Ordentlige folk legger seg når det er natt. De vet det
kommer en dag i morgen. Den som ikke har
natta ro, han har ikke dagen god, sa bestemora mi. Når sola går ned i vest, da arbeider den late best. Det er slike
ordspråk jeg ble foret med i det vesle bondesamfunnet jeg vokste inn i. I dette
spørsmål talte hele verden rundt meg som med én tunge for mine to døve ører. Natta
er for vakker. Og når alle andre sover er den bare din.
Her jeg sitter og skriver surrer det av stemmer rundt meg, unge kvinner bærer stråfarget vin til glade gjester og sola faller på skrå inn over kafeen. Og sollyset lar refleksene av mitt ansikt speile seg i pc-skjermens støvete glass. Og med ett er det som om de strenge, mysende øynene som mønstrer meg kommer fra år tilbake, fra et annet sted.
Det er varmt og traktorhytta er full av støv som legger seg
over alt. Solskjermen i traktorvinduet er henta fra en gammel bil, det har sminkespeil
som er støvet og dirrer av motorvibrasjonene, men jeg får et glimt av mitt
ansikt som kryper sammen mot solen og varmen, som ville det verge seg mot et
slag. Du ser dradd og amper ut. Du høres stresset og sint ut når du bjeffer
dine beskjeder gjennom larmen. Rynkene ved neseroten kommer til å sette seg som
konstante påminnelser for deg og andre, i fall noen skulle glemme det, om hvem
du er.
Hva er det for en lyd? Er det gneldringen fra et vansmurt
lager du hører gjennom motorbrølet? Holder utstyret to dager til? En klegg
setter seg på innsiden av solbrilleglasset, men du venter til du har kommet ut
av skårgangen og kan blåse den bort. Holde fokus, holde ut. Varmen og larmen,
øreklokkene som klemmer mot tinningene. Og lyden inni dem, som skal overdøve
spetakkelet utenfor... The heat is on.
Men så blir det natt. Velsignet sommernatt. Sola brenner ikke, den legger seg langflat og bader fjellene og havet i varme farger. Jeg smekker slåmaskinen i lås og lukker bakluka på traktorhytta. Jeg kan spare nakken og se fremover, følge kanten på skårgangen og høre lyden fra slåmaskinen som et lavt sus. Må ikke myse mot det kraftige lyset lenger, fargene er varme og mette, traktorhytta er sval. Og det er ingen andre du jager på, ingen tekniske problem du skal improvisere løsninger til. Ingen ting å være redd for. Du sneier deg inn i enga, i lange, seige rader, om et par timer slår du ut siste skårgangen.
Det er vakkert dette stedet du kommer fra. Du har tid og oppmerksomhet til overs nå, og du sanser skjønnheten med et visst vemod. De andre som har båret dagens byrde og hete kunne vel ha fortjent å få brukt disse få sommerdagene til noe annet enn å holde unna ditt ubønnhørlige tempo, til noe mer enn gårdsarbeidet som koloniserer sommerens skjødesløse skjønnhet med sin instrumentelle snusfornuft. Behovsutsettelse, langsiktige strategier, effektivitet. Ja visst. Og imens, enda en sommer som kom og gikk.
Jeg svinger traktoren inn i garasjen og drar i stoppknappen,
sitter et par sekunder og lytter til stillheten. Går langsomt mot huset.
Sommeren har sine lyder, den hvisker og taler med seg selv. For det meste har
en ikke stunder og øre for slikt. Bare om natten, når fornuftige folk sover, da
mumler sommeren gåtefulle ord i mine ører og maler drømmer for mine øyne. Morgendagen
smiler skjevt og venter ubønnhørlig, den lover intet og krever alt når den holder
sin eksamen. Men natten er sval og vennlig, den ødsler gavmildt med all den skjønnhet og
sødme vi alle famler etter gjennom livets sekund, men aldri klarer å holde
fast. Bare disse øyeblikk som kommer og går igjen, uten å røpe med nikk til farvel når de har besøkt oss for siste gang. De er minner som skinner som støv i kveldssola, og de blir langsomt til streker
og tegninger i ansiktene våre. Av steder vi har vært og veier vi har gått.