tirsdag 25. september 2012

Kind of sweet





Jeg synes 60-70 åringer ofte er så søte.
Et daglig syn her i byen er strømmen av hurtigrutepassasjerer som kommer vaggende for å få seg litt trim og luft mellom alle måltidene om bord. Jeg synes ofte de er så søte, slik bare gamle folk og småunger kan være det. Amerikanske gubber med skyggelue, tykke jakker og et skilt hengende om halsen som forteller hvilken gruppe de reiser med, det er et syn for guder. De ser ut som forvokste gutter i slyngelalderen på skoletur. De noe chubbye rakkerne går omkring sammen og kommer med uskikkelige kommentarer som de tror at ingen hører. Mange utstråler den tillitsfulle vennligheten som mange barn har overfor fremmede, og som de nå atter kan tillate seg, gamle som de er blitt og ikke så tøffe og harde lenger. 

Noen går sammen med sine koner også, de venter tålmodig mens hun med kjennermine utforsker norske produkter til rip off-priser. De har vært sammen lenge og kan hverandres vaner og interesser. Hun kjenner jo også mannens tilbøyeligheter, vet jo at han ikke akkurat fortaper seg i spekulasjoner om hvordan man skal ta seg ut når man skal ut i verden. Jeg betrakter en dame som med øvet håndlag tar hånd om sin manns ytre fremtoning. Hun retter på skjorte- og jakkekrage med langsomme, kjærlige bevegelser. Han står der som en liten gutt som fortest mulig vil ut og leke, men som vet at han pent må vente til mor har gjort seg ferdig. It’s kind of sweet.