Å gjøre rent bord.

Sisselrot, art i sisselrotfamilien. 10–30 cm høy, med enkeltfinnet blad og lang, krypende jordstengel som har en søt, litt emmen smak.

Det er den leksikalske versjonen. Så er det den biografiske. Den er litt annerledes og har en lang, krypende stengel som strekker seg helt tilbake til tolvårsalderen. Det var stengelen vi brukte, vi indianere på nordlandskysten på 70-tallet. Jordstengelen kunne man tygge rå eller koke over bålet i en blikkboks med vann. Jeg mener, ekte nordnorske indianere steker ikke pølser. De høybårne stuelærde av denne nå utdøende stamme pleide å koke sisselrot i en blikkboks over bål, noe vi kalte maniok, for det hadde søskenbarnet mitt lest seg fram til at indianerne dyrket. Vi hadde nok ikke maniok, men vi var glade og takknemlige bare vi hadde sisselrot, den gangen. Dette er muligens nok et eksempel på en underkjent del av Ekte Nordnorsk Kystkultur™ som ikke har fått den plass den fortjener i den noe Oslo-dominerte historieskrivningen, and all that. Jeg har faktisk ikke tenkt så veldig mye på den selv heller, skal jeg være helt ærlig. Kystindianerne ble fortrengt fra våre strender, og med dem [mitt søskenbarn og jeg] forsvant også en særegen matkultur.

Kort sagt mistet jeg kontakten med røttene for en tid. Jeg har vel ikke smakt sisselrot siden jeg fylte 14, and you wouldn’t want to know hvor lenge det er siden. Men så ble jeg kjæreste med ei som delte navn med denne vakre og hardføre planten. Og da jeg så vidt var bikket tjue og vi skulle stifte bo sammen, dukket den uventet opp igjen. Jeg hadde en idé. Vi hadde vært på besøk hos noen som hadde et fint stuebord med keramiske plater i midten. Det var stilig, men samtidig ganske enkelt konsipert, kanskje mulig å lage en kopi av. Det kunne da ikke koste all verden av penger til material. For det hadde vi jo ikke. Så en dag står jeg i en butikk og skal velge ut noen keramiske fliser som skal felles inn i midten på et stuebord som skal stå midt i stua som snart skal være sentrum i vår nye tilværelse. Klart de må være skikkelig fine. Og jeg har vel strengt tatt en søtladen, litt emmen smak, jeg likte James Taylor, vakre vokalharmonier, jordfarger, ja sånn kliss du vet. Så da jeg fant noen rødbrune fliser med bregnemotiv var jeg sikker i min sak. Vårt nye stuebord var like om hjørnet, det kom til å bli dritstilig, det skulle ha innfelte keramikkfliser med bilde av sisselrot. På annenhver flis. Og hun kom til å si at jeg var flink.

Ok, da måtte jeg kjøpe sånne skruer dere vet. [se fig.1] Men det måtte være gjengestål jeg kunne kappe selv, for jeg visste jo ikke de eksakte målene ennå, selv om bordet i prinsippet var praktisk talt ferdig. Så jeg ble bedt om å forklare meg for en av gamlekara på lageret som forhåpentligvis skjønte litt mer av det jeg prøvde å forklare ekspeditøren. Det gjorde han heldigvis. Vi tenkte høyt sammen, og han fant fram riktig tall 
av alt det som trengtes. Jeg har sett noen bilder fra denne tiden, jeg ser ut som en litt stor konfirmant.

Og den rolige gamle mannen jeg rådførte meg med smiler kanskje litt av meg mens han pakker metalldelene inn i en pose og legger dem sammen med flisene. Jeg skal ikke ha noe for dem, sier han. Og så må du ha løkka til med bordet. 

Her om dagen kjørte vi noen av sakene tilbake til utgangspunktet. Skal en flytte ser en hvor mye en har, og den loven gjelder nesten like ubønnhørlig for unger som er blitt voksne som for voksne som går i barndommen igjen. Noe satte vi i en kjeller i et hus breddfullt av minner. Det er rikelig plass der nå. I et hjørne fant jeg en plastpose med noen gamle keramikkfliser i. Det var ingen antydning til brist eller riper å se. Det så ut som de hadde planer om å vare evig. Jeg skottet bare ned på dem et lite øyeblikk før jeg strupte posen sammen igjen og kvalte deres tause anklager og rustne drømmer. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !