadde fått trumpet spissbåten opp i naustet var vi blevet både svette og varme, selv om vi var våte til skinnet. Det var nå riktig et Peters-kast å på dette vis kunne få berget både mannskap og last.

«Har du ikkje hua på deg?» spurt e, då e sanst at han Anton stod der berrhaua i naustveggen. «Nei den har nok Vårherre tatt heim tel se’», kunnj han fortell. «E trur den kasta loss omentrent då vi gjorde det. Det va nu som et ska-dræp att e sku møss ho. E vil anta ho mor ska bi deilig når e nu kjem heimskrikan og fortell at e ha vor å rota bort hua så ho nettopp strekka ferdig herådajen. Seføli det altså, hadd e nu sanst meg så sku e jo ha tatt fjøshua. Men det bar jo tel i et sånt hattfokk», sa han Anton.

 «Nei men har De ikke luen på Dem?» spurte jeg, da jeg ble vár at Anton stod der barhodet i le av naustet. «Nei den har nok Vårherre tatt hjem til seg», kunne Anton fortelle. «Jeg tror den kastet loss omentrent samtidig med oss. Det var da skam og skade av et uhell at jeg skulle bli av med den slik. Jeg vil anta at min kone ikke skal bli blid når jeg nu kommer hjem og forteller at jeg har rotet vekk luen som hun just hadde strikket ferdig her om dagen. Men selvfølgelig, hadde jeg rukket å tenke meg om, så skulle jeg tatt fjøsluen. Men det hele gikk nå til i en slik bråhast», sa Anton.   

 

Oversatt til propert riksmål av Ivar Bakke. (Nei, ikke send bud på værelsespiken, jeg finner veien ut selv.)