tirsdag 21. august 2012

Før visste en ikke om det, alt det som så plutselig skulle være over.





Solfrid Sivertsen: Langtidsvarsel

Forsiktig, lavmelt og intenst leter Solfrid Sivertsens fortelling seg fram til min fulle oppmerksomhet. Et middelaldrende ektepar, han med håpet om en rektor-stilling, hun med drømmen om en brukt-butikk. Begge pendlende mellom intense følelser og grå rutine. Oftest alene med sine minner, observasjoner, frykt og beven. Og likevel så knyttet til hverandres skjebne gjennom levet liv.  
Teksten tørker vekk hinnen av hverdagslighet som gjør at en ofte ikke ser eller erkjenner det en opplever. Visst finnes det drama, lengsler, glede og fortvilelse i våre liv, selv om livets elv nå har funnet et roligere leie. Boka demonstrerer det, på sitt stillfarende vis.
Trolig opplever mange ektefolk sitt eget liv mer bevisst som godt voksne enn i den tiden småungene og kavet krevde nesten all deres oppmerksomhet. Denne alderen, hvor en er «for ung til å være gammel og for gammel til å være ung»,  har for mange en egen glød. En er gammel nok til å huske mangt som er definitivt forbi. Og en er ung nok til å la denne erindringen gi dagen i dag den betydning den faktisk har; som et øyeblikk i tiden som aldri kommer igjen. Før visste en ikke om det, alt det som så plutselig skulle være over. 
Noen lærer å leve mens en gjør det først når halve livet er forbi. Men for bokas par blir det ikke bare et spørsmål om hva som en har mistet. Viktigere, og nifsere, er spørsmålet om hva som egentlig er tilbake. Hva er tilbake av det liv en hadde sammen, den kjærlighet og de følelser som umerkelig kom litt i bakgrunnen for de altfor mange ting en måtte og ville. Nå har en jo tid og råd til litt mer, men hvor ble det egentlig av min elskede? Er det hun der, på andre siden av kjøkkenbordet, hvis tonefall og gester jeg leser som en åpen bok? Er det han som jeg ikke våger å spørre, ikke vet hva tenker, kanskje ikke lenger kjenner? Og hvordan blir resten av livet en har foran seg. Er dette alt en har i vente?
Det kan være veldig dramatisk å leve i et harmonisk ekteskap med velordnet økonomi og med utsikter til en trygg fremtid. Var det dette livet jeg hadde tenkt å leve? Hadde jeg overhodet tenkt?
Men hovedpersonenes refleksjoner beveger seg også på et mer hverdagslig plan:
"Midt i matpakkesmøringa til neste dag, (..)visste han det. Oppdaga det rett og slett. Så tydeleg som om han hadde trykt det ned med majonesbokstavar. Han lika ikkje å gå på ski. Han hadde faktisk aldri lika å gå på ski, ikkje ein einaste av dei fordømte skiturane han hadde blitt dregen med på gjennom barndommen hadde han lika."
Bokas plot er ikke så voldsomt, den står og faller på de ofte svært visuelle og sanserike øyeblikksbildene, den novelle-aktige tettheten i beskrivelsen. Den faller ikke. Boka er spennende i sin nærgående visitt. Til tider morsom også. Et melankolsk-muntert blikk på det barokke ved enkelte situasjoner en havner i. Det finnes noen kloke kvinnelige forfattere hvis innforståtte, presise språk virker som et forsiktig kjærtegn fra en som skjønner og vet. Solfrid Sivertsen synes å være en av dem.
Ivar Bakke      Du kan lese boka her - eller låne den på biblioteket.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !