tirsdag 30. oktober 2012

Norge i svart, hvitt og blått.




Denne hederskaren ble jeg så irritert over en gang for lenge siden


Sverre Jervell: Norge foran oppbruddet.
Europaprosjektet -1998
Få ting irriterer meg mer enn norske nasjonalister. Det måtte eventuelt være visse norske antinasjonalister. Forfatteren skriver at han hadde valget mellom å skrive «en litt uvøren debattbok» og en nøktern fagbok. Jeg tror ikke han hadde noe valg. For å skrive en nøktern fagbok må en ha evnen til å kunne forstå og gjengi andre politiske posisjoner enn sine egne. Jervell plumper bredbent ut i kompliserte historiske spørsmål han nok har lest litt om og drar sine friskfyraktige konklusjoner med en gymnasiasts påståelighet. Gjennom en sky av lånte fjær og bråkjekke karakteristikker danner det seg et slags bilde - ikke først og fremst av norsk historie - men av et bestemt politisk ærende og et faglig ambisjonsnivå grensende til det intellektuelt forulempende. Dessuten er det meste så ulidelig forutsigbart, så preget av sin forfatters bakgrunn, så etterplaprende politisk korrekt, så uutholdelig light. 

«Det finnes også en annen framtid for Norge. Det er én framtid der Norge klamrer seg til de nasjonale ideene fra forrige bølge. Det er en framtid der nordmenn lett kan fremstå som et rikt, bortskjemt, selvopptatt, innadvendt folk med front mot «det fremmede». De store oljerikdommene gjør det lettere å virkeliggjøre et slikt høyrepopulistisk Norge.»

Boka har ambisjoner om å vise det vilkårlige og fortegnede ved en nasjonalistisk preget historieskrivning. Jervells alternativ er en slags amtmannens sønner-versjon av norsk historie, hvor alt som er godt kommer fra eliten. Knapt et ord om dens kamp for egne privilegier og motstand mot demokratiske reformer. Byene var og er fyrtårn av vidsyn og åpenhet mot det fremmede og moderne, dvs. det gode™.
Riktignok oppga ca halvparten av mannlige velgere mellom 20 og 40 i Oslo FrP som sitt politiske parti i en fersk spørreundersøkelse, men Jervell sjeneres ikke av detaljer. Dessuten er det visstnok Oslo som holder liv i utkantene, men de er blitt slitne av all denne veldedigheten. Etter å ha lest 200 sider med rabiate forenklinger og billige retoriske seire over stråmenn, lurer jeg på om forfatteren kjenner en levende sjel utenfor sin egen monokultur. De som i fremtiden vil lese om de herskende(s) tanker innenfor den mest trendy del av meritokratiet ved slutten av vårt århundre, kan kanskje lære noe. Boka er trolig minst 14 dager forut for sin tid. Jervell bidrar - til tross for sin internasjonalisme - til å øke fordommene, han bidrar til at det blir enda flere norske «turister» i Norge, folk som med nedlatende uvitenhet skal lære de sidrumpa innfødte folkeskikk.
Andre historieoppfatninger og politiske strategier enn forfatterens framstilles som komisk/farlige vrangforestillinger som forsøker å få tiden til å stanse opp. Oppfatninger er aldri moralsk riktige eller gale, de er enten moderne eller utidsmessige. 

Europa før nasjonalismen kom og ødela alt. Credit: Assembly of European Regions


I denne instrumentelle historieforståelsen erstattes føydalismen av demokratiet når den ikke lenger er hensiktsmessig. For hvem? Er det en umulig tanke at det kan være trekk ved gårsdagens samfunn som er verd å ta vare på og trekk ved herskende trender som en bør slåss imot, om de synes aldri så uovervinnelige – slik de f.eks. gjorde i 1942 ?
«Det smertefulle norske EU-saken har sammenheng med friksjonen mellom en ytre virkelighet og ønskene til et folkeflertall som har en tro på den tradisjonelle, suverene nasjonalstaten
Før en sier noe om hva en bør, er det viktig å finne ut hva en kan, og Jervell peker på flere viktige trekk ved utviklingen som er kommet for å bli. Men tro om ikke han likevel undervurderer våre valgmuligheter? Jervell framstår gjennom sin bok som «begivenhetenes ydmyke tjener», politiske og moralske valg er ofte redusert til et spørsmål om hensiktsmessig tilpasning til «virkelighetens verden».

Viktig sakprosa fortjener å bli møtt med interesse av en diskuterende offentlighet, den fortjener spalteplass og respons. Jervells bok har ikke injurierende kraft, den inneholder lite fornuftig som ikke Anders Johansen eller T.Hylland.Eriksen allerede har formulert bedre. Dessuten kolporteres Erling Fossen og Trond Berg Eriksens ignorante fiendebilde av bønder som en tvers gjennom reaksjonær og halv-fascistisk gruppe det gjelder å avvikle. Hadde disse frisinnede verdensborgerne omtalt f.eks. samer i tilsvarende vendinger, hadde det blitt skandale. Hetsing av bygdefolk er en tidsriktig, skuddsikker måte å være "dristig og provoserende" på.


En av nasjonalismens hvitvaskere: Kåre Lunden

De som oppfatter nasjonalstaten som det fortsatt best egnede fora for demokratisk innflytelse drev «politisk hvitvasking» av nasjonalismen, og er følgelig ansvarlig for Fremskrittspartiets surfing på fremmedfiendtlige holdninger. Det kan tilsvare det man i 50-åra kalte en "kommunistisk halv-jomfru". Det er på dette presisjonsnivå Jervell befinner seg. De ortografiske fadesene og historiske unøyaktighetene bidrar til å forsterke det sleivete inntrykket.
Jervells oppfatninger omkring muligheter som ligger i regionale samarbeid på tvers av nasjonale grenser deler jeg, også hans skepsis overfor mono-kulturelle varmestuer hvor en dyrker forestillinger om at «det er typisk norsk å være god» - for å sitere en kjent EU-tilhenger. "Rene" kulturer er noe herk. Jervells bok er selv et (ufrivillig) skrikende eksempel på hvordan sosial isolasjon fører til snobbet uvitenhet og fordommer. Polemisk stil krever presisjon, ikke bare respektløshet.
Ikke all irritasjon skyldes at man føler seg truffet. Boka er flåsete og overfladisk, slikt blir det verken dialog eller debatt av..
Ivar Bakke
Men det ble da i det minste denne ilte teksten. Og Jervel og jeg er begge Berlin-entusiaster. Og spent på hvordan det går videre med Europa, formoder jeg, selv om han nå har fått en interesse for samarbeid i Norden. En stort dødere hest fantes det ikke å bære havre til i 1994 og deromkring. Men politiske ideer har sine konjunkturer, så hvem vet.