lørdag 22. september 2012

Om gråe hår i kirken. Og i livet, forsåvidt.




                                           


Da jeg var liten gutt gikk jeg ofte i kirken. Ja det høres ut som det var mitt eget frie valg på linje med fotball eller indianerbøker. Det var det jo naturligvis ikke, men sånn er det når en som barn vokser inn i en kultur. Jeg fikk så å si intravenøst en masse bibelske vendinger og tankemønstre, salmevers og akkordprogresjoner. Og jeg satt midt inne i rekker av mennesker som jeg syntes virket fryktelig gamle. 




Særlig når solen skinte... Ja nå jeg er selv blitt så gammel at for meg har sola helt sluttet å skinne. Da jeg var liten og gikk på skolen skinte sol... a. Det har den helt slutt..a med, merkelig nok, nordlending som jeg er og alt. Men fra tid til annen skinner solen. Ja altså, bare når det er snakk om solskinn i skriftlig form, hvis dere skjønner. Hva skal man si... Ikke at det har vært så mye solskinn denne sommeren heller forresten... Men det var verre i 1979, da stod vi i øsregnet og hesjet i en hel måned. Eller var det i 1975? Hvor var jeg...


Jo, jeg var altså denne lille gutten som satt i kirken og så på rekken av bøyde nakker. Solen (for #¤^#!! ) skinte på skrå ned over de bøyde hodene og hattene, og...  Ja mange av damene hadde forresten hatter den gangen. Det har de jevnt over sluttet med. Som liten gutt syntes jeg damehatter var utrolig rare, i alle fall de potteskjulerne av noen hatter som enkelte hadde tatt på. Jeg mener... midt i kirketiden, med barn til stede. De har slutta med det, forståelig nok. Og når det er sagt: en gang kommer folk til å stusse over at noen fikk seg til frivillig å gå med bukser nedfor rørleggersprekken. Det ser jo bare teit ut, har alltid gjort det, og de kommer seg ergre på seg hjerteflimmer når de ser på bilder av seg selv om noen år. Nok av det.

 
"Hårkaill"
Men altså, da jeg var liten gutt og satt i kirken og så rekken av hoder bøyd over salmebøkene, mens lyset strømmet på skrå gjennom blyglassvinduene...  da kunne jeg tenke at de grå bøyde hodene minnet om løvetenner som var blitt til hårkall. Ja det er det heter når løvetannen ikke lenger er saftig gul. «Når planten modner, blir hvert enkelt blomsterblad til en fnokk, og planten ligner på en dusk av hår.» står det i Wikipedia. Og en «kall» betyr en gammel mann... En hvithåret gammel mann altså.

Og som dere skjønner, så har jeg litt lett for å miste tråden. Allerede som liten gutt hadde jeg det. Jeg kunne altså sitte i kirken og se på disse rekkene av grå, bøyde hoder og tenke at en gang var også dere gyldne og vakre i solskinnet, det var tidlig sommer, dagen lå blank av muligheter foran dere, og dere skinte om kapp med sola. Nå faller lyset skrått over de bøyde nakkene deres, og på den svarte dresskulderen ligger det fnokker av hvite tørre blomsterblad.

Jeg går ikke i kirken lenger. Ikke frivillig. Bare når jeg må hjem til min barndoms bygd for å følge folk til graven. Det er ikke så mye dåp og bryllup lenger. Men noen av dem jeg husker ble døpt fyller nå opp benkeradene og er unge voksne. De har faste stemmer og sitter der så ranke og aner ingen ting om hvor vakre de er midt i all sorgen. Og vi som ikke synes det er så lenge siden vi så dem kravle rundt på gulvet, vi sitter der lutende og skotter skjevt over brillekantene på rekken av grånede hoder. Er dette virkelig oss?

Jeg har sluttet å gå frivillig i kirken, som sagt. Men av og til går jeg til frisør når det blir for ille. Ja med gråe hår og sånn. Og i livet, for så vidt. Det er litt dyrere, men straks hyggeligere enn begravelser. Min hyggelige frisør har produsert en grå krans av hår på det svare nylondekket. Er det virkelig mitt? Hun tar fram nakkespeilet og spør om det ser bra ut. Det gjør det jo ikke, men hva skal man si? Det er jo ikke hennes feil at jeg er blitt en gammel hårkall. Jeg betaler og går ut i høstsola. Og faller i tanker om da jeg var en liten gutt i en eldgammel kirke.    
    
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !