onsdag 13. juni 2012

Sett fra min balkong.


På en av de få sommerdagene vi har hatt så langt, fant jeg det opportunt å lese fag på balkongen. Jeg skal ikke bli historiker, men jeg studerer historie, og nå er det Ex Fac. som skal inn i knollen. Forsøkene på å holde tråden i vitenskapsteorienes labyrinter blir avbrutt av lyden fra en gravemaskin og summingen fra hydraulikkoljen som strømmer gjennom rør og ventiler. Det står en mann i grøfta med spade, og han blir snakket til av en nordmann på et engelsk som høres ut som den er rappa fra Thor Heyerdahl. Mannen med spaden er polsk. Jeg sitter altså på balkongen i solskinnet, og mennene som graver kabelen har ingen anelse om at den høyt hevede akademiker egentlig er ex-bonde og selv har stått i grøfta med spade mer enn en gang. Jeg forsøker å anlegge en bekymret mine. Jeg leser i Minerva at
 
«arbeidsinnvandring kan potensielt også ha noen klare økonomiske ulemper. Hvis de som kommer, har lavere utdannelse og annen humankapital enn dem som er her fra før, og har lavere produktivitet og lavere lønn, vil de betale mindre skatt. I et land som Norge, med relativt høy omfordeling både gjennom skattefinansiering av offentlige tjenester og gjennom kontantytelser til befolkningen, er dette viktig

Nå ser jeg ned på polakken[1] som svetter i varmen mens de legger inn en bedre kabel til min bredbånd-forbindelse med verden. Den er jo fryktelig viktig, for jeg arbeider jo innimellom studiene, jeg mottar lydfiler via kabel og sender transkriberte dokumenter tilbake. Og jeg er i ferd med å øke min humankapital i form av økt kompetanse. Og jeg er altså bekymret, fordi denne polakken har lavere humankapital enn meg og betaler for lite skatt, etter hva jeg skjønner. Men sant å si skjønner jeg ikke stort av dette.

Den gang jeg var bonde og ikke kunne sitte på blanke formiddagen og lese i bøker, da var jeg en skikkelig byrde for det norske samfunnet da. Nå, derimot, leser jeg historie. Og min universitetsplass koster i gjennomsnitt 90 000 pr år, betalt av dine skattepenger. Og etter fullført Bachelor vil jeg ha krav på høyere lønn hvis jeg skulle få en eller annen tilfeldig sekretærstilling uten den fjerneste tilknytning til min utdannelse. Og med høyere lønn bidrar jeg mer til fellesskapet, da serru. Det skal jo lønne seg å ta en utdannelse. Det er en av de hellige tekstene i middelklassens selvforståelse. Det er nemlig vi som sørger for konkurransekraft, omstilling og what not. Vi venter oss ikke takk for all denne uegennyttige innsatsen. Vi bare vet at det er sånn. Jeg leser videre i artikkelen:

«Vi vet fra tidligere forskning utført av forskere ved Frisch-senteret at tidligere arbeidsinnvandrere som har arbeidet i lavinntektsyrker, har hatt vesentlig større frafall fra arbeidslivet enn nordmenn etter hvert som de er blitt eldre. Foreløbig er bare en liten andel av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa over 50 år. Det er derfor grunn til å frykte at SSBs langsiktige prognoser på dette feltet er for optimistiske

Nå ser jeg skikkelig bekymret ned på denne polakken (ja ikke personlig, bare sånn saklig og prinsipielt, sånn som jeg har lært på universitetet): kanskje han gir seg til å bli syk etter å ha jobbet i norsk anleggsbransje i 30 år, kanskje ryggen svikter, kanskje han går hen og blir ufør. Det skulle tatt seg ut. 



Det samme problemet hadde vi i dette landet den gang fiskerne i 1958 fikk statsgarantert tidligpensjon fra allerede fylte 65 år. Vanlig pensjonsalder var 70, men disse fiskerne vant fram med det argument at det fantes flere store fiskevær uten ett eneste menneske som hadde nådd en slik svimlende alder. Så da ble det 65. 

Av de mange ting jeg ikke skjønner, men som av økonomer regnes som vilt usaklig å nevne, er følgende: Hvorfor det er innlysende at folk som har en langt tyngre og helseskadeligere jobb enn det jeg har skal få dårligere betalt? Ut fra rettferdighetsbetraktninger, mener jeg? Økonomi er jo ikke bare tall og mekanismer, det er også uttrykk for et samfunns verdiskala. Hva er rimeligheten i at jeg skal få subsidiert min utdannelse av deres skattepenger, få en mer interessant jobb enn det de har, og etter all sannsynlighet leve lenger og ta ut en høyere pensjon gjennom flere år – for så uttrykke min bekymring over at disse menneskene lønner det seg ikke for Norge å ta inn. Thomas Hylland Eriksen skriver i boka «Samfunn»:

«I Oslo blir det jo gjerne sagt, med henvisning til den påståtte Kuwait-økonomien i oljelandet, at mens svensker serverer oss hvitvin og cappuccino, tamiler vasker gulv og rumper, pakistanere kjører taxi og polakkene bygger husene vi bor i, tilbringer nordmenn arbeidsdagen med å sende epost og sitte i møter.»  

Dere får skylde på min bondske bakgrunn, men jeg får ikke denne rent saklige bekymretheten inn i hodet, det er ikke plass der. På grunn av en gammel, trassig lojalitet som jeg ikke får ut av hodet. Jeg skjønner at høyt lønnsnivå = dyr arbeidskraft, som igjen stimulerer til rasjonalisering og omstilling, som er En God Ting™. Men jeg fatter ikke hvordan vi, de privilegerte, kan betrakte folk som fortsatt gjør tungt og nødvendig arbeid rundt oss på en slik måte. De er det skjulte Norge, langt fra fra kommentariatets hverdag, og de omtales med omentrent samme tonefall som britiske kolonialister omtalte de innfødte. Uten å lee på et øyelokk, uten å nøle. Høyt hevet. Jeg får det ikke til.       



[1] Polakk betyr på norsk en som kommer fra Polen. På tysk heter det «ein Pole» . Sier du derimot «Polakk» på tysk, betyr det noe annet. Forskjellen tilsvarer den mellom pakistaner og pakkis



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !