Jeg synes 60-70 åringer ofte er så søte.
Et daglig syn her i byen er strømmen av hurtigrutepassasjerer
som kommer vaggende for å få seg litt trim og luft mellom alle måltidene om
bord. Jeg synes ofte de er så søte, slik bare gamle folk og småunger kan være
det. Amerikanske gubber med skyggelue, tykke jakker og et skilt hengende om
halsen som forteller hvilken gruppe de reiser med, det er et syn for guder. De
ser ut som forvokste gutter i slyngelalderen på skoletur. De noe chubbye
rakkerne går omkring sammen og kommer med uskikkelige kommentarer som de tror
at ingen hører. Mange utstråler den tillitsfulle vennligheten som mange barn
har overfor fremmede, og som de nå atter kan tillate seg, gamle som de er blitt
og ikke så tøffe og harde lenger.
Noen går sammen med sine koner også, de venter tålmodig mens
hun med kjennermine utforsker norske produkter til rip off-priser. De har vært sammen lenge og kan hverandres
vaner og interesser. Hun kjenner jo også mannens tilbøyeligheter, vet jo at han
ikke akkurat fortaper seg i spekulasjoner om hvordan man skal ta seg ut når man skal ut i verden. Jeg betrakter en dame som med øvet håndlag tar hånd om sin manns
ytre fremtoning. Hun retter på skjorte- og jakkekrage med langsomme, kjærlige
bevegelser. Han står der som en liten gutt som fortest mulig vil ut og leke,
men som vet at han pent må vente til mor har gjort seg ferdig. It’s kind of
sweet.