Det er det mange som spør seg, spesielt i Tyskland. En uendelig
strøm av film og litteratur har befattet seg med det som skjedde med jødene
under krigen. Vi må ikke gå lei, glemme, fortrenge. Spesielt den tyske
ungdommen må ikke det. Hva er det vi må da?
”Hva skulle og skal min generasjon egentlig med all informasjonen om
den forferdelige utryddelsen av jødene ?..Skal vi utelukkende forstumme i forferdelse,
skam og skyld ?”
Bernhard Schlink er tysk jurist, født i 1944, og tilhører en forfattergenerasjon som artikulerer en ny, aktuell innfallsvinkel til 2. Verdenskrig: Hvordan preget det 3. Riket de som vokste opp etter dets fall? Hvordan håndterte de samtidig en tilhørighet til det tyske og en avvisning av de forbrytelser som så mange av de voksne passivt eller aktivt hadde deltatt i? Hvordan forene følelsesmessig og intellektuelt denne lojalitet overfor både offer og bøddel på samme tid, i samme hode, uten å lyve, forenkle eller flykte? Når vi får vite noe grusomt om en vi er glad, hvordan revurderer vi bildet av fortiden og det gode vi har hatt sammen?
Forfatteren lar sine spørsmål og refleksjoner drive fram av en privat
historie som i seg selv er både fascinerende og betagende. En 15-16 år gammel
gutt blir elskeren til en 20 år eldre kvinne. Til deres hyrdestunder blir det
etter hvert et rituale at han leser høyt for henne. Etter noen hektiske måneder
blir hun borte.
Syv år senere gjenkjenner han henne som tiltalt i en krigsforbryter-prosess. Hun sitter på tiltalebenken, anklaget for å ha holdt vakt ved kirkedøren mens innesperrede jødiske kvinner ble levende brent. Hun vedstår seg mer enn hun er skyldig i, og den tidligere elskeren, som nå følger rettssaken som ung juss-student, skjønner plutselig hvorfor.
Det er en hemmelighet som den tiltalte nekter å røpe, selv om den kunne
forkortet fengselsoppholdet med flere år. Hva skal fortelleren gjøre, eller
unnlate å gjøre? Hans kunnskap om og forståelse for den tiltalte, gjør hennes
valg under krigen mer forståelig. Men hvis forbrytelsen blir malt for hans
øyne, så ødelegger den fordømmelsen som må følge av den for innlevelsen og
forståelsen. Og han vil jo også forstå, spesielt de som fortsatt står ham
nærmest.
Dette er den tyske etterkrigsgenerasjons traume, men også dens modenhet
og besinnelse; en erfaring som får mange av våre hjemlige 40-åringer til å
fremstå som avskjermede barn i sammenlikning. Bokas fokus er først og fremst
rettet mot de moralske dilemma som oppstår ved å ikke gjøre noe, når en
er vitne til overgrep.
 |
| Bernhard Schlink |
Det var jo den mest aktuelle situasjonen for krigsgenerasjonen:
Medskyldighet, passiv medvirkning. Slik sett er dens tema ubehagelig aktuelt
for oss. TV og aviser er fulle. Vi porsjonerer ut til oss selv de daglige små
doser med himmelropende urett som vi synes vi makter å ta inn over oss. Det
meste stenger vi ute. Kan vi gjøre noe ut over den passive innordning etter
verdens beskaffenhet ? Har vi tenkt over og sammenliknet hvor tilsynelatende
fåfengt og meningløst det den gang måtte fortone seg å yte aktiv
motstand mot en virkelighet som gjennomsyret og behersket så å si alle porer av
samfunnet?
Fortelleren får seg ikke til å hive seg på 70-tallets tyske «Anfrage»,
ungdommenes ubehagelige spørsmål. Og senere deres ofte totale - og begeistrede
- moralske avvisning av foreldregenerasjonen. Oppgjøret og erindringen var
nødvendig, men for fortelleren blir det for overfladisk. Hans uvilje mot
kollektiv skyld og hans eget selvoppgjør står i veien fra den trygge
distansering. Han har jo elsket en kvinne som både var elskelig og ...en
krigsforbryter.
Den kjølige, reflekterende juristen - og den forelskede unggutten som
senere blir en rystet protokollfører av krigsforbrytelser - de slåss begge om
plassen i hjerte og forstand. Forfatteren frembyr ingen løsning. Men det
fremkommer flere gode spørsmål. Og kanskje like viktig: Dette er en bok som
framstiller en tysk tilstand med de virkemidler bare en roman har. Vi opplever
hjertelag, skjønnhet og tilhørighet til det vakre og kjente. Og en murrende
visshet om det umulige, skamfulle, forferdelige som også er der. Harmoniske,
glade mennesker blir det knapt av slikt. Men stundom tankevekkende og bevegende
litteratur.
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !