En fest for lesehester: Rune Slagstad: Spadestikk

Les bokanmeldelsen i sin helhet på Minerva

Folkens: boka er på over 800 sider. Jeg vil omtale den puljevis, slik at du ikke sovner eller sjekker Facebook eller (gud forby, men det kan jo ikke utelukkes) begynner å jobbe innimellom. Så jeg begynner på begynnelsen – som er den dårligste delen av en ellers fantastisk bok, den delen som Slagstad synes å ha publisert utelukkende for å skade sitt eget omdømme. Den beveger seg et sted mellom Frankfurterskolen og Lenin. Ikke heng dere for mye opp i det, slik jeg gjør i det følgende.

Rune Slagstad er ingen pyse. I følge Morgenbladets referat fra boklanseringen sa han at «I den tradisjonelle selvbiografi gis et fortolkende narrativ av eget liv. Min samling er derimot dokumentarisk arkivert for så vidt som tekstene står der usminket, ufortolket, i sin kronologiske orden som rapporterer fra en intellektuell reise». En kan finne det sympatisk og redelig at han så nådeløst trykker opp sine egne ungdomssynder. Men det blir til tider ganske nådeløst overfor leseren også.

Rune Slagstad er ikke for pyser. Mursteinen «Spadestikk» innledes av en minst 100 sider lang ørkenvandring i historiens blindgater, hvor Slagstad med lys og lykte leter etter et brukbart revolusjonært alternativ som visstnok skal befinne seg et sted mellom Lenin og Müde von Klugscheißer. Et stort og meningsløst arbeid. Denne oppvarmede språkgrøten av det tyskerne kaller «Partei-Chinesisch» klarer nesten, men bare nesten, å tildekke hvilken skandaløst primitiv analyse marxismen har å fremby, hvor udifferensiert og paternalistisk den ser på sitt objekt, proletariatet.  Her forklares det hvorfor arbeiderklassen beklageligvis ikke blir revolusjonær, hvordan de er blitt manipulert og passivisert av konsumkultur osv.

SVs teoretiske toppetasje kritiserte ikke bare Ap på grunn av uenighet i enkeltsaker, men på grunn av sosialdemokratiets ide om en kapitalisme med menneskelig ansikt. Ap var et teknokratisk elitestyre som forhindret arbeiderklassens endelige erobring av makten. Feilen ved en slik analyse ligger i setningens andre del. Det er ingen refleksjoner her om hva det vil si at en klasse skal «ta makta». Representasjonens problem, rettssikkerhet overfor uinnskrenket statsmakt – et helt kobbel av spørsmål til teksten ligger fremst på tunga, de forblir ubesvart. 

Kritikken av Sovjet-kommunismens katastrofer, forbrytelser og flauser er utrolig grunn. Men marxskjelov, man finner et og annet sitat fra skriftene som viser at en kan kritisere uten å falle fra. Allerede Lenin advarte jo mot «byråkratiets ugress», maktmisbruket måtte kompenseres med arbeidermakt på grunnplanet. SVs miljøbevisste resirkulering av den kritisk lojale og fremfor alt ordrike marxismen er iblandet en dash Freud og «kritisk teori» fra Frankfurterskolen. Man er revolusjonær, men ikke vulgærmarxist. Det minner om den notoriske konebankeren som kommer hjem og for n’te gang erklærer at «denne ganger blir allting helt annerledes – jeg har forandret meg!».

Pinochet og Thatcher 

 «Den endelige konfrontasjonen med borgerskapet kan bli voldelig dersom borgerskapet motsetter seg folkets vilje» skriver Slagstad. Skrev Slagstad. Undertegnede kan bare slutte seg til Jon Hustads vurdering: «Jeg forstår ikke hvordan en så begavet mann som Slagstad i det svært sosialdemokratiske Norge anno 1973 kunne havne der. Jeg hadde forventet at det var problematisert i forordet til Rune, men det er det ikke.» Hva svarer Slagstad til en slik innvending? 

Jo, hans utspill om at den endelige konfrontasjonen med borgerskapet i Norge kan bli voldelig «må ses i kontekst av datidens politiske situasjon – det var rett etter militærkuppet i Chile».  Jah... så sier Morgenbladets referat. Man leser om igjen, men det står så. Mon tro om det på denne tiden forelå mange kupplaner a la Pinochet i Norge? 

Trygve Bratteli som fange i KZ Vaihingen, men lenge før kuppet i Chile

Sven Stray skal visstnok også være sjekket ut av saken.

Å møte igjen disse tekstene får meg til å tenke på historikeren Tony Judts sammenligning mellom kommunismen åndsklima og middelalderens religiøse kultur: For flertallet var teologien og de endelige begrunnelser noe man overlot til kirken/partiet. Massen nøyde seg med noen få trossetninger. Men unge Slagstad er teolog av støpning, han har hug til boka og kjenner skriftene. Og han omgår de sosialistiske kirkefedrenes tekster med den skriftlærdes innforståtte blikk. Og slik tilfellet gjerne blir etter års fortrolig omgang med hellige skrifter, blir denne fortroligheten til en slags hinne over ordene, slik at en nettopp ikke å få øye på det åpenbare, at en ikke ser det som faller den første og beste pietetsløse hedning i øynene. Det kan det være klokt å lytte til den som nærmer seg begivenhetene og språket med «den sent ankomnes friske blikk», som spør som barnet: hvorfor det?

Dette er en side ved ur-68erne jeg aldri kommer til å forstå, og som Slagstad heldigvis har forlatt. Allerede i 1979 skriver Slagstad at også i en «avhelliggjort» (avfortryllet) verden finnes det «flere spørsmål mellom himmel og jord enn dem som kan løses gjennom politisk handling, marxistisk eller ikke. Taper venstrefløyen blikket for det og lar politikken bli altomfattende, total, da blir marxismen totalitær: ny religion.»

Venstre-radikalismen hadde ikke tapt blikket for det, den har aldri fått øye på det Slagstad her påpeker. Kritikken av samtidens teknokratstyrte og «fremmedgjorte» demokrati hadde mye for seg. Men alternativet kokte ofte ned til visjonen om en total folkelig mobilisering i alle ledd, et permanent allmøte der alt fra allsanger til utveksling av private hverdagserfaringer blir underkastet politikkens logikk. En ting er at noe slikt aldri skjer spontant annet enn i form av protest mot et forhatt regime. Men er det ønskelig? Ønsker vi et samfunn der «ingen kommer undan politiken», ingen steder, aldri? Kan det tenkes at arbeiderklassen på 70-tallet ikke var manipulerte og fremmedgjorte, men at de fleste simpelthen var relativt fornøyde og hadde sitt eget liv å leve?

 

Sånn. Nå kjennes det mye bedre allerede. Jeg kommer tilbake med begeistret omtale av andre deler av Slagstads bok senere. Is to be continued.