 |
| Kjartan Fløgstad |
Et kort sitat av Georg Johannesen: «Lengde = vurdering. Det ligg mykje ros i
eit slakt over to dobbelkronikkar og tilsvarande mykje ris i venleg omtale over
ei kvart spalte.» Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.
I et intervju 11. august 2012 gjentar
Fløgstad et synspunkt han tidligere har fremmet i avisa Klassekampen:
«Problemstillingene og idéhistorien bak Breivik har jeg tenkt mye på. Vi
skal ikke redusere 22. juli, men det er underlig at selv om gjerningsmannen
igjen og igjen gjentar at han er antisosialist, så nevnes det ikke blant
motivene hans. Ved ikke å ta inn Breiviks antimarxisme og sosiale bakgrunn er
det vanskelig å ta et oppgjør med ham og hans omland. En del av selvransakelsen
etter 22. juli må innebære at man slutter å avfeie den kommunistiske
tradisjonen.»
Det er usikkert hvordan Fløgstad forstår sin egen uttalelse,
men jeg har mistanke om fraværet av språklig presisjon er en bekvem kappe å
hylle seg inn i om noen skulle finne på å spørre. Men følgene av en slik «selvransakelse»
som Fløgstad tar til orde for er innlysende nok, de følger en urgammel stammelogikk
som kan kalles jakten på den indre
fiende:
Vi står overfor en ytre trussel mot stammens verdifellesskap, og vi
har en indre fiende som sørger for at deler av fiendens anskuelser blir sett på
med forståelse, ja endog sympati.
Under den kalde krigen var oppskriften like enkel, mange
antikommunister lot seg ikke belemre med prinsipielle demokratiske holdninger, de
beskrev ofte kritikk av kapitalisme eller «våre nære allierte» som forræderi
eller kommunisme – noe som i grunnen kom ut på ett. Denne delen av historien
kan Fløgstad på fingrene. Men hvorfor gjør han selv bare en speilvending av
denne primitive figuren?
Hvis det er noe som kan minne om prinsipp og konsekvens over
Fløgstads posisjon, så kunne man jo etter RAF-aksjonene i Vest-Tyskland på
70-tallet med like stor rett og ut fra samme logikk hevde at ved å ikke
ta inn Baader-Meinhof-gruppens anti-fascisme blir det vanskelig å ta et oppgjør
med denne gruppen og dens omland. En del av selvransakelsen etter mordet på
Hans Martin Schleyer måtte innebære at man slutter å avfeie den nazistiske
tradisjonen.
Et slikt forvrøvlet utsagn ville ikke blitt tatt på alvor.
Men Fløgstad foreslår nå for andre gang offentlig at vi må hvitvaske kommunismens
ideologi fordi terroristen Breivik er
antikommunist og vi må ta et ideologisk oppgjør med hans ideer – og det synes
å passere som en slags dypsindighet fra en som har tenkt mye på
høyreradikalismens idéhistorie.
Det finnes mange grunner til å ikke avfeie, men sette seg inn i
den marxistiske tradisjon – både for å lære av dens innsikter og å kritisere
dens konsekvenser. Et sted å begynne kunne jo være Trotzky og Lenins defensorat
for bruk av terror som politisk virkemiddel. Men jeg kan virkelig ikke se at
oppgjøret med høyre-radikal terror er noe argument for å se på den
kommunistiske tradisjonen med noen større velvilje – slik Fløgstad synes å
mene. Ei heller at en bør kriminalisere antikommunisme med bakgrunn i 22. juli. La oss beholde presisjonen og bekjempe "de grusomme forenklere". La oss spørre: Hva slags anti-kommunisme, hva slags anti-fascisme, hva slags anti-kapitalisme. Under disse sekkebetegnelsene finnes de forskjelligste oppfatninger og holdninger til politikk og moral.