fredag 31. august 2012

Mellom hoderystende undring og begeistret beundring.






Hans Fredrik Dahl er, som engelskmenn sier, quite a caracter. «Man kan si hva man vil om Hans Fredrik Dahl. Det har de fleste gjort, og gledet ham har det vel ikke alltid. Men det kommer ikke mange slike fra Bestum til bygdene nutildags» skrev Per Egil Hegge. Og der har du straks ett trekk ved mannen som er egnet til å irritere og forvirre. Hadde han enda tatt den vanlige klassereise-ruta til tapre og ærlige Hansen: Fra enkle kår på bygdene – «og det er jeg stolt av» - og inn til byen fordi en har «hug til boka». Da kan vi tilgi folk som ender opp med å bo på beste vestkant. Men andre veien? Hva er nå det for slags jåleri da?


En av de få passasjene i Dahls selvbiografi som jeg fant rørende, er når han beskriver sin debut som bonde, hvordan han fant det å pløye de godt synlige jordene på Larsbråten «farligere enn å sende ut skråsikre meninger i offentligheten». Hans Fredrik Dahl - duksen fra Dagbladet, en avis hvis eneste stabile ideologiske element (i følge redaktør Solstad) har vært forakten for det rurale – er altså usikker på om han holder mål som bonde, og han skriver stolt om anerkjennelsen fra sambygdinger når kornet er i hus. Professor Dahl som sitter i en John Deere 2040 (den med SG2-hytte dere vet), og tar inn verdensnyhetene gjennom traktorradioen mens han driver våronna. Das muss man sich erstmal vorstellen, sier tyskere. Yngre lesere fatter neppe hvor karnevalistisk stilt på hodet noe slikt må se ut for Dahls professorkolleger i f.eks. Frankrike og Tyskland. Eller for en gammel bonde som i årevis har abonnert på løssalgsavisen Dagbladet for å få med seg hva som skjedde i det som en gang var et viktig kulturorgan. Norge er ganske sært, til manges irritasjon.




Dagbladet
Men vi er i ferd med å normaliseres. Verken Dahl eller jeg er bønder lenger, og Dagbladet er blitt en normal boulevardavis. Den er ikke lenger «en studie i schizofreni» som får bekymrede støtteerklæringer fra landets intellektuelle som fryktet at de skulle miste sin tumleplass til fordel for sladder og kommers. Redaktør Arve Solstad og kulturredaktør Dahl var blant dem som forsikret oss om at så ikke skulle skje. Det er jo kjempeflått, kan man si. Eller man kan si som Arve Solstad: «Dagbladet? Den drittavisen leser jeg ikke lenger». Hva sier så medieprofessor Dahl selv? 

Dahl forklarer oss om de journalistiske krav til relevans, om medier og markedskreftenes funksjon og virkemåte, i samme lidenskapsløse toneleie som andre redegjør for forbrenningsmotorens funksjon og virkemåte. Dahl nevner Hans Skjervheim, men forbigår hans mediekritikk i taushet. Den store samtalen, den representative offentligheten som «nasjonens samtale med seg selv» er i en viss forstand historie. Den er splittet opp i små, lokale offentligheter - Facebook, blogger, lokalaviser. Det er jo intet endetidstegn. 
Dahl er ingen kulturpessimist, han peker på det demokratiske ved denne prosessen, (hvilket denne bloggposten fra en notorisk refusert er et bevis på), at det nå ikke er elitenes kulturhierarki, men folkets røst og preferanser som setter seg gjennom. I stoffvalg, i form, i direkte tale. 

Men ingen formaster seg til noe så aristokratisk som å hevde at noe er viktigere enn noe annet, og at medias legitimitet ligger i at de skal gjøre oss til informerte og kritiske medborgere som er i stand til å ta stilling til samfunnsspørsmål, og ikke bare til hvilke politikere vi liker ansiktet til. Det er jo også et demokratisk anliggende, å arbeide for at folk flest ikke bare skal kunne få ta del i den offentlige samtalen, men også skal kunne vite hva de snakker om. Men «nok av det!», som det het i Dusteforbundet i gamle dager. Dahls interesse for det folkelige, for massekultur og populære fenomen, er ekte nok. Og han har hatt skrevet mye klokt og presist om slikt opp gjennom årene.


Ja ikke misforstå, jeg mener ikke å antyde at Dahl selv er folkelig. Han er vel situert, fra et i alle henseender møblert hjem, og har fra ung alder ubesværet pleiet omgang med landets intellektuelle elite. Eller enda verre; han er til dels i slekt med eliten. «Det er mange som har bebreidet meg dette», som Jens Bjørneboe sa om sitt slektskap med Andre Bjerke. Men de fleste henger seg oftest ikke opp i slikt. Men i Dahls tilfelle kommer det et par personlige egenskaper til; ertelyst, og en selvforståelse som minner om Ibsens aristokratiske radikalisme. Som Dahl skrev om Arne Ness: «Hans krav om absolutt saklighet, respekt for motstanderen og omhyggelig definerte begreper kunne jo ikke bli folkekjært, det sier seg selv.» Joda,  for rettsoppgjøret etter krigen kan nok det med rette anføres. Men er det slik Dahl har sett seg selv og de reaksjoner han høster, som den lidenskapsløse historikeren som setter sakligheten over folkets følelsesbaserte reaksjoner og lojaliteter? Det er jo smigrende. Han registrerer reaksjonene, bevares, men han er nå en gang mer forpliktet på kjensgjerninger og prinsipper. «Det kriblar i pennen når han kan pirka i majoritetens doxa» som Andreas Hompland skrev det. Doxa betyr det innforståtte, tidsånden, det som alle vet er sånn og som vi følgelig ikke trenger å begrunne.



Brennbart
«Sjølvsagt har dei av oss som naturleg nytter riksmål i samfunnsdebatten, irritert og såra målfolk berre ved det at vi er som vi er – urbane hovudstadsfolk eller rett og slett berre austlendingar. Det ligg i sakas natur.», bemerket Dahl da han braket sammen med Fløgstad i debatten om nynorskbevegelsen og nazismen. Fløgstad hadde i sin «brosjyre» Brennbart hentet fram hele anegalleriet av spøkelser på århundrets mørkeloft, «avla av generasjoner med mistru mot kristianiaborgarens nasale hovmot og høgsnuta, arrogante bedrevit», hevdet Dahl, ganske treffende vil jeg tro, på sitt nasale riksmål. Jeg skal ikke skryte på meg noen overdreven sakkunnskap om verken Vestlendinger eller nynorsk motkultur, jeg bare registrerer et agg der som jeg stundom også har merket hos mine kollegaer i bondenæringen. Det synes her relevant i all folkelighet å minne om en annen historiker, Donald Kagan, som i en av sine forelesninger på Yale trekker fram ulike årsaker til krig. En årsak er det som på nyere norsk kalles «disrespect».
Å samle opp gammel urett som var det en kostelig skatt som «vi aldri må glemme», det er verken sunt eller konstruktivt. 



Fløgstads pamflett er både krenket og krenkende i tonen, og han er til dels en fordomsfull og dårlig leser. Men hans reaksjon er ikke uforståelig. Det uforståelige for meg, er at musikeren og media-professoren Dahl, som er slik en vennlig, forekommende og veltemperert mann, i sine elegante pøbelstreker gjennom ordvalg og odiøse assosiasjonsrekker av og til kan være så umusikalsk og unødig sårende. «Jeg har skjønt at jeg har såret og fornærmet folk. Det kan ikke unngås, men jeg skulle gjerne ha visst og skjønt bedre hvorfor jeg sårer dem.» Av og til kan det faktisk unngås, hvis det er det en vil. Men ikke hvis det er snakk om ens blinde flekk.



Eller har Dahl selv et kulturradikalt mørkeloft fullt av gamle spøkelser, med uredde, frisinnede sannsigere, og den kompakte majoritet som kommer humpende etter, støl og dårlig til beins? Og der, innerst i kroken, er det selveste vestlandsfanden?
Jeg kjøper ikke Fløgstads store fortelling om det uskyldige, arbeidende folket versus det halvfascistiske pakket fra det mørke og uvitende fjordhullet Oslo, representert ved hans idealtypiske «betreheimsbarn» Hans Fredrik Dahl. Men de er begge to født inn i en livsverden, et lokalsamfunn med sine stammeskikker og sin kultur, slik vi alle dømt til å være det. Ingen grunn til verken å idealisere eller skamme seg over dét. Spørsmålet om provinsialisme kan ikke avgjøres geografisk. Og hvem som er mest i utakt med folk flest vet jeg heller ikke. 
 
«Du vet at vi fra Montebello aldri kan forstå disse vestlendingene til fulle», var fetteren Francis Sejersteds kommentar til spetaklet. Det vitner om erkjennelse av egen begrensning. Jeg kan, med min bakgrunn, heller ikke «til fulle» forstå kodene i den vesle subkulturen Dahl og Sejersted representerer. Det er å be om for mye. Men det holder lenge hvis vi kan vise hverandre respekt, ja kanskje endatil en smule interesse? Vi er jo mer enn våre bakgrunner, heldigvis. «Don’t frame me, sier vi til fremrykkende fortolkere – forsøk deg ikke med egne forståelser av meg, om de er aldri så godt ment!» skriver Dahl. Overfor andres definisjonsmakt blir vi maktesløse. Det er noe der. «Det sier seg selv». 

En norsk Ernst Nolte?
Ingen bør lese Dahl for å få bekreftet at både vi og forfatteren tenker som folk flest og kan være stolte av det. Dahl betror oss at han «ønsker å skrive slike setninger som helst ikke har stått på trykk før. Har de stått, og er de vanlige, ser jeg ingen vits i å si dem om igjen. Er de nye, eller har de litt og uvant ved seg, så tror jeg derimot at det kan være verd å forsøke». Det er å legge lista høyt, naturligvis. Men ofte innfrir Dahl elegant sitt forsett. Er det noe å innvende mot det da? Ikke annet enn at det kan utarte til manér, både hva stil og innhold angår. Ja, det krever mot å stå opp mot majoritetens holdninger og tolkninger. Det har f.eks. Fjordmann erfart. Men av og til er det flertallet som ser rett og klart, og den selvbestaltede eliten som på sine fjellvandringer befinner seg i tåkeheimen.


Dahl kommer inn på dette også i sin selvbiografi, i synet på realsosialismen. Fra Dahls debut som historiker har han vært opptatt av å vise at mange av de ideer som Quisling stod for nøt stor forståelse og tilslutning i brede borgerlige kretser før krigen. Det har vært ett av venstresidens yndlingstema, forståelig nok. Et slikt bidrag til å komplisere den kalde krigens ny-enkle rigging av historien, der fasthet mot fascisme først og fremst måles i forsvarsbevilgninger, var naturligvis nødvendig og viktig. Under den kalde krigen var det å være imot utplassering av atomraketter jevngodt med å gjenta 30-tallets «München-fred» hvis vi skulle tro på Aftenposten og Morgenbladet (som, mind you, sendte gratulasjonstelegram til Chamberlain). En ting er å punktere slikt vrøvl. Men for mange – også i brede kretser utenfor det kommunistiske parti – var nazistenes revolusjonsangst og diabolisering av Sovjetunionen et slags argument for sosialismen, forstått som en slags resolutt antifascisme. Fløgstad har rigget seg til der, med matpakke og termos, mens Dahl skriver: 

«Quisling hadde jo på sett og viss hatt rett. Sovjetsystemet var ufritt og diktatorisk, uten evne til å utvikle seg i demokratisk retning. Men var fascismen og Quislings lære derfor blitt mer rasjonell? Spørsmålet kunne ikke avfeies. ... Kanskje man burde se litt annerledes på mannen? ... – var han litt mer spiselig fordi han hadde rett i mye av sin kritikk?»

Nei, mener Dahl, stating the obvious. Det er slike setninger som har stått på trykk før, ja. Men det tåler å bli gjentatt. Det kan også være verd et forsøk. 

Det er så mye som er fort gjort å glemme, eller som nye generasjoner ikke har hørt om. Hvor mange av dere har lest Solsjenitsyns «GULag-arkipelet»? Dessinteressen og uvitenheten er monumental i norsk offentlighet. Dahl skriver om sin sene oppvåkning, pynter ikke på fakta. En av hans absolutte høydare var «I alvekongens grep», en artikkel etter murens fall der han tar inn over seg hvor grunnleggende feil han har tatt i synet på det sosialistiske diktaturet, og hvordan mange med ham hadde diktet og ønsket der de i stedet burde ha sett og forstått.

Dahl og kollega Odd-Bjørn Fure. Foto Knut Snare


Og selvfølgelig, når først pendelen svinger til høyre, er det ikke måte på. Irwing-saken tilhører ikke Dahls «finest hour», og han skriver også her selvkritisk i etterpåklokskapens lys. Irwing var, viste det seg ved nærmere ettersyn, en elendig historiker som fusket med kilder i stor stil. Men et vesentlig prinsipp holder Dahl fast ved – og der støtter jeg ham fullt og helt: En kan ikke avvise historikere på grunn av deres politiske syn. Kommunisten Eric Hobsbawn er et eksempel Dahl anfører. Aleksander Solsjenitsyn kunne også nevnes. Hos faghistorikere nyter Solsjenitsyns forfatterskap stor respekt. Men han har i eldre år publisert en anti-semittisk pamflett som nå går i store opplag i Russland. Og demokrat i vestlig forstand av ordet var han aldri. Den tyske historikeren Ernst Nolte gikk også langt i å forsøke å forstå nazismens indre ratio, bl.a. ved å gjøre begrepet «jødebolsjevisme» halvveis passabelt. Han ble lenge ansett som en utmerket historiker, også av Dahl. I Tyskland er han spedalsk. Hva skal man mene om slike historikere? Dahl vokste inn i «Skodvin-skolen», der empiri og fakta er det viktigste. Men historie er jo innordning av fakta i mønster konstituert av mening, forståelsesformer, motiv. Og hva sier slike «rent politiske holdninger» om historikerens øvrige gangsyn? Styrker det tilliten til vedkommendes dømmekraft som historiker?  

«Så langt hadde jeg vært opptatt av fakta, fornuft, sannheten, om man vil, i forhold rundt fascisme og krig. Nå stod det klart at investerte følelser var til stede som et faktum, de også, en realitet å regne med.» Dette, skriver Dahl, ble for ham «en erkjennelse, en ny innsikt så å si.» Man stusser. Det er fristende å sitere Dahls gode venn Bernt Hagtvedt: “Jeg har interessert meg for antimodernisme, fascisme og “irrasjonell” ad hoc-politikk i nærmere 25 år, og har lenge stilt meg undrende til den voldsomme interesse for rasjonalitet i moderne samfunnsforskning og filosofi, et fenomen og en egenskap ved menneskene som historisk har spilt en relativt underordnet rolle, i alle fall i vårt blodstenkede århundre.” 




Jeg liker den ‘sene’ H.F.Dahl, hans vending mot følelsene. Det er et trekk som har modnet over tid, så helt nytt er det jo heller ikke. Hans klare intellekt er fortsatt i behold, hans uredde vilje til å forstå også de upopulære gruppene har jo alltid vært der. Og vilje til selvkritikk. Jeg husker hvor mye det betydde for meg som ung, kristen Dagblad-leser, de dråper av velvilje som av og til kunne dryppe fra spaltene i en avis som ellers hadde lite annet enn forakt overfor «slike som meg». Siden har våre spor krysset hverandre, Ex-Dagblad-redaktørene Dahl og Jahn-Otto Johansen er blitt kristne, mens jeg har mistet min barnetro. Men sakligheten og respekten er altså det jeg har merket meg. La oss beholde det slik, i dette vesle landet. Dahl skriver ganske utførlig, og lærd, om sin tro. Jeg leser raskt, distansert, og tenker beskjemmet på hvordan dette den gang ville ha gledet meg, mens det nå nesten kjeder meg. Hva er egentlig identitet i en omskiftelig verden? Hva er å være kultur-radikal eller kristen? Hvis alt forandres hele tiden, er det bare luft, vind, ingenting?

Dahls bok er en reise gjennom en rekke ulike tema, debatter, konflikter, interessant også for dem som aldri har hørt om denne profilerte mannen. De finnes altså de også, har jeg forstått. Jeg kjøper nesten bare brukte norske bøker. Men denne ville jeg lese så snart som mulig, så jeg kontaktet universitetsbibliotekaren. Han var nok ikke gamle bibliotekaren denne karen, så han spurte opp igjen – «Hans Fredrik Dalen, eller Dahl?» Vi begynner visst å bli gamle, både Dahl og hans trofaste lesere. Han fortjener mange unge, nye. Denne boka er et sted å begynne, sammen med «Det elegante uromoment». Men fortsatt mangler vi en stor artikkelsamling av Dahls aviskommentarer.  Jeg håper noen tar hintet.

[Pax forlag tok hintet i 2009]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !